Debatten om norsk bistand handler om hvorvidt Norge gir for lite eller for mye. Her står FrP fram som største Gjerrig-Per. Premissene burde heller handle om: Hvorfor er fattige land fattige? Verdensbanken, imperialismen, Nords utbytting av Sør skaper ny fattigdom kontinuerlig. Så skal bistanden reparere. Men hvor er diskusjonen om premissene for bistanden?
Før het den uhjelp,utviklingshjelp. Kritikerne har lenge kalt den "utbyttingshjelp" fordi den i så stor grad er hjelp til de rike landa. Imperialistiske staters selskaper fikk nok en døråpner til folk og land de kunne utnytte.
I et frigjort område på Mindanao på Filippinene kom NGOene, frivillige organisasjoner, og sa til bøndene at de kunne få mange penger til å dyrke og hermetisere tomater. Men det fantes ikke strøm. Folk spurte: Må vi ha lån? Hvor høye er rentene? De regnet ut at de ville tape mange penger på elektrisitet. Så tomatdyrkinga ble det ikke noe av ...
Den viktigste hjelpa handler om å støtte land og folkelige bevegelser som forsøker å frigjøre seg fra imperialismens grep. Solidaritet framfor bistand. Men bistand kan også fungere, hvis folkelige organisasjoner har styringa og kan vurdere hva som er bra.
Hvem gir mest penger i bistand til Filippinene? Det er de fattige filippinske arbeiderne i utlandet som sender penger hjem ...