«Blir løftet om barnehageplass til alle barn innfridd, eller får vi en ny finansminister? Er ansvaret for kvalitet noe som skyves ned til meg og mine arbeidskamerater, mens pen-gene ligger igjen i regjeringa?» Dette spør Turid Kjernlie om i denne artikkelen.
Kravet om gratis daghjem for alle barn har fulgt meg i alle de 30 åra jeg har jobba i barnehagen. En eller annen gang gikk daghjem over til å hete barnehage. Hele tida ble årstallet for når full dekning skulle være oppnådd, skjøvet fram. Først til 1985, så til 1990, så til 2000, og nå har vi til og med fått en finansminister som har sagt hun går av hvis ikke målet blir nådd i denne stortingsperioden. Ordet «gratis» er ikke glemt av oss som går i 8. marstog.
Kravet om gratis barnehage til alle barn har alltid vært et viktig kvinnekrav. Det er kvinner som i første rekke har hatt behov for et godt og trygt sted å ha barna, når de sjøl er på jobb. For uten barnehageplass er det kvinnene som sitter med hovedansvaret for å tråkle til andre løsninger. Slike problemer blir det fort deltidsjobb av. Men skal økonomisk sjølstendighet også skal gjelde kvinner, blir full barnehagedekning et helt selvfølgelig krav.
I Oslo står rundt 3000 barn i barnehagekø. I landet er det 20 000. Det er fremdeles langt fram.
Barnehager er bra for barn. Det kan virke som en selvfølgelighet, det mener vel de aller fleste fra regjeringa og nedover. Men følger en med i den offentlige debatten om barnehagepolitikk, er det stadig små innspill om at det er for lange dager, barnet må ikke begynne for tidlig, kanskje helst etter at det er tre år. Det sniker seg inn en følelse av at barnehager egentlig mest er til for at barn skal ha et sted å være når egoistiske karriereforeldre (les mødre), er på jobb.
Men barnehagen er bra for barna!
Dit kommer Sundus, tre år fra Nigeria, som ikke snakker norsk. Det er i barnehagen hun lærer norsk, og det er der hun får venner.
Der er Iris, Helene, Lisa, AiMy og Inger – venner og uvenner på liv og død. De leker og krangler, lager allianser, stenger hverandre ute, ordner opp, trøster og hjelper hverandre.
Hver dag og hver time er en læringsprosess i hvordan det er å være sammen med andre mennesker.
I barnehagen er Truls, som ikke leker noe ennå, – han er så redd for at voksne skal bli borte, at det er umulig å gå inn i leik og fantasiverden. Men her om dagen var han far i fem minutter sammen med Eline, som var mor, mens jeg var storesøster som satt bak i bilen, som skulle kjøre til «Danmark». En stor seier.
I barnehagen er Stine på fem år. Vi var på tur for å se på det nærmeste du kommer et helt ordentlig slott i Oslo, den pene, blå moskeen i Åkebergveien. På den andre sida av gata er fengselet. Da sier Stine: «Det er bare pakistanere som skal sitte i fengsel. Det sier pappa.» Så tar hun bestevenninna si i handa og går videre. Venninna er Sadie fra Pakistan.
I barnehagen er det turer, brødbaking, bursdagstog, voksne som leser, voksne som trøster, voksne som kjefter. Det er smil, gråt og latter.
Det er fortvila smått med penger. Vi opplever foreldre som jobber i det private næringslivet, som når vi skal godkjenne budsjettet i samarbeidsutvalget, spør om vi må møtes hver måned. De synes det er litt sløsing med tid. Grunnen til spørsmålet er at de tror at driftsbudsjettet gjelder for en måned.
Men det gjelder for ett år ...
Barn som har behov for mye ekstra hjelp (da skal du ha en diagnose, diagnose er viktig), får litt hjelp. De som kunne ha behov for litt ekstra (har ingen diagnose), får ikke noe.
Det betyr voksne som er slitne, som ingen ende ser av krav og nedskjæringer, men som av hensyn til barna strekker og strekker seg. Stadige nedskjæringer, stadig nye krav, kan fort føre til at den gode barnehagen forvandler seg til noe som skaper misfornøyde barn, foreldre og ansatte.
Unge jenter vil i dag helt selvfølgelig tenke at de vil ha jobb, være økonomisk sjølstendig og ha barn. Vil vi at de skal holde fast på denne doble prioriteringa, må det være gode barnehager til barna deres. Da nytter det ikke med barnehager som oppleves som oppbevaring av barn – og det må politikere forstå koster penger.
Det må bli like selvfølgelig som en reklamepakke med bleier og grøtpulver til den nyfødte at det kommer et brev med tilbud om gratis barnehageplass.
Jeg vil ha et sosialistisk samfunn der det er helt unødvendig å måtte slåss for noe så opplagt.