I den norske sosialismedebatten de senere årene har spørsmålet om folkestyre og demokrati fått stor plass. Et problem med debatten er at man sjelden har gått inn på hva dette folkestyret er.
Det sentrale med sosialismen er klasseherredømmet, dvs. at den makten borgerskapet har i dag er erstattet av makten til det store flertallet som produserer verdiene og som "holder samfunnshjulene i gang". Det sosialistiske folkestyret må med andre ord ta utgangspunkt i "et samfunn der de virkelige produsentene dominerer produksjonen og sin egen produktive aktivitet," for å sitere Paul M. Sweezy. I den videre diskusjonen bør et sentralt spørsmål være hvordan dette kan oppnås.
Ved første øyekast skulle man tro at dette er det samme som å si at bedriftene, og samfunnet for øvrig, må være demokratisk styrt. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis sant. Jugoslavia etter andre verdenskrig er trolig det landet der arbeiderstyret i bedriftene har vært størst. Men i stedet for å gi arbeiderne reell kontroll over produksjonen, bidro dette til å gjenskape de forholdene som hadde eksistert tidligere, der det fortsatt var stor avstand mellom arbeiderne og bedriftslederne. Dette hadde å gjøre med mer enn jugoslavenes spesielle psyke, som de siste årene har vært så sterkt debattert i vestlige media. Fremfor alt hadde det å gjøre med samfunnsmessig kultur.
Partisanene under ledelse av Tito knuste det jugoslaviske kongedømmet og den tyske okkupasjonsmakten i 1944. Det var en stor bragd, men her stopper også Titos heroisme. Som enhver revolusjon var den jugoslaviske revolusjonen sammensatt, av alt fra kommunister til borgerlige antimonarkister. At de sammen oppnådde noe stort, betydde ikke at de samtidig rev seg løs fra den kulturen de selv var oppvokst under.
Revolusjoner gjennomføres av folk som er oppvokst under en borgerlig kultur, og å tro at denne vil avskaffes med ett slag, er dagdrømmeri. Den vil overleve, og siden den er samfunnsmessig, vil den også overføres til nye generasjoner, dersom det ikke blir gjort ting for å endre den. En sosialistisk revolusjon er en premiss for å oppheve den borgerlige kulturen, men langt fra nok. Dette skjønte aldri Tito og hans folk, og dette var katastrofen for det sosialistiske forsøket i Jugoslavia.
Man vil kunne innvende at selv om bedriftene var demokratisk styrt, så var ikke staten det. Men hva så? Folks kulturelle tilhørighet er ikke forskjellig på bedrifts- og statsnivå. Det er den samme arven - de samme kapitalismens spøkelser - som vil fortsette å eksistere etter en revolusjon. Framfor å eksperimentere med nye former har folk, når ting roer seg, en tendens til å holde seg til det kjente. Selv om sosialismen gir et nytt grunnlag for å bekjempe undertrykkende kultur, skjer det ikke av seg selv.
Hva er så disse kapitalismens spøkelser? Når mennesker vokser opp blir de sosialisert inn i en kultur. Det betyr med andre ord at de blir en del av en kultur som dominerer hele samfunnet. Det betyr ikke at alle mener det samme, men at vi blir utsatt for så stor påvirkning at vi i mange spørsmål har en tendens til å gå i samme retning. Kvinneundertrykkingen er ett av mange eksempler på noe som kan bli et kapitalistisk spøkelse under sosialismen. At kvinnene er undertrykt som kjønn i dag, er det liten tvil om. Men dette er ikke bare mannlige individers undertrykking av kvinnelige individer; det er en undertrykking som hele samfunnet, kvinnene inkludert, står bak. Når det for eksempel er så få kvinner som det er i bedriftsforsamlinger, har ikke bare dette å gjøre med menns motvilje, men også kvinners forståelse av sin egen rolle. Disse to faktorene til sammen gjør at hele samfunnet er med på å viderebringe denne undertrykkingen. Samtidig er det klart at kvinner i like stor grad som menn utgjør de virkelige produsentene. Spørsmålet er ikke da bare hvordan man skal kunne få til et sosialistisk demokrati, men et sosialistisk demokrati som bidrar til å svekke kvinneundertrykkingen - noe som igjen er et premiss for et virkelig demokrati.
En annen form for undertrykking under kapitalismen som man ikke kan vente at blir løst ved hjelp av revolusjonen, er sentrums undertrykking av periferien, både kulturelt og rent materielt. Veistandarden kan stå som et eksempel. Mens det de siste årene har vært gigantutbygginger i det sentrale østlandsområdet og rundt de største byene, er rasfaren fortsatt stor i Hardanger, og det er lite som tyder på at dette skal endres med det første. Eller i forhold til utbygging av bredbånd; den statlige offensiven for bredbånd gjelder ikke perifere strøk. Forhold av denne typen bidrar i sin tur til en kulturell kløft mellom sentrum og periferi, der det er sentrum som definerer den politiske, kulturelle og ideologiske agendaen. Igjen må spørsmålet reises om hvordan de undertrykte kan oppnå reell innflytelse.
Når man snakker om demokrati mener man ofte prinsippet om at hver og en skal ha like mye å si, "all makt til alle". Under kapitalismen har Røkke mer å si enn en verftsarbeider, og en universitetsprofessor mer enn en hjelpepleier. Det første tilfellet dreier seg i hovedsak om rent økonomiske forhold, det andre tilfellet har også kulturelle implikasjoner. Universitetsprofessoren står ikke nødvendigvis i en mer dominerende økonomisk posisjon enn hjelpepleieren, selv om han selvsagt tjener mer. Hovedsaken er imidlertid at mens den typiske universitetsprofessoren er en mann med en posisjon som opinionsdanner, er den typiske hjelpepleieren en kvinne uten noen slik posisjon. For i det hele tatt å kunne snakke om demokratiske rettigheter under sosialismen må man spørre seg hvordan hjelpepleieren reelt sett kan få like rettigheter som universitetsprofessoren.
Da kan prinsippet om "all makt til alle" måtte vike. Siden for eksempel kvinnen er samfunnsmessig undertrykt, må man tenke tiltak for å gi henne like store muligheter som menn. En mulighet er å øremerke verv for kvinner. En annen mulighet er å sette opp et kvotesystem innen folkevalgte organer. Det er ikke sikkert at det her vil holde med 40% eller 50%, det er kanskje nødvendig med 60% eller 70% kvinneandel for at kvinner som kjønn skal få samme representasjon som menn, siden menn i sammenhenger der de har samme vekt som kvinner, likevel har en tendens til å dominere.
I forhold til den materielle undertrykkingen av distriktene vil det bli nødvendig med en omprioritering av midlene. Midler til veiutbygging må vekk fra østlandsområdet og sentrale strøk og overføres til distriktene. Med andre ord må flere midler overføres fra flertallet til mindretallet, og det er det ikke sikkert at dette flertallet vil akseptere. Også i dette bør det finnes mekanismer for å endre forholdet mellom flertall og mindretall.
Sweezys premiss for sosialismen ("et samfunn der de virkelige produsentene dominerer produksjonen og sin egen produktive aktivitet") er viktig, men det er samtidig nødvendig å ha med seg at dette ikke automatisk betyr et demokrati i den forstand at et enkelt flertall skal bestemme. Et ekte demokrati tilstreber å inkludere alle, gjennom å svekke ulike former for undertrykking. Hvis det er slik at produsentene virkelig skal styre produksjonen, må det også være den kvinnelige produsenten i Rørvik, i like stor grad som den mannlige produsenten i Oslo.
Uten å ta dette i betraktning har man to muligheter. Den første ble forsøkt gjennomført i Sovjetunionen med katastrofalt resultat. Der ville ikke folk være med på dette, og det ble gjennomført mot folks vilje, med det resultatet at skillet mellom styrende og styrte ikke ble svekket og at følgelig sosialismen raknet. Den andre muligheten, å la flertallet bestemme uansett, kan, som tilfellet Jugoslavia viser, føre til at de gamle forholdene gjenskapes. I begge tilfellene betyr det at sosialismen taper.
Hvordan dette vil ta form i praksis er et annet spørsmål. Trolig er det lite vi kan si om dette før vi lever under nettopp sosialismen. Men det er like fullt viktige problemstillinger, problemstillinger som også gjelder mange andre felter enn de nevnte. Hvis man ikke går inn og diskuterer hva demokratiet er og skisserer muligheter for at ulike demokratiske aspekter kan havne i motsetning til hverandre - hvis man ikke tar demokratiet på alvor - vil man stå hjelpeløs dersom dette faktisk skjer, med de følger det kan ha.