Kunngjøringa om at Nobel-prisen gikk til Grameen-banken og dens stifter Muhammad Yunus, er stort sett blitt møtt med positiv respons. Statsminister Jens Stoltenberg kalte avgjørelsen en "flott og klok tildeling", og utviklingsminister Erik Solheim roste den som et "kreativt bidrag til utviklingsdebatter".
Men fortjener Grameen-banken prisen? Er den en bank som arbeider for sosiale forbedringer?
I 2005 hadde banken et overskudd på 15,21 millioner US-dollar. Grameen Phone, som banken eier sammen med Telenor, tjente 446 millioner dollar. For en bank er dette en suksesshistorie. Og telefonprogrammet deres, som låner penger til landsbykvinner, hylles som et eksempel på nyskapning innen kapitalisme.
Jeg og Beret Werner gjorde en undersøkelse i Bangladesh i 2004. Vi fant ut at når selskapet ansatte landsbykvinner til sentralbordjobber, ble det dyrere for lokalbefolkninga å ringe. Vi fant også ut at programmet mislyktes i å nå de fattigste ved at det ble krevd at den ansatte skulle bidra med f.eks å skaffe et sted der hun kunne sitte og ringe. De som ikke hadde denne muligheten, fikk ikke lån.
Vi fant også ut at kvinner blir utsatt for fysisk vold fra mannlige familiemedlemmer, og menn benytter kvinnene til å få lån. Vi konkluderte med at banken, ved å være taus om disse forholdene, ikke styrker kvinners makt. Tvert imot, - den er med på å videreføre mishandling og utbytting i Bangladesh.
Til tross for dette har Grameenbanken og dr Yunus fått Nobels fredspris.
Med en bistandspolitikk som er unntatt fra kritisk debatt, med en politikk som gir det norske næringslivet en stadig mer sentral rolle, er det vel ikke rart at Norge bare har positive ord å si om Grameen-banken og dr Yunus.
Glem økonomisk likhet. For Norge er i hvert fall utviklingsarbeid god butikk.