En av Manifest '02s målsetninger er å føre diskusjonene om et alternativ til kapitalismen mange steg videre. De tre arrangørene har alt slått fast at alternativet må være et sosialistisk folkestyre. Men innholdet i ordet "sosialisme" er ikke udiskutabelt. Forskjellige folk og forskjellige retninger på venstresida, har et forskjellig bilde av sosialismen. produksjonen. Utbyttet skal ikke havne i lomma på kapitalistene, men gå til samfunnet.
"Sosialismen er overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme, etter at borgerskapet har blitt fratatt statsmakta gjennom en sosialistisk revolusjon. Sosialismen er fortsatt et klassesamfunn, men et der arbeiderklassen har makta og styrer i allianse med alle med interesse av at kapitalismen ikke blir gjeninnført i landet.
Drivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille og trekke stadig flere av menneskas grunnleggende behov ut av markedsøkonomien."
Slik begynner kapitlet Sosialistisk revolusjon og et sosialistisk Norge i AKPs prinsipprogram.
Marx brukte ikke ordet "sosialisme" på samme måte som vi gjør i dag. Han kalte fasen mellom det klasseløse samfunnet og kapitalismen for "kommunismens første fase" og "proletariatets diktatur". Overgangsfasen var nettopp det: Skrittet over til det klasseløse samfunnet.
I enkelte dokumenter på venstresida kan man få inntrykk av at sosialismen er veldig fastlåst. Det hender at vi sosialister lister opp ei rekke kriterier for hva som er sosialisme og presenterer i detalj åssen samfunnet vil være. Faren ved for statiske visjoner er at man ikke ser hva det viktigste i sosialismen er. Kjerna kan forsvinne i alle detaljene. Dessuten gjør for spikra planer at vi ikke kjenner igjen en sosialisme når vi ser den. Sosialismen vil bygge på kapitalismen og den vil stadig utvikle seg mot kommunismen, med mindre den stagnerer og dør. De første åra med sosialisme i Norge, kommer til å være dramatisk annerledes enn målet for utviklinga.
Viktigheta av at vi forstår at sosialismen ikke starter på "skrætsj", men faktisk må bygges i en virkelig verden, kan ikke overdrives. Det sosialistiske Norge i 2030, vil skille seg drastisk fra det sosialistiske Egypt i 2020, for ikke å snakke om Sovjetunionen i 1920. Når et kapitalistisk samfunn kan ta så mange former, fra Tyskland i 1936 til den norske velferdsstaten, må vi også gå ut i fra at sosialismen kan ta flere, ganske forskjellige, former.
Det kapitalistiske systemet kjennetegnes ved at overklassen henter ut overskudd fordi arbeiderklassen produserer mer enn den får tilbake, og at dette overskuddet settes i kapitalistisk sirkulasjon. Grunnpilaren i et sosialistisk Norge må være arbeidernes kontroll over arbeidet og produksjonen. Utbyttet skal ikke havne i lomma på kapitalistene, men gå til samfunnet.
Sosialismen må også kjennetegnes ved stor grad av kollektivt eierskap. Et ledd i utviklinga er at stadig større deler av det som produseres, produseres kollektivt og planmessig. Altså at samfunnet sammen eier produksjonsmidlene. For at kommunismen skal utvikle seg må etter hvert alle former for privat eiendomsrett til produksjonsredskaper, utraderes.
Det er vanskelig å se for seg en sosialisme som ikke domineres av en "offentlig" sektor. Akkurat som kapitalismen domineres av den "private". Det betyr likevel ikke at det ikke er sosialisme før all eiendom er kollektiv. Under store deler av den sosialistiske utviklinga vil det finnes privat næringsliv. Men i et sosialistisk samfunn vil det "offentlige" undertrykke det private. Kapitalistiske firmaer vil måtte innordne seg planene for økonomien, de vil bli skattelagt og arbeiderstaten bør i stor grad kunne dirrigere de privateide firmaene.
I AKPs program står det:
"Arbeiderklassen må organisere seg for å utøve makt som klasse. Den må bygge opp sine egne statsorgan og sørge for at folkevalgte organ får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Arbeiderklassen må slåss for ei stadig større desentralisering av avgjørelsene innafor de sentrale rammeplanene. Ei viktig forutsetning for dette er en fri og uavhengig fagbevegelse, og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle kontroll over og ledelse av produksjonen.
Det må skapes nye former for direkte, deltakende demokrati, både i arbeidslivet og i samfunnslivet ellers. Valgte ledere både i arbeidslivet og i politiske organ må med jamne mellomrom fratre verva sine og delta i vanlig arbeid i kortere eller lengre tid. Dette er ei forutsetning for å bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid og skillet mellom styrende og styrte.
Det må eksperimenteres for å finne måter å utvikle og utdype demokratiet. Som utgangspunkt trenger vi et utvida representativt demokrati basert på frie valg mellom kandidater som representerer ulike alternativ. Det må tas tiltak for å sikre kvinner og arbeidere rettmessig deltaking i samfunnsstyringa."
Lenin skreiv at den sosialistiske staten er arbeiderklassen organisert som herskende klasse. I revolusjonære kriser ser vi stadig at folket bygger opp kimer til det som kan bli arbeiderstater. Historia har utallige eksempler på at arbeiderklassen organiserer seg sjøl, mer og mindre bevisst, på å ta over styringa av samfunnet. Under krisa i Argentina, som ikke kan kalles revolusjonær, men har visse likhetstrekk, blei det danna arbeiderråd i noen bedrifter og bydelsforsamlinger i flere byer. Folk danna maktorganer som i ei revolusjonær krise vil utfordre den borgerlige staten sitt maktmonopol. Ordet "sovjet" er russisk for arbeiderråd og i Russland blei arbeider-, bonde- og soldatrådene utgangspunktet for den nye staten.
Den sosialistiske staten er et redskap som arbeiderklassen og dens allierte bruker for å forme samfunnet "i sitt bilde". Den er et maktmiddel og en undertrykkelsesmaskin mot borgerskapet og deres interesser, men for folket må den være en frigjører. Likevel kan også arbeiderstaten bli en fare for sosialismen.
"Under sosialismen vil det være både organiserte og spontane krefter som kan gjenskape et herskersjikt som skiller seg fra arbeiderklassen og folket. Organiseringa av et sosialistisk statsapparat er ei slik kraft, arbeidsdelinga i samfunnet ei anna.
Derfor trengs det en strategi for å bygge ned arbeidsdelinga og staten, og ei bevisst mobilisering av motkrefter som kan hindre framveksten av en ny herskende byråkratklasse."
Innføringa av sosialisme skjer ikke fordi sosialismen vil bli perfekt eller fordi folk trur den blir paradis på jord. Sosialistiske revolusjoner finner sted når forholda i samfunnet ligger til rette for det (for eksempel som følge av ei økonomisk krise) og de styrte ikke lenger vil la seg styre. Men sjøl om vi må sloss mot forestillinger om en problemfri og rosenrød sosialisme, vil sjølsagt sosialismen bety et enormt skritt framover for folkeflertallet.
Innføringa av en planmessig økonomi, styrt etter arbeidsfolk sine interesser, vil frigjøre enorme ressurser. Overproduksjon og, forhåpentligvis, knapphet på varer, vil raskt kunne bli en saga blott. Kløfta mellom brennende berg av korn i Vesten, og ihjælsulta unger i Somalia vil forsvinne. I stedet for å produsere hundrevis av forskjellige varer med samme bruksområde, kan vi skjære ned på arbeidstida relativt raskt.
"Økt produktivitet og omlegging av produksjonen må så fort som råd bidra til ytterligere forkorting av normalarbeidsdagen, og det er viktig raskt å få trukket sektorer som bolig, helse, utdanning og kommunikasjon ut av markedsøkonomien. De mulighetene som den nye teknologien gir til å trekke sektorer ut av vareproduksjonen og over til rein distribusjon av produkt og tjenester ut ifra behov, må utnyttes til fulle. Mens kapitalismens hovedregel er at noen har eiendomsrett til andres arbeid, må vi under sosialismen strebe mot det kommunistiske prinsippet om at alles arbeid skal komme alle til nytte."
Erfaringene fra sosialistiske forsøk i blant annet Sovjetunionen og Kina viser at den kommunistiske utviklinga etter en revolusjon, langt fra går på skinner. Sosialismen vil være et samfunn hvor motsetningene florerer. Særlig i starten vil faren for at sosialismen knuses overhengende. Sosialismen er hele tida avhengig av sprang i utviklinga av økonomien og andre samfunnsområder. Det arbeiderstyret som bygges opp må styrkes og utvides. Makt må desentraliseres og fordeles. Akkurat som for kapitalismen, betyr stagnasjon og stillstand den sikre død for dette systemet.
Kampen er langt fra vunnet etter revolusjonen. Det vil fortsatt være et skrikende behov for kommunister og andre revolusjonære som kjemper mot byråkratisering eller borgerlig kontrarevolusjon. Men det finnes ingen "sim-sa-la-bim"-løsning på problema vi vil støte på. Det sosialistiske folkestyret kan umulig være et 100% fritt og demokratisk samfunn fra dag én, samme hvor mye vi ønsker det. Fortsatt vil nok kvinner, svarte og folk bosatt i distrikta være nødt til å sloss for å bli hørt. Kanskje kan vi ikke risikere at borgerskapet organiserer seg mot den sosialistiske staten. Kanskje vil man gi arbeidsfolk ei rekke formelle fortrinn i media og i samfunnet for øvrig.
Hovedparola for Manifest '02 er "For et sosialistisk folkestyre!" Dette er ei parole jeg kan stille meg bak. Jeg er også for at flertallet av folka i Norge skal styre det sosialistiske samfunnet på demokratisk vis. en del legger i parola. Mange meiner at sosialismen må være et fullstendig demokrati, et folkestyre som omfatter alle, hvor alle stiller likt. Jeg meiner at så lenge det finnes klasser og undertrykking basert på for eksempel kjønn eller hudfarge, kan vi ikke snakke om noe fullstendig demokrati. Et avgjørende spørsmål for revolusjonære må være "demokrati for hvem?". Jeg meiner det sosialistiske folkestyret i utgangspunktet må omfatte og legge til rette for de som i dag undertrykkes av kapitalismen. Folkestyret skal først og fremst være redskapet arbeidsfolk bruker for å bygge og utvikle sosialismen i riktig retning.
Vårt mål kan enkelt sammenfattes som "frihetens samfunn". Men veien dit er ikke enkel. Diskusjoner og studier om demokrati og sosialistisk styresett er viktig for venstresida. Vi må også se at det under sosialismen foregår klassekamp. Klassene forsvinner ikke av seg sjøl etter revolusjonen. Derfor er det nødvendig å hindre at borgerskapet gjeninntar maktposisjoner i samfunnet. Samtidig må vi også forhindre at staten blir utgangspunktet for en ny herskerklasse. Revolusjonære har kommet et stykke på vei, men jeg meiner det er langt igjen enda. AKP sitter ikke på noen fasit her, og det trur jeg heller ingen andre på venstresida gjør. Jeg er veldig for et sosialistisk folkestyre, en mest mulig demokratisk sosialisme. Jeg trur ei slik utvikling er ei forutsetning for det klasseløse, kommunistiske samfunnet.