9. juli fikk sjukepleier Hilde Marie Reksjø en uvanlig henvendelse. Palestinakomiteen spurte: Kan du reise til Gaza om tre dager? Det er behov for deg. Hilde reiste i Palestinakomiteens andre kriseteam. akp.no ber henne fortelle.
- Jeg reiste sammen med jordmor Synne Holand og gynekolog Bergljot Aarstad. Synne ble nekta adgang til Gaza. Israel nekter faktisk helsepersonell innreise som solidaritetsarbeidere. Hun dro til Libanon i stedet.
- Hva skulle dere gjøre?
- Vi hadde tre oppgaver. Den viktigste var rett og slett å være der for å vise solidaritet. Den andre var å observere for å få ut nyheter mens vi var der, og fortelle om forholdene når vi kom hjem. Den tredje var å jobbe. Vi var så heldige at vi fikk gjøre det. Røde Halvmåne hadde ledelsen, det var dem vi samarbeida med.
- Hvor var det?
- Vi jobba på klinikker i Gaza by og i Ma'an som ligger ved Khan Younis i sør. Jeg intervjuet kvinnene på venterommet. Vi hadde tolk. Kvinnene var veldig åpne, også mot meg. De snakka om livet i familien, om prevensjon og fødsler, om barna, om arbeidsløsheten og om knappheten på mat. De var redde for barna. Enhver palestiner har en historie å fortelle om noe alvorlig som har skjedd dem.
I Gaza by fikk vi pga sikkerheten bare gå tvers over gata for der vi bodde. Der lå kafe Happy Land hvor vi pleide å ha et avbrekk i hverdagen eller møter. Menyen lærte vi fort utenat: kaffe, te, vann og vannpipe og ingenting annet. På supermarkedet hadde de det jeg vil kalle søl: Søt brus, søt kjeks, sigaretter, plasttallerkener. Ikke mat. I et annet så jeg noe mat. Grønnsakmarkedene hadde rikelig med poteter, vannmeloner og tomater. Det var fikensesong, men jeg ble overraska over hvor dyre de var. En kilo kylling kosta om lag en tidel av ei månedslønn. Kvinnene sa: Enkelte familier må klare seg på ett måltid om dagen, bestående av te og brød. Veldig få tør fiske på grunn av marinebåtene til Israel som kontinuerlig patruljerer langs kysten. Andre hjelpearbeidere har rapportert at Israel bomba en flokk kuer. Det virka helt sykt på meg. Men så skjønte jeg: Ikke mer melk fra dem ...
Og heller ikke kjøtt ...
- Israels okkupasjon og internasjonal handelsboikott ...
- I praksis er palestinerne innestengt i en konsentrasjonsleir. Resultatene er forferdelige. Over 150.000 offentlig ansatte får ikke lønn. Det er over 70 prosent arbeidsløshet. På Gazastripen bor det 1,4 millioner mennesker. Det betyr veldig få lønninger til veldig mange mennesker, - men de som har, deler med andre. Når vi kjørte omkring var det lett å se resultater av krigen og den økonomiske boikotten. Veiene var dårlige. Hus og biler som var ødelagt av bomber, containere med søppel som ikke ble kjørt vekk fordi det mangler bensin. Til og med sjukehus hadde problemer med å få vekk søpla på grunn av det.
Vi gjester hadde to måltider om dagen. Vi fikk kjøtt, brød, grønnsaker. Vann i krana og doen, og strøm i flere timer i døgnet enn andre, fordi vi bodde på et sjukehusområde. Noen har strøm 2-3 timer i døgnet. I Gaza by 5-7 timer. Folk har levd uten særlig strøm og vann lenge. Tenk på hvordan det går å oppbevare mat og medisiner.
- Var det strøm på klinikkene?
- Begge klinikkene vi jobba på, var uten strøm deler av tida. Og det var kjempevarmt uten vifter. Legene opererte med hodelykter som gikk på batterier. Det mangla ofte vann. Vi norske hadde med flasker med sprit for å vaske henda. Legene jobba til de var grå i ansiktet av utmattelse. De palestinske legene er utrolig dyktige til å håndtere krigsskader. Hadde jeg blitt skadd, hadde jeg ikke vært redd for å bli behandla av disse legene. Dette kunne de! Dessverre har de en erfaring som få andre leger har.
- Er det mange barn som skades?
- Drepes og skades. Det kom inn en gutt på 17 år som var blitt skutt av israelerne i begge lårene. Det var den sjuende gangen han var skutt siden han var elleve år. En av legene, Khalil Abu Foul, fortalte at han en gang hadde behandla en 11-åring to ganger i løpet av én dag. Begge ganger skadd i møte med israelske soldater. Onkelen og faren var drept. Mange barn får ikke leke på gata, men holdes inne og i bakgården i år etter år.
- Vi har sett på tv hvordan Israel dreper sivile.
- Det er bra at dette blir vist. Men det skjer angrep hver dag! Da vi reiste inn i Gaza, var det skyting i Beit Hanoun ved grensa til Israel. Mens vi var der, ble byen beleira i et og et halvt døgn. Ingen hadde mulighet til å komme seg vekk. Også inngangen til sjukehuset ble sperra. Soldatene skøyt. Mange ble drept og skada. 70 hus ble ødelagt. Bulldozere ble også brukt i raseringa av hus, og til og med kirkegården. "Slike ting skjer hver dag," sa folk. De hadde vel ikke hatt en rolig dag siden slutten av juni. Slik fortsatte det.
- Hvordan er det mulig å holde ut alt dette?
- Folk stuper ikke i bakken. De har ikke hatt det de trenger i lang tid. Men de dør ikke direkte og brått av det. Men ureint vann og flere rotter skaper mer mage- og tarminfeksjoner, særlig blant barn. I det hele tatt er folk utsatt for seigpining og utmattelse. Dette er Norge aktivt med på gjennom å holde tilbake bistandsmidler til Palestina. Skammelig!
- Var du redd for å bli skada?
- Jeg tenkte at israelerne visste om hvert skritt jeg tok, og at de ikke våga å skyte meg. Likevel blir man utrolig klar over hvor sårbar man er, når man er i denne situasjonen, og også ser hvor vilkårlig og urettferdig israelske angrep rammer. Vi så israelske båter utafor Gaza strand. Skyting hørtes hele tida. Luftskip med overvåkingutstyr hang over oss. Dronene hørtes konstant, det er ubemanna militære fly som overvåker og kan bombe. På klinikken hørte vi F16-bombefly og droner komme farende over oss. Kvinnene bare prata videre. Det var jo ikke noe sted å gjemme seg, det var ingen luftvernsirener, ikke noe bomberom, så hvorfor skulle bombeflyene forstyrre livet deres? De palestinske kvinnene på venteværelsene snakka om morgendagen og om framtida. På en positiv måte. Det finnes fortsatt håp hos folk. De møtte oss med vennlighet og gjestfrihet.
- Hva må gjøres?
- Tell de døde! Palestinerne blir drept og såra, selv ambulanser er israelske mål. De sultes ut. Hvis et menneske har sympati med dem som har det vanskelig, så er det lett å stille seg på palestinernes side. Norge må oppheve boikotten, slik de arabiske lederne har gjort nå. Norge må sende penger til palestinsk, offentlig forvaltning, slik at menneskene kan få hjelp. Sjøl meldte jeg meg inn i Palestinakomiteen da jeg kom hjem. Det var ingen annen mulighet for meg.
10. oktober vedtok Nesodden kommunestyre å bevilge ei krone pr innbygger til Palestinakomiteens helseteam i Gaza - til sammen nær 17.000 kr. RVs Eivind Reiersen tok initiativet. Bare H og Frp stemte imot. RV foreslo ei oppfordring til boikott av israelske varer. Det fikk bare støtte fra SV. Likevel - en bra kveld for Palestina-solidaritet!