I disse dager diskuterer AKP og RV om de skal slå seg sammen og danne et nytt, revolusjonært parti. Mye tyder på at det blir en realitet i vår. akp.no spør Kenneth Fuglemsmo hva som er poenget med et nytt parti. Han er nestleder i AKP, 24 år, maler og byggtapetserer og leder for LO sitt ungdomsutvalg i Trondheim.
Kenneth Fuglemsmo: – Vi trenger et parti som bygger solidaritet med alle dem som slåss i den tredje verden. Vi trenger et parti som organiserer motstand og opprør i Norge, mot privatisering, sjukehusnedleggelser, rasisme og kvinneundertrykking. Vi trenger et parti som kjemper mot de sosialdemokratiske lederne, når de går kapitalistenes ærend. Og ikke minst trenger vi et parti som har et alternativ til kapitalismen. Jeg håper et nytt parti kan bli et bedre redskap i disse kampene, og at mange flere vil delta.
Alt arbeiderklassen har kjempet for, er blitt erklært dødt. Både sosialismen og marxismen er plassert på skraphaugen av borgerlige politikere. Velferdsstaten og arbeiderkollektivene er gammeldags og skal vike for individualismen. Til og med arbeiderklassen blir erklært død. Sjøl i LO finnes det dem som mener at vi lever i et klasseløst samfunn.
– Hvorfor blir dette sagt?
– Jeg tror dette ikke er noe nytt, men at herskerne alltid har fremmet den samme ideologien og spådd sosialismens død, helt fra de første sosialistiske tankene oppsto. Meninga er at arbeiderklassen ikke skal se sin egen styrke og ikke se at det finnes et alternativ til kapitalismen.
Sosialismen er tvert imot mer mulig og nødvendig enn før. Det finnes millioner av arbeidere i hele verden som slåss for sosialisme og bruker marxistiske tanker for å forandre virkeligheten. Og arbeiderklassen finnes åpenbart! Hvor kommer tingene ellers fra – møbler, klær, helsetjenester – ja alle varene, de kommer fra en plass. De vokser ikke opp av jorda eller faller ned fra himmelen. De er skapt av arbeiderklassen, av vår arbeidskraft.
– Vokser eller minker arbeiderklassen?
– Den vokser. I dagens verden er det langt flere industriproletarer enn på Marx si tid. Bare i Sør-Korea er det flere fabrikkarbeidere enn det var i hele Europa for 150 år sia. Tenk på hva det vil si for klassekampen i verden når Kinas millioner arbeidere organiserer seg for opprør mot dagens kapitalistregime.
Vi lever i et industrisamfunn. Samtidig har nye yrkesgrupper oppstått og blitt en del av arbeiderklassen. Alle med vanlige lønninger i staten og kommunene, på sjukehusa og skolene, i butikkene og hotellene, i frisørsalongene og kafeene er en del av arbeiderklassen. Den er større enn for hundre år sia. Og det er flere kvinner enn menn i arbeiderklassen i dag. Blant dem er det mye opprørstrang. Men alt snakket om at arbeiderklassen ikke finnes, gjør at mange arbeidere ikke kaller seg det, og ser ikke at de andre er det.
– «For en fri og uavhengig fagbevegelse» er en gammel parole. Eller er den aktuell?
– Aktuell. Fagbevegelsen bør aldri være et haleheng til et parti eller til en stat. Fagbevegelsens oppgave er å slåss for arbeiderklassens interesser og forsøke å være så uavhengig at lojaliteten opprettholdes til arbeiderklassen framfor noen andre. AKP ønsker at fagbevegelsen i Norge skal favne hele arbeiderklassen, ikke bare dem som stemmer på for eksempel Arbeiderpartiet eller er medlem av statskirka. Det er klassetilhørigheten som er viktigst i fagbevegelsen. Når arbeiderne snakker om seg sjøl som en arbeiderklasse, får makta en farlig motstander. Klasseskillene øker i dag. Arbeiderklassen kan komme på offensiven igjen.
– Velstanden har økt. Viser ikke det gode sider ved kapitalismen?
– I Norge og resten av Vesten har arbeiderklassen opplevd velstandsøkning de siste femti åra. Sjøl om kapitalen har økt sine profitter mye mer enn lønningene har økt, og sjøl om de siste tjue åra har vært prega av nyliberale angrep på velferden, ser jo alle at arbeiderklassen i Vesten har mye høyere levestandard enn flertallet av verdens befolkning. Det er på grunn av de enorme rikdommene som vestlige kapitalister har rana til seg fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mange titusener arbeiderledere i Vesten har blitt kjøpt opp med stillinger og lønninger som har fjerna dem fra klassekampen og gjort dem til en del av det såkalte klassekompromisset. Det er vanskelig å argumentere for revolusjon i Norge, når folk jevnt over opplever at de har det ganske bra materielt. I alle fall i sammenlikning med det fattige flertallet i den tredje verden.
– Da sier du at kapitalismen er bra for arbeiderklassen i Vesten?
– Nei, det mener jeg ikke. Arbeiderklassen i Vesten har en bedre stilling enn folk i fattige land, fordi disse landene utbyttes ekstra. Men også vi i Vesten blir frarøvet makt og verdier av kapitalistene. Velstanden bygger på utbytting. Kapitalistene har for lengst inngått et klassekompromiss med ledelsen i sosialdemokratiet, der de er enige om at de vestlige statene kan utbytte den tredje verden. De sosialdemokratiske regjeringene går på røvertokt i Nigeria, Nepal, Irak og andre fattige land, og er garantister for maktpolitikken som Verdensbanken kjører overfor fattige land: privatisering og urettferdig handel.
Dette er et svik mot de fattige i disse landa, og på lengre sikt er det et svik mot arbeiderklassen i Vesten, fordi det utsetter sosialismen både her hjemme og på verdensbasis.
Hvis arbeiderklassen i Norge og resten av Vesten vil ha et samfunn uten krig og nød, uten angrep på vår velferd og levestandard, uten fattigdom og arbeidsledighet, må vi avskaffe kapitalismen.
– For ikke alle opplever velstand her heller?
– Nei, absolutt ikke. Privatisering, arbeidsløshet og angrep på rettigheter fører til at store deler av arbeiderklassen er blitt fattigere. Pensjonsreformen og tjenestedirektivet vil gjøre situasjonen enda dårligere, om de ikke blir stoppa.
Det som har skjedd de siste tjue åra, kalles nyliberalisme og handler langt på vei om å avvikle de velferdsgodene som det har vært bred politisk enighet om etter den andre verdenskrigen. I Norge var alle partier, fra Høyre til kommunistene, enige om å bygge opp velferdsstaten. På 80-tallet var alle, fra Høyre til Ap, enige om deregulering av boligmarkedet og innføring av nyliberal tankegang i offentlig sektor. De siste tjue åra har alle regjeringer, uavhengig av om statsministeren har vært fra Ap, Høyre eller KrF, plukka velferden fra hverandre, bit for bit.
Dessuten er det masse folk som er fattige fordi de er aleinemødre, jobber deltid, er innvandrere eller er trygda. Hva annet enn sosialisme kan få disse ut av fattigdommen og hindre at enda flere havner i samme fortvilte situasjon?
– I din bransje foregår det sosial dumping. Hva skjer?
– Ja, i håndverksbransjen er det stor bekymring. Det er veldig mange østeuropeere på norske byggeplasser, og de får dårligere betalt enn oss andre. Faren er stor for at norske bygningsarbeidere blir «for dyre» i konkurranse med underbetalte polakker. Det åpner igjen for lavere lønninger i bransjen og i andre bransjer som rammes av den samme utviklinga. Høyresida forsøker å framstille det som usolidarisk når norske arbeidere ikke ønsker at dette skjer. Det er sjølsagt å snu alt på hodet. Hvis kapitalistene var opptatt av solidaritet, kunne de vel betalt polakkene etter norsk tariff?
Jeg tror ikke at våre kamerater fra Polen tjener på at norske lønninger blir lavere. De eneste som tjener på det, er kapitalistene. Sosial dumping er en stor trussel mot arbeiderklassen, og den må sees i sammenheng med utviklinga av kapitalismen og måla som EU har satt seg for å bli den ledende økonomiske stormakta i verden. EU vil slå ned europeiske lønninger og kvitte seg med en del av velferden. De kutter pensjonene og vil at arbeiderklassen skal jobbe lenger for mindre penger.
– Hva må gjøres?
– Arbeiderklassen trenger kollektiver. Vi trenger felles kamp gjennom fagforeninger og andre organisasjoner. Individualisme er et fint ord for «du får klare deg sjøl». Men de eneste som klarer seg uten kollektive ordninger, er de med store private formuer. Og selv kapitalistene trenger en stat til å forsvare pengesekken sin, til å bygge veier for varetransporten sin og sykehus til arbeidskrafta si. Kapitalistene har store nettverk. Barna deres leker sammen, og de går i middagsselskaper med ministrer og andre, som også er en del av den samme herskende klassen. Arbeidere og fattigfolk må samle seg og organisere seg for å kunne utfordre makta deres. For oss holder det ikke med middagsselskaper, vi trenger kamporganisasjoner.
For å kunne forandre samfunnet, er arbeiderklassen avhengig av samhold, solidaritet og felles kamp. Da arbeiderklassen laga fagforeninger, var det for å stå sammen mot kapitalistene, for bedre levekår for hele arbeiderklassen. De sloss for å oppheve konkurransen seg i mellom, for tariffavtaler og like vilkår. En viktig grunntanke for fagbevegelsen var organiseringa av alle arbeidere. Jo flere medlemmer og deltakere, jo sterkere sto man overfor arbeidskjøperne. Da ble andre skiller mindre viktige. Religion og andre meningsskiller kom i skyggen av det viktigste, nemlig klassen.
– Hvor blir det av kampen mot kapitalismen som system, i dagens fagbevegelse?
– Sosialismen har tradisjonelt hatt stor oppslutning i arbeiderklassen, både i Norge og resten av verden. På 1900tallet ble stadig flere overbevist om at kapitalismen umulig lar seg forene med arbeiderklassens interesser. Lenge var det vanlig blant arbeidsfolk å mene at arbeiderklassen må ta makta fra kapitalismen og gjøre de kapitalistiske virksomhetene til felles eiendom, styrt av arbeiderklassens demokrati. Så vanlig at sjøl en del borgerlige politikere måtte si at de var for sosialisme for å få stemmer.
Klassekampen og sosialismen var utgangspunktet for oppbygginga av den sterke fagbevegelsen i Norge, som i alle andre land i verden. Fagforeningene i dag burde holde kurs og møter om kommunisme og sosialisme for å heve blikket og få perspektiv på kampen.
– Hva trenger vi et revolusjonært parti til?
– Arbeiderklassen trenger mer enn en fagbevegelse. Vi har bruk for partier som organiserer og argumenterer på tvers av fagforeningsgrensene og som har et perspektiv om et samfunn der arbeiderklassen har makta, ikke kapitalen. Både i Norge og resten av verden.
Jeg har ingen tro på at kapitalismen lar seg forene med arbeiderklassens interesser. Selv en human kapitalisme er umulig på verdensbasis. Kapitalismens mulighet for å eksistere bygger jo på utsuging og plyndring av folk og ressurser, og krig er en naturlig følge av dette. Både menneskelige ressurser og naturen lider. Kapitalistene kan ikke overbevises om å avslutte denne utpiningen. Jeg tror de må fratas makta gjennom at arbeiderklassen bygger revolusjonære kollektiver som kan overta styringen av samfunnet.
På kort sikt er sannsynligheten for revolusjoner mye større i de fattige landa. De kampene som foregår i Irak, Nepal, India og mange andre land, vil få betydning for vår kamp i Norge. Men også i kampen for velferdsstat og for en styrka kommuneøkonomi er de revolusjonære perspektivene viktige. Å være revolusjonær er å ha tillit til folk og de kreftene som bor i den felles kampen. Det motsatte synet er å overlate politikken til eksperter, byråkrater og kapitalister. Er man revolusjonær, vet man at de som jobber innenfor kapitalistenes politiske system som regel ender opp som folkets motstandere.
– Hvordan kan et nytt, revolusjonært parti bli nyttigere enn det som har vært?
– Det finnes ingen perfekte partier. RV og AKP har feil og mangler. Et stort problem er at organisasjonene er for små. Det er for få medlemmer, for liten oppslutning blant fattigfolk og arbeiderklassen og for svak organisasjon. Vi klarer heller ikke godt nok å formidle våre løsninger og vise alternativet til kapitalismen. Jeg håper at et nytt parti kan gjøre det enklere å løse disse problemene.
Kanskje vil en del som er skeptiske til RV og AKP, være mer frista av det nye partiet. En ny organisering kan åpne for nytenking og nye strategier for å bli større og sterkere. AKP og RV er over tretti år. Jeg synes disse partienes historie er full av ting å være stolt av, men at partiene kanskje har kjørt seg litt fast i gamle mønstre som hemmer kampen. Vi er dårlige revolusjonære , om vi ikke klarer å omstille og forandre oss. Jeg vil sterkt oppfordre folk som kunne tenke seg å være med på det nye prosjektet, om å ta kontakt med RV- eller AKP-folk!