AKPs kvinnepolitikk og bøllekurs har, ikke uten grunn, blitt velkjente begreper langt utenfor partiets egne rekker. De nye kvinnepolitiske analysene som vokste fram i og rundt AKP på 1970- og 80-tallet ble utviklet i spennet mellom tradisjonell marxistisk analyse og likestilllingsorientert borgerlig feminisme.
Den russiske revolusjonære Aleksandra Kollontaj tok tidlig på 1900-tallet til orde for at å skille kjøkkenet fra ekteskapet var en like viktig reform for kvinnene som å skille kirka fra staten. Til tross for dette hadde den kommunistiske bevegelsen tradisjonelt en nokså snever analyse av kvinneundertrykkinga. Spissformulert kan en si at i tradisjonell marxistisk analyse ble kvinnenes stilling i hovedsak vurdert i forhold til produksjonen, mens deres totale samfunnsmessige stilling, og særlig alt det ubetalte arbeidet i tilknytning til reproduksjonen (dvs i hjemmet), i stor grad ble usynliggjort. Siden privateiendommen la grunnlaget for kvinneundertrykkinga, kunne denne undertrykkinga bare avskaffes ved å oppheve privateiendommen. Dermed blei kampen for kvinnefrigjøring et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn.
Den marxist-leninistiske bevegelsen i Norge vokste fram parallelt med et generelt oppsving i kvinnekampen. Oppsvingets materielle grunnlag var det som er blitt kalt "Den norske kvinnerevolusjonen": Fra en europeisk jumboplass med 22 prosent kvinnelig yrkesdeltakelse på 1960-tallet strømmet kvinnene ut i arbeidslivet i hundretusener. I 1980 var 61 prosent av voksne norske kvinner i lønna arbeid, og i 1991 var tallet 70 prosent for kvinner og 83 prosent for menn.
For mange av oss som ble politisk aktive på 1970-tallet, var kvinnekampen veien inn til et revolusjonært ståsted. Vi så at det kapitalistiske systemet var fienden, og tok avstand fra den type feminister som rettet hovedskytset mot mannen. Vi var kvinnefrontere, ikke (ny)feminister, og vi ville ha kvinnefrigjøring og sosialisme, ikke likestilling på det gamle, borgerlige samfunnets premisser. Vi tok også avstand fra ideer som satte individuell frigjøring og egoløsninger for den enkelte i sentrum, og framholdt solidarisk kamp som veien å gå.
Vi la vekt på kollektiv stil, grunnplansorganisering og kamp for de mange, de fattigste. Vi reiste kampen for sjølbestemt abort, mot kjøp og salg av kvinner. Og ikke minst; for kvinners rett til arbeid og for skikkelige arbeidsforhold og høyere lønn, både på egne arbeidsplasser og når andre gikk til streik. Den sterke vektlegginga på organisering hadde mange positive sider, og mobiliserte og skolerte mange kvinner som ellers neppe ville kastet seg ut i politisk arbeid. Linja med kollektiv kvinnekamp mot det kapitalistiske samfunnet hadde imidlertid også ei dårlig side: Enheten med arbeiderklassens menn blei i praksis ofte overordna det å ta opp undertrykking som rammet kvinner som individer, ikke som gruppe.
I AKP jobba kvinnene lojalt med å underordne og innordne kvinnekampen i arbeiderklassens kamp, sjøl om den arbeiderklassen som var synlig der oftere hadde hjelm, kjeledress og skjeggvekst enn pupper og hvit frakk. En spørreundersøkelse i AKP i 1982/83 viste at vinnene deltok på alle områder og tok stort ansvar for enheten i bevegelsen. Vi bar plastposer og organiserte møter, gjorde masse usynlig arbeid, og dreiv kvinnekamp på toppen av alt det andre arbeidet. Men vi ble sjelden valgt til ledende verv i partiet: Det var visst noe med det politiske nivået ...
"Forandringen kom da vi begynte å se på kjønnsmotsigelsen som en grunnleggende motsigelse i samfunnet. Det er ikke bare motsigelsen mellom klassene, mellom by og land, mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, men også motsigelsen mellom kjønna som må løses for å lage kommunisme," oppsummerte Eli Aaby i 1990.
Kvinnene i AKP begynte å ta opp forhold som tidligere ble sett som underordna delspørsmål. Vi fikk diskusjonen om 50 prosent deling av husarbeidet, om kvinnemishandling som uforenlig med partimedlemskap, om mannssjåvinisme som klassesamarbeid og om oppløsing av familien som økonomisk enhet.
Våren 1984 ble det aller første "Kast-deg-frampå"-kurset avvikla. Siden den gang har titusenvis av kvinner gått på slike "bøllekurs". På bøllekurs lærte vi masse om kvinners liv. Om hindringene for å leve slik vi vil, og om hvordan vi sammen kunne overvinne hindringene. Vi lærte om herskerteknikkene: usynliggjøring, latterliggjøring, dobbeltstraffing, påføring av skyld og skam, objektivisering, trussel om vold, splitt og hersk.
Vi lærte å stoppe opp i en situasjon der vi følte oss ille til mote og spørre oss sjøl: "Hvilken herskerteknikk blir jeg nå utsatt for?" Vi lærte knep for å våge å ta ordet, og for å våge å ta ledelsen. Vi oppdaga at forskjellighet er en styrke, ikke en svakhet. Vi oppdaga at vi var flinkere enn vi trodde sjøl, og at det var mye lettere å ta utfordringer i flokk enn aleine. Vi forsto at vår egen dårlige sjøltillit ikke var en personlig mangel, men en systemskapt del av kvinneundertrykkinga.
Bøllekursene tar kvinneundertrykkinga på alvor, og gir kvinner redskap til å gjøre noe med den, via å forandre seg sjøl sammen med andre. Derfor er lærdommen fra bøllekursene uhyre viktig for en bevegelse som kjemper for en verden "der kokkepikene styrer staten". For kokkepikene kan ikke styre staten uten å ta kontroll over egne liv først.
En annen lærdom var at kvinner trengte særegen organisering. Det trengs en kvinneorganisasjon som samler alle de ulike erfaringene, analyserer dem og skaffer kamperfaring gjennom aktiv kamp. For mange av oss ble det Kvinnefronten. Der hentet vi kvinnebevissthet og kvinnekamperfaring og tok det med oss inn i partiet. Et viktig prinsipp for kvinneopprørerne i AKP var også å vinne oppslutning innad i partiet ved å vise i praksis at politikken vant oppslutning utafor partiet.
Kvinnene i AKP begynte å forstå at det også i partiet er behov for egne forum bare for kvinner: Fordi kvinneundertrykkinga og herskerteknikkene også finnes der, og fordi særegen kvinneorganisering i partiet er et nødvendig mottrekk mot dette. Vi førte denne analysen videre, og skjønte at det derfor også vil trenges særegen kvinneorganisering i det sosialistiske samfunnet.
Det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra "klassisk" marxistisk analyse, er særlig en utvidet forståelse av kjønnsundertrykkingas altovergripende karakter, og av hvilken grunnleggende rolle kvinneundertrykkinga spiller som samfunnsbevarende kraft under kapitalismen og som kontrarevolusjonær kraft under sosialismen. I AKPs program er dette særlig nedfelt i formuleringene rundt den kvinnelige arbeiderklassens rolle, familieanalysen, analysen av rolla til menn i arbeiderklassen og av kvinnekampens betydning under sosialismen. Særorganisering av kvinner i partiet er også noe nytt i en tradisjon som vært mot alle former for fraksjonisme, og som til dels også har sett på særorganisering av partikvinner som unødvendig og kvinnediskriminerende.
AKPs kvinnepolitikk tar på alvor spørsmålet om hva det betyr å være et arbeiderparti i ei tid da flertallet av arbeiderklassen er kvinner. I det kronglete farvannet der klasse- og kjønnsundertrykking veves sammen, har vi klart å si noe fornuftig om at det ikke er et enten-eller, men et både og. Vi har nekta å godta kravet om at feminister enten må kjempe mot samfunnet eller mot mannen, og tviholdt på retten til å gjøre begge deler.
Samtidig har vi kjempa en lang og slitsom kamp for å få mennene på venstresida til å forstå at det som splitter arbeiderklassen ikke er kvinnekampen, men menns undertrykking av kvinnene i sin egen klasse.
Forholdet mellom kvinnenes stilling i familien og produksjonen har alltid vært en nøtt for marxister. I boka Søstre, kamerater! peker Kjersti Ericsson på at det ubetalte arbeidet i familien er usynlig ikke bare i borgerlig økonomisk analyse, men også i marxistisk økonomisk analyse. Mye teoriutvikling ligger i bunnen for følgende programformulering i AKPs nåværende program:
"Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på. Helt siden kapitalismens barndom har kvinnene kombinert lønnsarbeid med ansvaret for arbeidet som trengs for at arbeiderklassen og det arbeidende folket skal overleve, oppfostre barn og fortsette å være effektiv arbeidskraft (reproduksjon). Kapitalismens lønnsarbeid og utbytting bygger på at familien som institusjon er ei økonomisk grunnenhet med ansvar for forsørging og reproduksjon. Arbeidskraftas verdi, og dermed lønna, bestemmes i forhold til det som skal til for å forsørge en familie, med mannen som hovedforsørger.
Omfanget av kvinners lønte arbeid har økt, men det at kvinner fortsatt har ansvaret for det ulønte hus- og omsorgsarbeidet setter grenser for deltakelsen deres i lønnsarbeidet. Dette bidrar også til å opprettholde forsørgingssystemet. Kvinnene, uansett om de lever i familier eller ikke, defineres som tilleggsarbeidskraft med lavere verdi enn menn. Her ligger hovedårsaken til den lave kvinnelønna. Kvinners rolle i familien bidrar også til at kvinner utbyttes og undertrykkes særegent som lønnsarbeidere på andre måter, blant annet gjennom større bruk av ugunstige arbeidstider og midlertidige og usikre kontrakter.
Familiens rolle som forsørgersystem gjør at borgerskapet kan bruke kvinnene som reservearbeidskraft. At hus- og omsorgarbeidet utføres i familien gjør at en slipper å kjøpe disse tjenestene i et marked. Dette bidrar til å holde lønningene i den kapitalistiske produksjonen nede og profitten høyere. Enkelte deler av det private arbeidet blei fra 1970-tallet trukket ut av familien og gjort til offentlige tjenester. I dag bygges slike tjenester ned over heile verden og blir i stedet varer på et marked."
Mens den tidlige ml-bevegelsen i Norge reiste parola "Styrk familien som revolusjonær kampenhet", peker dagens program på familiens sentrale rolle i å opprettholde menns overordning over kvinner:
"Familien sikrer også at borgerskapets eiendom videreføres gjennom arv. Dette forutsetter kontroll over kvinners seksualitet og legger grunnlaget for ideene om menns eiendomsrett til kvinner og barn.
Slik er familien kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønna, og den gjenskaper stadig djupe ideologiske og psykologiske strukturer som støttepunkter for disse.
Familieinstitusjonen kan ikke oppløses uten at lønnsarbeidet og privateiendommen oppheves."
"Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Lesbisk og homofil kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring."
Til denne dag har det stått uenighet i partiet om familieanalysen, og noen mener at fokuseringa på familien som institusjon får for mye vekt i forhold til kampen mot kapitalismen som sådan.
Sjøl mener jeg vår familieanalyse er en sentral stolpe i det vi kaller "AKPs kvinnepolitikk". Familieanalysen tar slett ikke fokus bort fra kampen mot kapitalismen; den går tvert imot lenger ved å vise at å knuse kapitalismen bare er et delmål på veien til full kvinnefrigjøring.
Setninga om familien som kjerne er uhyre viktig, fordi den sier noe om kvinneundertrykkingas systemovergripende karakter: Kampen for oppløsing av familien og for hvert enkelt samfunnsmedlems rett til å være et sjølstendig individ vil vi måtte føre langt inn i sosialismen, og så lenge rester av dette forsørgingssystemet består, vil det være en kontrarevolusjonær kraft som trekker tilbake i retning det gamle samfunnet.
Programmet analyserer forholdet mellom den kvinneundertrykkinga kapitalismen som system står for, og den undertrykkinga som utøves av vanlige menn på denne måten:
"Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på sjøloppfatninga og verdensbildet deres. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot si rolle som undertrykkende kjønn for å fri seg fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid."
"Mannssjåvinisme er klassesamarbeid" er nok blant enkelte menn en enda mer omstridt formulering enn familieanalysen, og enkelte mener at menn i arbeiderklassen ikke har noe å tjene på kvinneundertrykkinga i det hele tatt.
Strategisk er jeg sjølsagt enig i at arbeiderklassens menn har all mulig interesse av å avskaffe kvinneundertrykkinga. Men den store tragedien er jo at menn, gjennom å være sosialisert inn i et kvinneundertrykkende samfunn, nettopp er blitt tillært et mønster som er i motstrid med deres egne klasseinteresser. For problemet er ikke at "arbeidermenn ikke er like hardt undertrykt som kvinner", men derimot at også menn i arbeiderklassen faktisk undertrykker kvinner. Enten "snilt og greit", og kanskje til og med ubevisst, ved å utøve herskerteknikker, snike seg unna sin del av husarbeidet, fødselspermisjonen, barnepassinga osv. Eller mer direkte og brutalt ved å voldta, slå, være horekunder, forgripe seg på småjenter osv.
Derfor må faktisk også arbeiderklassens menn ta kampen opp mot sin posisjon som undertrykkende kjønn hvis de skal yte virkelig støtte til kvinnekampen. Den som undertrykker andre kan aldri sjøl bli fri!
I tillegg til de nevnte punktene, er programformuleringene om vold, om porno/prostitusjon og om arbeiderklassekvinnene viktige.
Når det gjelder den råeste formen for undertrykking, nemlig vold og prostitusjon, står det: "Vold mot kvinner skjer oftest i hjemmet. Det er her de har statistisk størst risiko for å bli utsatt for incest, bli slått og voldtatt. Tross langvarig arbeid fra krisesenter- og kvinnebevegelsen for øvrig er denne volden fortsatt usynliggjort, bagatellisert og fortia." Og: "Porno og prostitusjon er et profittmarked som er i sterk vekst og som er sterkt fornedrende for kvinner. Det nører opp under og legitimerer vold mot kvinner. Prostitusjon er vold mot kvinner, ikke arbeid."
Den tradisjonelle klasseanalysen har trukket fram "kjerneproletariatet", arbeiderne på de store industriarbeidsplassene og i transportsektoren, som de mest kampvillige - en "spiss" i arbeiderklassen. En av de nye analysene som vok ste ut av kvinneopprøret og den konkrete endrede virkeligheta i arbeidslivet er den såkalte "tospissteorien", som peker ut arbeiderkvinnene som en ny "spiss". Dette er formulert slik i det nåværende programmet:
"Kvinnene i arbeiderklassen er undertrykt både som klasse og kjønn. De trekkes mellom stillinga som arbeidere og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Økt deltaking i arbeidslivet gjør at presset blir hardere. Denne posisjonen fører til at kvinnene går i spissen i kampen for krav som er viktige for heile arbeiderklassen. Økt kvinnebevissthet og eiga kvinneorganisering er viktig for å samle den kvinnelige delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene i arbeiderklassen som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen."
Jeg mener at både familieanalysen, analysen av arbeiderklassekvinnene som en revolusjonær kraft, mannsjåvinismens reaksjonære karakter og karakteren av prostitusjon som vold mot kvinner faktisk er mer aktuelle i dag enn da de først ble vedtatt.
Siden den gang har vi fått kontantstøtta, som hauser opp kvinnens rolle som først og fremst mor. I kjølvannet vaker angrep mot sjølbestemt abort; statlige organer erstatter svangerskapsforebygging med abortforebygging, og deler villig ut penger til AAN (Alternativ til Abort i Norge). De kvinnedominerte yrkene har i dag enda tydeligere stått fram som en radikal kraft i samfunnet: I sitt forsvar av offentlig sektor, kamp for høyere kvinnelønn og sekstimersdag, blant anna gjennom "Kvinner på tvers"-arbeidet.
Volden mot kvinner øker stadig, ledsaget av en økende forherligelse av vold i porno og reklame. Kvinnemishandling usynliggjøres likevel fortsatt i stor grad: Når avisene debatterer voldsproblematikk fokuseres det hovedsakelig på gatevold, og bare unntaksvis på volden mot kvinnene i hjemmene. Den volden unge jenter utsettes for i sin skolehverdag er også i stor grad usynlig.
Skjønnhetstyranniet utgjør i dag den viktigste ideologiske terroren mot unge jenter. Det umulige og umenneskelige idealet som sender stadig yngre jenter ut i slankehysteri og spiseforstyrrelser går bokstavelig talt på livet løs for unge norske jenter.
Salg av kvinner (og barn, og kroppsdeler/ organer) har også bare akselerert. Kapitalismens iboende tendens til å gjøre stadig nye områder til varer, er få steder så himmelropende grusom som i slikt direkte menneskesalg.
Det er videre kvinner som taper mest på at varemarkedet velter inn over offentlig sektor, og på at multinasjonale selskaper tar patent på liv og introduserer hyperteknologisk og genmanipulert jordbruk hos fattigbønder i sør.
De siste årene har vi sett et oppsving i feministisk debatt, og stadig flere kaller seg feminister. Dette gir et godt utgangspunkt også for revolusjonære feminister, som bør sørge for å bringe klasseperspektivet og spørsmålet om organisering inn i debatten. Mye av den teorien som er utvikla under merkelappen "AKPs kvinnepolitikk" er allerede felleseie i kvinnemiljøene i og rundt Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Rød Valgallianse, AKP, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar osv, og bør være til nytte også for nye feminister langt utafor disse miljøene.
Samtidig trengs det videreutvikling og studier. For flere ideer vil jeg oppfordre folk til å lese Jorun Gulbrandsens artikkel om kvinnekamp i AKPs studiesirkel Bli med i AKP, samt Kjersti Ericssons artikkel Feministisk sosialisme? og boka hennes, Søstre, kamerater!
(En lengre versjon av denne artikkelen ble opprinnelig trykt i Røde Fane nr 5, 1999. Denne artikkelen er forkorta/oppdatert i august 2002.)