For 54 år siden påbegynte Norge sitt første plyndringstokt ved hjelp av bistand gjennom et integrert fiskeriprosjekt i Kerala, India. I dag er Norge en humanitær supermakt, som i 2007 øremerker mer enn tjue milliarder kroner av statsbudsjettet, eller 0,97% av bruttonasjonalproduktet, til utviklingshjelp.
Folk i Norge er stolte over dette og ser på det som bevis på giverglede og et uttrykk for nasjonens solidaritet med andre folk. Tanken ser ut til å stamme fra norsk bistands tidlige faser og vitner om en renhetstankegang. Norsk bistand anses å være skilt fra andre interesser og bakenforliggende motiver. Men er det slik?
I en studie, gjennomført for RV, så vi nærmere på hvordan norsk bistand blir brukt i Bangladesh. Vi fant at bistanden var innfiltret med norske forretnings- og statsinteresser. Statseide Telenor brukte utviklingslån fra Norfund til å investere tungt i det privateide telekommunikasjonsfirmaet GrameenPhone. Gjennom GrameenPhone fikk Telenor bruke et avansert optisk fibernett, eid av regjeringa i Bangladesh. Dette var opprinnelig betalt med norske bistandmidler for å forbedre signalene til jernbanenettet. Nå kunne Telenor bruke det til generelle tele- og datatjenester.
Studien fastslo at norske firmaer, ved gjennomføringen av dette bistandsstøttede prosjektet, blir gitt forrang. Dette forholdet er bekrefta av underdirektør Hafiza Hatun i Planleggingsdepartementet i Bangladesh. De norske firmaene tok en mye høyere pris enn lokale tilbydere av materiell og infrastruktur. Dette innebærer altså at mesteparten av bistandspengene føres tilbake til norske hender.
Dette er et eksempel på en tendens: I økende grad gis norske storbedrifter en sentral rolle i utviklingsprosjekter. Norge erklærte i 1999 at hjørnesteinen i bistandspolitikken nå ville inkludere de økonomisk sektorene. Tiltaket beredte veien for et større paradigmeskifte innen bistand. Dette er beskrevet i "Strategi for næringsutvikling i sør". I 2004 ble Utenriksdepartementet omorganisert, slik at Norad ble plassert direkte under dets kontroll. Dermed ble den humanistiske sida av bistandsretorikken nedtonet, og en inntok en mer pragmatisk holdning, der bistandsadministrasjon sterkere knyttes til nasjonale og økonomiske interesser.
En annen tendens er kalt "verdensbankifiseringen av norsk utviklingshjelp". En rapport fra Ignis og Utviklingsfondet avslører at Norge ukritisk følger "utviklingssannheter" som spres av Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og OECD. Disse sannhetene fremmer markedsreformer på bekostning av lokalt tilpassa strategier i utviklingslanda. Tendensen setter også regjeringa på kollisjonskurs med NGOer og andre grupper, som er kritiske til nettopp den politikken som den norske regjeringa prøver å harmonisere sin utviklingspolitikk med.
Ved blindt å følge IMF og Verdensbankens kriterier for bistandsinvesteringer, som "godt styresett" ("good governance") og "eierskap", dikterer Norge, på lik linje med andre giverland, hvilke områder som skal prioriteres for utvikling. De tvinger dermed mottakerlanda til å kapitulere for krav om markedsreformer og til å endre sine utviklingsprioriteringer i bytte mot bistand.
Ved å gjemme seg bak det moralske ordet "solidaritet", har Norge, som en humanitær supermakt, greid å gjennomføre en bistandpraksis basert på en imperialistisk dagsorden. En støtter opp om den folkefiendtlige agendaen til institusjoner som IMF og Verdensbanken, og en følger egoismen til norske storbedrifter. Dette skjer på bekostning av folkene i den tredje verden, som en hevder å ville hjelpe.
Nå er ikke dette noe direkte nytt. Gjennom studier av den historiske bakgrunnen for norsk bistand har Jarle Simensen vist at "renheten" bare var en myte. Ved å sette Norges engasjement i utviklingssamarbeid i en historisk kontekst, konkluderte han med at Norge fulgte med i den løpende utviklinga av "utviklingsagendaen", slik den ble satt av Europa og USA. Denne agendaen er tilsynelatende bygd på humanistiske tradisjoner, solidaritetstanker og sosiale verdier som er grunnlaget for en velferdsstat. Den bygde også på realpolitikk, det vil si Arbeiderpartiledelsens pasifisering av venstrefløyen i partiet i spørsmålet om norsk medlemskap i Nato.
Samtidig undergravde denne tidsepokens realpolitikk solidaritetstanken og formet den etter den kalde krigens politiske realiteter. Professor Steinar Stjernø beskriver i boka Solidarity in Europe: History of an Idea hvordan solidaritetsideen har endret innhold, fra den opprinnelige meningen under den franske revolusjonen, da begrepet henspilte på verdier som enhet, brorskap og samhold. Nå er begrepet "solidaritet" trygt plassert innenfor velferdsstatens reformistiske rammeverk – pensjonsrettigheter, forhold til utviklingsland, miljøvern osv.
Det er denne senere reformistiske solidaritetsideen som har preget norsk utviklingshjelp i praksis, og som har fjernet den fra den revolusjonære holdningen til solidaritet. Den progressive venstresida må være klar over denne endringen. Dette gjelder særlig Rød Valgallianse, som vil være talerør for solidaritet med sosiale bevegelser som har en antiimperialistisk, antikapitalistisk og revolusjonær dagsorden.
Trass i at den lite altruistiske praksisen, som Bangladesh bare er et eksempel på, er blitt vel dokumentert, har vi ikke fått en debatt om Norges bistand, som kunne rive masken av den norske utviklingsmodellen - "den norske samaritan". Denne mangelen på debatt har ført til at faktorer som pluralisme, demokrati, transparens og kontroll i bistandsadministrasjonen er blitt undergravd. Videre har det styrka korporative trekk i Norges forhold til sør, en sammenblanding av statens og forretningslivets interesser.
Etter at Rattsø-utvalgets rapport var offentliggjort i juni, uttrykte utviklingsminister Erik Solheim støtte til et forsøk på å få til en debatt. Rapportens sentrale forslag var: "Norsk langsiktig bistand bør konsentreres om land med godt styresett som kan og vil fattigdomsreduksjon og økonomisk utvikling; nye hovedsamarbeidsland bør vurderes etter dette."
De fleste norske NGOene har kritisert rapporten, særlig at den ikke problematiserer bruken av "godt styresett" som et kriterium i forbindelse med bistandsutbetalinger. Det har likevel ikke blitt en grundig debatt som kan dissekere den imperialistiske og nasjonalistiske agendaen bak den norske utviklingsmodellen.
Debatten problematiserer heller ikke at Utenriksdepartementet har stramma inn grepet om bistandsorganisasjonene, og den effekten dette har på deres uavhengighet som aktører i det sivile samfunn. Etter Rattsø-rapporten har Poul Engberg-Pedersen, som er direktør for Norad, erklært at det ligger innenfor departementets område å se nærmerepå hvordan organisasjonene bruker sine penger. For å bruke hans ord: under denne "kvalitetskontrollen" må "organisasjonene bevise at de fortjener den støtten de mottar".
Det viktig at den norske venstresida er i front når det gjelder debatten om norsk bistand. Den bør ikke la "høyrepopulistiske" krefter som FrP eller de nyliberale partiene, som Arbeiderpartiet, Høyre og til en viss grad Sosialistisk Venstreparti, diktere retningen når bistandspolitikken skal diskuteres her i landet. I solidaritetens ånd bør partier som RV konfrontere "det godes regime" og dets forsøk på å ta kontrollen over landets bistandsmaskineri. Det bør forene seg med alle progressive elementer i det norske samfunn og avsløre "den norske samaritanen", som har gjort bistand til et gissel for den imperialistiske agendaen og de smale nasjonale og forretningsdominerte interessene under dekke av solidaritet.