Er kvinner dumme? Hvorfor velger så mange av dem deltid og jobber der de tjener mindre enn menn? Er det et resultat av kjønnsroller? Hvorfor kvitter de seg i tilfelle ikke med kvinnerolla? Eller stikker problemet dypere enn som så?
akp.no stiller spørsmåla til Annik Borthen, Eli Aaby og Turid Kjernlie, medlemmer av kvinneutvalget til AKP. Annik er miljøterapeut, Eli er jordmor på et stort sjukehus, og Turid er førskolelærer og jobber i barnehage.
Eli: Kvinner velger ikke deltid.
Turid: Men det er ikke mennene som tvinger dem heller.
Annik: Når du får barn, møter du en ny virkelighet. Yrkeslivet har for lange arbeidsdager. De går vanskelig sammen med tid til barn, reisevei og husarbeid. Barnehagens åpningstider er heller ikke tilpassa arbeidslivet. Deltid kan framstå som den eneste mulige løsninga.
Eli: Og når mor eller far må redusere arbeidstida, blir det oftest henne, fordi han som regel tjener mest.
Annik: Seks timers normalarbeidsdag for alle ville løse det meste av disse problemene!
Eli: Kvinner blir tilbudt brøker av stillinger. Hvem ville
annonsert for en snekker i 16 prosent stilling? Ingen. Men når det
gjelder kvinner på sjukehjem, blir det gjort. Da det nye morbarn-
senteret på et stort sjukehus i Oslo åpna, tenkte administrasjonen at
minst to tredeler av de ansatte skulle jobbe 50 prosent. Da ville de få
nok ansatte til å dekke alle vakter i helgene. Men kvinnene ville ha
full lønn, så det gikk ikke som de ville.
Turid: At det nesten ikke er fulle stillinger på sjukehjem i distriktene kan jo være ei medvirkende årsak til kvinneflukten til byene.
- Dere mener åpenbart at samfunnets organisering bestemmer kvinners valg. Men det finnes kjønnsroller som betyr at kvinner og menn velger ut fra tradisjon, uten at det nødvendigvis virker logisk. Det finnes valgmuligheter.
Eli: Vi blir lært opp av omgivelsene fra vi er født. På mange områder har det store omkostninger å bryte kjønnsrollene. Å kle ei jente i blått, er helt greit. Men å kle en gutt i rosa - det gjør du ikke ustraffa. Jeg er jordmor. Der jeg jobber har vi mange gule tepper. Vi kan pakke jenter inn i rosa, gule eller lyseblå tepper. Men gutter i rosa går ikke. Foreldrene reagerer.
Turid: I barnehagen er jentene bare kledd i rosa og det kryr av prinsesser. Det er verre enn noen gang.
Annik: En moderne myte er at teknologi og menn hører sammen. Som et bånd mellom mannen og traktoren - og kultur. Å håndtere en nyfødt i respirator, er omsorg og natur, ikke teknologi. Alle skjønner at et hus med mange datamaskiner er ei teknologibedrift. Men jeg trur ikke mange ser et sjukehus som en teknologibedrift. Vi er blitt blinde for realitetene.
- Innen kjønnsforskninga har queer-teori, eller på norsk skeiv teori, fått en sterkere posisjon som analysemetode. Den hevder at makta ligger i språket og praksis. Dersom en endrer språket og ikke lever opp til kjønnsrollene, men som en selv vil, vil dette bryte ned heteroseksualiteten som (kulturell) norm. Kan ikke det være frigjørende?
Eli: Jo, på noen områder. Det er bra at kvinner på 70 år kan gå med olabukser og at menn slipper å gå med hatt. Når det kommer et barn som er kledd slik at voksne ikke skjønner om det er gutt eller jente, og må forholde seg til mennesket framfor kjønnet, er det bra.
Turid: Men når ble det "lov" for kvinner å gå med
langbukser? Under krigen da de gjorde mannsarbeid. Og når begynte menn å
trille barnevogn? På 70-tallet da en halv million kvinner
ble trukket ut i lønnsarbeid. Så de store forandringene har en årsak i
samfunnets materielle endring.
Annik: Skeivteorien kan gjøre synlig noen kulturelle tvangstrøyer. Men den handler mest om symptombehandling.
Eli: Undertrykkinga kommer tilbake i andre former, så lenge maktstrukturene ikke blir endra.
Turid: Det blir veldig individualistisk å si at hver og en
skal oppføre seg annerledes for å skape de store forandringene.
Samfunnet må legge til rette for frihet. Friheten som en 60-
åring har til å gå ut av et ekteskap, er økonomisk bestemt. Kvinnene i
Norge har en viss frihet til å både jobbe og ha barn, på grunn av
velferdsstaten. Sekstimersdagen vil gi kvinner større frihet til å være
økonomisk uavhengig. Økonomisk sjølstendighet er ei forutsetning for å
kunne ta i bruk mange friheter. Homofiles rett til å adoptere barn, gir
friheten til å gjøre det. Frihet ligger i rettigheter. Rettigheter er
noe folk kjemper fram gjennom langvarig, felles organisering og
handling.
- Men er kvinneorganisering "moderne" i dag?
Turid: Kvinner organiserer seg i hvert fall. I dag er de
kvinnedominerte fagforeningene kanskje de viktigste
kvinneorganisasjonene. De slåss for å heve kvinnelønna, for
sekstimersdagen,
mot vold mot kvinner, for velferdsstaten, og flere krever forbud mot
menns kjøp av kvinner i prostitusjonen.
Eli: Men samtidig er det moderne å undervurdere maktforholdet
i samfunnet mellom menn og kvinner. Vi er liksom bare individer alle
sammen, med noen kjønnsroller vi kan kvitte oss
med. Dermed legger de ned for eksempel kvinneutvalgene i fagforeningene,
og oppretter likestillingsutvalg med kvinner og menn i stedet.
Annik: Særegen kvinneorganisering er viktig på alle områder i samfunnet for å kunne slåss mot undertrykking av kvinner. Mot forskjellsbehandlinga.
- Gutter er redde for "jentelus". De kan ikke gjøre jenteting.
Eli: Stort sett er det slik at jenter som gjør typiske gutteting, får høyere status, mens gutter som gjør jenteting synker i verdi.
Annik: Men jenter må ikke bryte med forventningene til "den gode mor". Der går grensa. Ei mor som flytter fra mann og barn, blir lett sett på som ei dårlig mor og et dårlig menneske. Det er ulike regler for kvinner og menn. Når mor jobber eller går på møter, tar hun noe fra familien, sjøl om hun arbeider i flere timer med barn og hus hver dag. Når far vasker opp, gir han noe til familien. Begrepet "dårlig mor" er mye mer negativt ladet enn "dårlig far".
Turid: Dette handler om maktforholdet mellom gruppa menn og gruppa kvinner i samfunnet. Det henger sammen med økonomi, jus, menns førsterett til tid, penger og det å bli hørt på.
- Men er det kanskje sånn at menn har makt i samfunnet og kvinner i familien?
Turid: At kvinner gjør så mye i familien, er ikke makt, men avmakt! Når den ene voksne organiserer bursdager og begivenheter, handler og lager middag, planlegger hvordan alles liv skal kunne gå i hop i hverdagen, vasker tøy, bretter og rydder, vasker gulv og hiver søppel, mens den andre gjør mye mindre av dette, men får til gjengjeld mer tid til å sitte ved pc-en, lese aviser eller jobbe - hva skal det kalles? Er "makt" et riktig ord? Hvis "makt" skulle brukes, måtte det være for å fortelle at den andre har makt til å slippe å gjøre alt arbeidet som den første må gjøre.
Annik: Kompetanse er et bedre ord. Kvinner har kompetanse i familien. Dersom det er makt å vite hvor barnas klær er, er det like logisk å hevde at makt er å vite hvor verktøyet i garasjen er. Makta ligger i økonomien, og hvem er det som har kontroll over budsjettet, selvangivelsen, forsikringa og lånet. Er det ikke mest vanlig at mannen har den oversikten? Er ikke det strukturer som henger i oss fra da mannen var forsørgeren? Ikke bare historie, men også fordi mannen som regel tjener mest?
- Skilte menn blir ofte mer ensomme enn skilte kvinner.
Eli: Det er kanskje fordi kvinners arbeid med hus og barn bringer dem i kontakt med mange mennesker: Hennes og hans familie, de ansatte i barnehagen og på skolen, andre mødre når de må hjelpe hverandre med å hente og kjøre barn. De voksne du treffer i forbindelse med barnas fritidsaktiviteter. Arbeid skaper sosiale kontakter. Det kan du si er god lønn for strevet.
Turid: Kvinner vil jo at mennene skal ta mer "makt", det vil si arbeid, ansvar, organisering. Da blir livet naturligvis lettere for henne.
- Hva skal til for å skape virkelig forandring, slik at kvinnene, ja menneskene, først og fremst kan bli et individ og ikke medlem av gruppene kvinner/menn eller del av en klasse?
Eli: Få slutt på arv! Arv er en viktig grunn til at familien finnes. Historia er gammel, men vi lever midt i den fortsatt. Den private eiendommen til jord og buskap utvikla seg i sin tid da den var mannens eiendom. Da ble det viktig for ham å ha kontroll på at hans barn virkelig var det på grunn av arven. Det betydde kontroll med kvinnenes seksualitet.
Turid: Det ser du over hele verden fortsatt.
Annik: Arv spiller ikke særlig rolle for fattige, de har ingenting. Men når overklassen trenger arvelover, gjelder de samme lovene for alle. Boliger er viktige ting å arve nå, forresten. Jeg lærte et vers da jeg var liten:
Sitja på garden
Son etter faren
Det er den likaste
lagnad for karen.
Forsvinn, privateiendom, lønnsarbeid og penger!
Eli: Få slutt på privateiendommen! Den eiendommen som noen få eier, men som det store flertallet mennesker må arbeide på for å leve. Fabrikker, banker, transporten, kommunikasjonen, jorda, skogen, naturressursene i det hele tatt, alt dette eies og forvaltes av en lite mindretall som bestemmer hvordan flertallet skal ha det på jobben, hva de skal tjene, og om de får jobb i det hele tatt. I et slikt klassesamfunn kan det ikke finnes frihet for flertallet!
Annik: Få slutt på lønnsarbeidet og pengene! Et mye bedre system er at alle mennesker gir et stykke arbeid, en eller annen innsats, til samfunnet. Og så kan de få det de trenger tilbake. Da ville ikke noe menneske være avhengig av å bli forsørga av noe annet menneske, og alle ville stå likt. Barna ville heller ikke være avhengig av å bli forsørga av privatpersoner. For en frihet!
Eli: Frihet til å være sammen med andre frivillig. Ikke fordi du er nødt for økonomiens skyld, som barn slipper du å være prisgitt dem som tilfeldigvis hadde født deg. Folk ville kunne slå seg sammen på en helt ny og fri basis. Det er sannsynlig at de ville velge å leve helt annerledes enn det vi er vant til i dag.
Annik: Det er to ting som skjer på en gang. Det ene er at folk
vil vel ha frihet til å skape nære relasjoner med andre. Være noe for
noen, bli elska, være glad i noen, vite at noen trenger
deg. Det andre er at samfunnet lager regler som ikke gjør folk frie. Det
er så mye juss og økonomi som binder folk. Skatteregler, ekteskapslov,
arvelov, foreldre-barn-lov og ikke minst de uskrevne økonomiske lovene.
Dette er to forskjellige ting. Men i språket og i bevisstheten slås de
sammen under fellesnavnet "familien".
Eli: Når et par krangler voldsomt, blir ikke bare kjærligheten vurdert, for den får en prislapp: Hvem av dem har råd til å kjøpe en leilighet til 2 millioner ...
Annik: I dag lever folk veldig atskilt, statisk og i båser.
Unge par med barn har omgang med andre unge par med barn. Enslige mødre
med enslige mødre. Gamle med gamle. Enslige
med enslige. Barn som har det dårlig, har nesten ingen utvei. Familien
er et utrygt sted for barn.
Turid: Hvert barn må ha flere voksne som tar ansvar for dem. Det skaper bedre voksne. I barnehagen gir voksne hverandre korrigering. En irritabel voksen blir sett av flere andre voksne som kan ta ansvar. I familien er det bare en eller to.
Annik: Uten kapitalisme og det som er forutsetninger for den,
lønnsarbeid, penger og klasseskiller, ville grunnlaget for den nåværende
familien forsvinne. Ekteskapets lover viser hva det
er til for: Å forsørge menneskene. Det å skape nye mennesker for
samfunnet, ny arbeidskraft, er overlatt familien. Staten trår til litt,
men ansvaret er privat. Arbeidskraftas verdi bestemmes ut fra hvor mange
som skal forsørges i et gitt samfunn på et gitt tidspunkt. I dag er det
i gjennomsnitt vel halvannen inntekt som er nødvendig. Familien er en
økonomisk grunnenhet i samfunnet. Det binder folk sammen tvangsmessig.
Vekk med grunnlaget for dette!
- En frigjørende tanke? Eller truende?
Annik: Seksualitet og vennskap er viktig for oss. Det kan være både frigjørende og skummelt å endre de formene for relasjoner så mye, for vi kan ikke i dag tenke oss hvordan de relasjonene kan være i et samfunn uten undertrykkingsmekanismer. Derfor holder en på familien, for på tross av sine positive og negative sider veit ei i alle fall hva en har.
Eli: Hvis du hadde et klasseløst samfunn, der de sosiale maktforholdene ikke lenger virka, tror jeg folk ville finne på så mye som er så annerledes at vi vanskelig kan se det for oss. Den første gangen jeg så på dette med glede, var da jeg leste boka Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy. Der er det et framtidssamfunn som virker nokså ubegripelig for henne som kommer dit fra nåtida. Blant annet skjønner hun ikke om menneskene er kvinner eller menn, og de omtaler hverandre som hen, ikke som hun og han.
Annik: Hun måtte forholde seg til mennesker og ikke kategorier som kvinner og menn.
Turid: Og barna var ikke privateiendom. Det var veldig hyggelig!