Et stempel AKP til stadighet er belemra med er, "stalinister". Mange liker å beskrive oss som en gjeng udemokratiske dogmatikere. Dessverre er det ikke bare folk fra "høyresida" som skriker opp om at AKP representerer massemord og diktatur.
Også lederen for Sosialistisk Ungdom har ett par ganger dette året, gjennom Klassekampen, stempla partiet og beskyldt oss for ikke å ha tatt et godt nok oppgjør med "stalinismen". AKP vil mer enn gjerne diskutere og samarbeide med SU og SUere. Men en saklig debatt krever at man ikke klistrer ubegrunna merkelapper på huene til hverandre.
Som revolusjonære er det uunngåelig å bli konfrontert med spøkelser og løgner om kommunismen. Aviser og tv-kanaler som fullt ut domineres av borgerlige interesser (naturlig nok under kapitalismen) vil alltid hetse kommunister og beskylde oss for barnespising og det som verre er. Dette resulterer i at Dagbladet, TV2 og andre media jevnlig har utspill mot AKP eller AKPs historie.
Kritikken er som regel av typen "Dere støtta massemord og diktatur! Dere vil ha konsentrasjonsleire for annerledestenkende!". Denne kritikken er tvers gjennom reaksjonær, og er ikke det grann konstruktiv. Målet er å sverte kommunistene og gjøre kampen for revolusjon i Norge vanskeligere. AKP kunne rykke inn helsides annonser i VG hver uke hvor vi skriver "Vi angrer noe aldeles forferdelig - vi vil bare ha fred, frihet og sukkerspinn", og likevel vil borgerpressa angripe oss like hardt. Derfor må aldri revolusjonære gå i fella og ta for mye hensyn til hva media skriver. Skal man til ei hver tid gå inn for å få rosenrød omtale, må man slutte å kjempe for sosialisme.
AKP og AKPs historie blir sjølsagt ikke bare kritisert av antikommunister. I tillegg til vår egen sjølkritikk (som ofte kan være temmelig hard), kommer også kritikken fra Rød Ungdom, ikke-AKPere i RV og fra SU. Av og til meiner jeg kritikken også fra disse hold tipper over i antikommunisme. For eksempel er det ikke konstruktiv kritikk basert på faktiske forhold, når ledende SUere går offentlig ut og kritiserer partiet for "stalinisme", uten engang å si hva de meiner med begrepet. Da er det den samme skremselspropagandaen som TV2-programmet Rikets tilstand, leda av Gerhard Helskog i november 2000, som "avslørte" tidligere AKPere som hadde fått seg jobber i statsapparatet.
Men den saklige kritikken, den som tar utgangspunkt i det AKP reelt meiner eller har meint, kan ikke et virkelig marxistisk parti avfeie. Det håper jeg heller ikke vi i AKP gjør. Rød Ungdoms sist vedtatte dokumenter er sterkt kritiske til ml-bevegelsens historie. De legger vekt på at vi har tatt alt for lett på spørsmålet om demokrati under sosialismen og vært for blenda av "klassikerne" (fra Marx til Stalin) og ikke vært kritiske nok til dem. Dette er kritikk som også AKP har oppsummert som riktig opp gjennom åra. Likevel holder vi fast på at vi ikke bør helle ut ungen med badevannet. Sjøl om vi tar kritikken alvorlig og ser klart at AKP har hatt feilaktig politikk på bl.a. slike områder, kan vi ikke ta avstand fra hele vår historie. Vi kan heller ikke gjemme bort alt det vonde i ei lukka skuff. Vi vil forsøke å lære av feila våre og gjøre politikken vår bedre. Da kan vi ikke sage av den greina vi sitter på. Det betyr at vi også ser alt det bra ml-bevegelsen gjorde på 70-tallet. Og det betyr at vi bygger videre på det.
Når SUs leder (og andre) sier at AKP ikke har "tatt oppgjør med stalinismen", er jeg usikker på hva hu meiner. "Stalinisme" kan være så mangt. Enkelte meiner at det er stalinisme å forsvare den nasjonale sjølråderetten og hevde at arbeiderklassen må innføre sosialismen nasjonalt. For eksempel meiner Internasjonale Sosialister at revolusjonen MÅ være internasjonal. AKP meiner at arbeiderklassen i Norge må innføre sosialismen i Norge, og arbeiderne i Spania i Spania. Nedbygginga av nasjonene og nasjonalstatene henger sammen med utviklinga av sosialismen til et kommunistisk verdenssamfunn. Nasjoner og nasjonalstater er resultater av hundrevis av år med utvikling. De vil ikke forsvinne bare man knipser med fingrene. Vi ser også på forsvaret av nasjonalstatene og nasjonal sjølråderett som et viktig ledd i motstanden mot imperialismens utbredelse ("globaliseringa").
Noe anna som kalles "stalinisme" er organisasjonspraksis hvor det nesten utelukkende er ledelsen som bestemmer og hvor det blir slått hardt ned på opposisjon. På det området finnes det få partier som er mindre "stalinistiske" enn AKP. Jeg trur både Frp, Ap og SV går oss en høy gang når det gjelder toppstyrt organisering ... AKP ekskluderer ikke alle og enhver som har "avvikende" syn på ditt eller datt. Så lenge folk underordner seg demokratisk fatta vedtak, kan folk meine mye rart (og det gjør vi også).
AKP har aldri vært for massemord, og heller ikke for diktatur i den forstand at én mann eller en liten gruppe mennesker har all makt. Partiet har alltid vært kritiske til overgrep i sosialismens navn. Dessverre langt fra kritiske nok til ei hver tid, men det har vi forsøkt å bli mye flinkere til. Sjøl om jeg meiner både Sovjet og Kina har vært sosialistiske, er det hendelser i de landa som jeg på det sterkeste fordømmer (også fra den tida det var sosialisme). Men jeg trur at skal man være virkelighetsnær, kan man ikke stille som forutsetning for at et samfunn er sosialistisk, at det er himmel på jord. Da ser man bort fra hele den sosiale, økonomiske og kulturelle ballasten alle folk og nasjoner bærer med seg fra 5.000 år med klassesamfunn.
Tidlig på åttitallet utforma partiet en kritikk av "ettpartisosialismen". Etter mange års grundige diskusjoner blei vi enige om at ei forutsetning for at sosialismen ikke skulle forvandles til et en byråkratisk statskapitalisme, er at ikke et parti sitter med statsmakta og styrer "på vegne av arbeiderklassen".
Som ei avslutning har jeg tenkt å sitere tre dokumenter fra AKP i 1990 og 2001. Og så lurer jeg på om SU-ledelsen syns det er oppgjør godt nok.
I AKPs prinsipprogram fra 1990 står det:
"Den sosialismemodellen som vokste fram i Sovjet bar samtidig i seg kimene til de seinere byråkratiske diktaturene. Dette hadde flere årsaker; (...) Politiske forfølgelser og manglende ytrings- og organisasjonsfrihet knuste alt tilløp til demokrati. Teorien om proletariatets diktatur over borgerskapet ble forvandlet til en ideologi som legitimerte partipampenes diktatur over folket."
I et vedtak fra landsmøtet i 1990 het det:
"Slik ble mennesket sett på som en ting. På grunn av vilkårlig bruk av fysisk makt, måtte folk innordne seg dette synet. Dermed mistet mennesket i prinsippet sin rett til fritt valg, og ble redusert til noe man "kunne gjøre noe med". Dette synet på mennesket fikk katastrofale følger under Stalin sitt regime. Han ble en kriminell som påførte folket store lidelser."
I gjeldende partiprogram (vedtatt 2001) står det:
"Disse erfaringene viser at klassekampen, kvinnekampen og kampen mot andre former for samfunnsmessig undertrykking fortsetter også under sosialismen, og at sosialismen kan ødelegges innenifra. Det vil være til skade om en prøver å tildekke dette eller framstille alle opposisjonelle som reaksjonære eller imperialistiske handlangere."
"Kommunistiske parti må også under sosialismen være uavhengige av staten."
"Sosialismen må bety ei utviding av demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet."
Se så - er det fortsatt noen som tviholder på at AKP er en fare for demokratiet?