Det er på tide at Helga Hjetland og de andre toppene i Utdanningsforbundet kommer seg ut i skoler og barnehager og får prøvd ut arbeidsforholda og lønna de mener vi andre skal være "godt fornøyd" med, sier Jorunn Folkvord, lærer i Oslo og med i skolegruppa til AKP, i denne kommentaren.
I Oslo kommune har 44,5 prosent av medlemmene som deltok i uravstemninga, sagt nei. Det er grunn til å tro at de fleste av dem er førskolelærere, som nok en gang er snytt for det lønnsløftet ledelsen i Utdanningsforbundet har lovet å slåss for. Men også mange lærere sier klart og tydelig nei - de har fått en arbeidstidsavtale de ikke kan leve med.
At førskolelærerne er altfor lavt lønna, er en sak det er både lett og forstå og lett å forklare. Lærernes arbeidstidsavtale er straks en mer komplisert affære. Som for så mange andre grupper med atypisk arbeidstid, er det vanskelig å forklare hvordan systemet fungerer til utenforstående. Det de fleste ser, er at lærere har lang sommerferie - og da burde man jo være fornøyd?
Lærerne har det som heter et fortetta arbeidsår, dvs at har ei lenger "normalarbeidsuke" på rundt 42,5 timer, noe som gir grunnlag for avspasering i juni, august og andre ferier. Arbeidsåret er like langt som for andre arbeidstakere. For å definere hvor mye en lærer skal jobbe, skilles det mellom undervisningstid og for- og etterarbeid. I tillegg er det møter, foreldresamarbeid m.m.
De siste ti åra har lærernes arbeidstidsavtaler vært under stadige angrep, og Utdanningsforbundet har gitt etter flere ganger. I tillegg til at undervisningstida har økt, har antallet andre oppgaver økt massivt. Retting av nasjonale prøver, kartlegginger, tilpassa opplæring med færre og færre ressurser, økt elevtall per lærer osv. Dette har ført til at arbeidsbyrden på den enkelte lærer har vokst - spesielt gjelder dette på skoler hvor det er store klasser.
Nå er nok en spiker slått i kista på lærernes arbeidsforhold. Arbeidstida skal ikke lenger forhandles sentralt med én motpart. I Oslo skal avtalene forhandles fram på hver enkelt skole, i resten av landet på kommunenivå, men prosessen skal starte ute på den enkelte skole. I løpet av en fireårsperiode vil det rundt om i Norges land være et utall ulike arbeidstidsavtaler, og kampen for felles rettigheter og krav vil stå langt svakere enn i dag.
Ville du blitt tillitsvalgt, hvis du visste at en av oppgavene var å forhandle arbeidstida for hver og en av arbeidskameratene dine? Dette er kjernen i avtalen i Oslo. Den tillitsvalgte skal vurdere kollegers arbeidsbelastning i forhold til elevtall, undervisningsfag og kompetanse - og det er ikke gitt at det skal være like regler for alle. Prøv å overføre denne tanken til din arbeidsplass.
Selvsagt finnes det sikringsbestemmelser, men hvor sikkert er det? Hva hvis det ikke finnes noen tillitsvalgt? Hva når det først skal forhandles arbeidstid og deretter lokal lønn, fungerer det som et pressmiddel? Det er dette som har fått nesten halvparten til å svare nei i uravstemninga i Oslo - tross massiv ja-propaganda fra ledelsen. Uravstemningsdokumentene som har vært sendt ut, har ikke nevnt et halvt nei-argument, og avstemningsfristen i Oslo var en uke før resten av landet.
Forbundsleder Helga Hjetland har i forbindelse med oppgjøret uttalt til Dagsavisen at det ikke er mulig å slåss seg fram til en god skole. Hun mener at det krever samarbeidsvilje fra alle parter. Hva i all verden skal man med en fagforeningsledelse som mener at det ikke nytter å slåss. Hvor kommer normalarbeidsdag, arbeidsmiljølov, sykelønn og pensjonsrettigheter fra? Det er vel mer sannsynlig at det er fra kamp enn fra lokal samarbeidsvilje.
Det som trengs er lokal kampvilje, fagforeninger som slåss og fagforeningsledere som veit hva arbeidslivet er. Det er på tide at toppene i Utdanningsforbundet kommer seg ut i skoler og barnehager og får prøvd ut arbeidsforholda og lønna de mener vi andre skal være "godt fornøyd" med.