5. september foreslo regjeringa at arbeidskjøperne skal ta større økonomisk ansvar for sykelønna (se ramme). Regjeringa begrunna forslaget med økte kostnader til sykepenger på grunn av økt sykefravær. Den sier at arbeidskjøperne må ta større ansvar.
Umiddelbart virker jo dette både sosialt og fornuftig. For det første er det for lettvint at arbeidskjøperne bare skal betale de 16 første fraværsdagene og siden lesse alle utgifter for utstøtingen av folk over på fellesskapet. Mange arbeidsgivere kunne ha tilrettelagt bedre for å holde folk i arbeid. Nå har de ingen motivasjon for det, særlig ikke hvis de skulle ønske å bli kvitt den langtidssyke.
Dessuten krever avtalen om et såkalt inkluderende arbeidsliv ikke bare en reduksjon i sykefraværet, men også at arbeidskjøperne skal satse på å motvirke utstøting. De har forpliktet seg til å holde flere med redusert arbeidsevne i arbeid. Men dette skjer i liten utstrekning. Arbeidskjøperne har knapt noen motivasjon for å gjøre noe med dette heller.
Nå øker langtidsfraværet, ikke det vanlige korttidsfraværet, og økt langtidsfravær betyr økt utstøting.
Faktisk vil regjeringas forslag ødelegge folketrygdas ånd og sjel. Dagens velferdsstat er bygd på to hovedprinspper:
I dag er det stor enighet blant ekspertene om at den nordiske velferdsstaten har vært mer vellykka enn andre modeller. Den gir noe til alle, men mest til dem som har eller har hatt betalt arbeid. Og enda viktigere: Den oppmuntrer folk som ikke har stor tro på egen styrke til å våge seg ut i arbeidslivet. Sykepenger og fødselspenger gir nødvendige avbrekk, og uførepensjon gir en verdig retrett når en ikke lenger lykkes. Dette har bidratt vesentlig til at de nordiske landene har flere i betalt arbeid enn andre land.
På statsbudsjettet ser dette dyrt ut. Og det er dette Stoltenberg trekker fram. Men utgiftene blir spredt utover hele samfunnet. Arbeidskjøpere som har mange skrøpelige ansatte, blir ikke belasta mer enn andre. Det er avgjørende for ordningens positive sosiale profil. De tre nordiske landa er de eneste i Vesten som i etterkrigstida har hatt like stor økonomisk vekst som USA, uten USAs styrke til å trykke penger. Velferdsstaten er forklaringen. Samfunnsmessig sett overgår inntektene utgiftene stort.
Hvis arbeidskjøperne blir pålagt å betale en vesentlig del av sykepengene, har de saktens god råd til det. De vil likevel reagere med å øke utstøtingen av de svakere ansatte.
I 2004 søkte 31.327 mennesker om uførepensjon, og 21.740 fikk det. Dette er mange, altfor mange, av en arbeidsstyrke på ca to millioner mennesker. De aller fleste av uførepensjonistene ønsker å fortsette i jobb, men de har gjerne lett etter en arbeidsgiver som vil ha dem i flere år uten å lykkes. Å øke denne utstøtingen ved å gjøre det dyrere for arbeidsgiverne å ha dem i fortsatt jobb, er både umenneskelig og kostbart.
11. september inviterte Stoltenberg organisasjonene til å være med i et utvalg for å finne ut hvordan staten skal spare inn rundt to og en halv milliarder i sykelønn på neste års statsbudsjett (de hellige oljepenga må ikke røres!). Fristen for utvalgets arbeid er 1. november, altså før statsbudsjettet legges fram for Stortinget. Organisasjonene har takket ja til denne oppbyggelige oppgaven. Dette har blitt framstilt som en seier for å sikre dagens sykepenger. Vi tror resultatet vil skuffe arbeidsfolk flest.
Regjeringas forslag til sykepengemassakre
|