Det viktigste nå er at det ikke setter seg et inntrykk av at tjenestedirektivet er helt greit, at behandlinga i EU-parlamentet har fjerna alle problemer. Det er en gal virkelighetsoppfatning. Det er informasjon det dreier seg om nå.
Dette sier Harriet Rudd, utredningsleder i Nei til EU.
- EU vil to ting med tjenestedirektivet: 1) bane vei for fri etablering av bedrifter i EU-landa, og 2) sørge for fri utveksling av tjenester mellom landa. For eksempel skal en bedrift med base i London kunne levere tjenester i Norge uten å være etablert her.
Det overordna målet med tjenestedirektivet er å øke konkurransen på tjenestemarkedet. EU sier at økonomien går dårlig, og at det er tjenestemarkedet som skal få fart på sakene. 70 prosent av bruttonasjonalproduktet og av sysselsettinga i EU-landa er tjenester. Men bare 20 prosent av handelen mellom landa dreier seg om tjenester. Tjenestemarkedet er stort sett nasjonalt. De som vil skaffe seg profitt i dette markedet, sier at det er så mange reguleringer i de ulike landa at det hindrer handelen.
Det er logisk at tjenester er lokale. Det er jo snakk om hjemmesjukepleie, hjemmehjelp, skoler, som er integrert i lokalsamfunnet. Litt bonde og litt hjemmehjelp, litt skogsarbeider og litt kjøring av snøplog. Mange småbedrifter. Mange kvinnearbeidsplasser. Det er vel først og fremst i de store byene at det lønner seg å privatisere slike tjenester, men dét vil sannsynligvis føre til press på hele tjenestemarkedet.
- Et tenkt eksempel: Et firma fra Litauen starter et vaskeri i Bergen, får avtale om å vaske restaurantenes duker og tar med seg litauiske arbeidere. Hvordan kan arbeiderne sikres norske lønns- og arbeidsforhold?
- Da gjelder utstasjoneringsdirektivet. Det vil si at norsk arbeidsmiljølov i hovedtrekk gjelder. Men lønna er noe annet. For å kunne kreve norsk lønn i Norge, må tariffavtalen være allmenngjort, altså ha blitt gjort til lov, innafor vaskeriområdet.
- Hvordan skal en få til det?
- Om en tariffavtale skal allmenngjøres, vedtas av tariffnemnda. Et krav er at det er sannsynliggjort at det foregår sosial dumping i bransjen. I dag er det bare tre slike allmenngjorte avtaler: Bygg og anlegg i Oslofjordområdet, bygg og anlegg på Vestlandet og en del petroleumsvirksomheter på land. NHO er mot loven om allmenngjøring. Men det er likevel en del forbund i NHO som er for, fordi de ønsker ordentlige forhold i bransjen, og fordi de vet at deres bedrifter vil bli utkonkurrert hvis det blir fritt fram for å betale lønninger langt under norsk nivå.
- Både for å få allmenngjort avtalene og for å kunne følge opp etterpå, må du altså ha dokumentasjon for at det foregår sosial dumping. Da må du ha noen som følger opp, og her spiller fagforeningene en nøkkelrolle. Men i privat tjenestesektor er det bare 20 prosent som er fagorganiserte. Folk jobber ofte på veldig små arbeidsplasser, her er det ikke snakk om store anlegg. Så hvem skal klare å følge opp her?
Tjenestedirektivet endrer kanskje ikke lovsituasjonen på dette området, men økt konkurranse vil føre til økt press på lønns- og arbeidsvilkår - og i tjenestesektoren vil det være enda mye vanskeligere å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår. Hvis en utenlandsk frisørkjede med fire-fem billige ansatte etablerer seg flere steder i Norge, med norsk eller utenlandsk arbeidskraft, vil det være veldig vanskelig å finne ut av lønnsforholda.
Vi vet at også på de områdene hvor tariffavtalen er allmenngjort, er det vanskelig å sikre at utenlandske arbeidere får den lønna de har krav på. Erfaringer viser at på mange byggeplasser jobber det utenlandske arbeidere for svært dårlig timelønn. Ofte kjenner ikke arbeiderne sjøl til hvilke rettigheter de har, og selskapene som de arbeider for, opererer med minst to kontrakter - en med arbeidstakerne og en som framvises for norske myndigheter, fagforeninger og hovedentreprenør. Mange slike saker er bare blitt kjent fordi norske fagforeninger skjønte at noe var galt og fulgte opp dette.
- Hvilket land skal bestemme?
- Det er i dag uklart i hvilke tilfeller det såkalte opprinnelseslandets regler gjelder, og når vertslandet kan stille krav. EU-parlamentet tok vekk begrepet "opprinnelsesland" i §16, men i resten av direktivet er denne problemstillinga til stede hele veien. Ikke minst er det uklart hvem som skal ha sanksjonsmyndighet. Dette er veldig uklart i teksten nå. Og når det er uklart, må kontrollen bli dårligere.
- På hvilke områder skal direktivet gjelde?
- Det er enda et stort spørsmål, som er nokså uklart: Det skal gjelde alle private tjenester og alle tjenester av "allmenn økonomisk interesse", men ikke tjenester av "allmenn interesse".
Det finnes unntak. Da er det problemer med definisjonene. "Health care" er unntatt. Men ulike land kan ha ulike definisjoner av hva det er. Kommer hjemmehjelp for eksempel inn under denne definisjonen? "Sosiale tjenester med et velferdsmessig mål" er også unntatt. Men hva er det? Den europeiske fagforeninga EPSU (European Federation of Public Service Unions) er redde for at dette kommer til å bli tolka bare som fattigunderstøttelse.
- Hva er "allmenn økonomisk interesse" og "allmenn interesse"?
- Det første er offentlige tjenester som er åpna opp for konkurranse eller er privatisert. Eksempler på hva som tidligere har blitt definert som slike tjenester, er for eksempel jernbane og post. I Norge er for eksempel hjemmehjelp en offentlig tjeneste som har blitt konkurranseutsatt/privatisert.
Tjenester av "allmenn interesse" er i utgangspunktet offentlige tjenester som ikke er privatisert/konkurranseutsatt - tjenester som ikke på noen måte har et profittelement.
Det virker for eksempel som om det er enighet om at grunnskoler ligger utenfor direktivet, men at høyere utdanning, hvor det er inne private aktører, vil bli omfatta av direktivet. I Norge er videregående skole åpna for privatisering. Ikke grunnskolen. Betyr det at videregående opplæring vil gå inn under direktivet?
Og hva skjer dersom en privat skolekjede i England vil levere skoletjenester i Oslo for elever mellom 12 og 18 år. Norge sier kanskje nei i første omgang. Men hva skjer fem år etter? Eller hvis alle andre land har definert utdanning for denne gruppa som en tjeneste av allmenn økonomisk interesse? Faren er at det blir en indre dynamikk og det blir vanskelig å holde igjen, for målet er å åpne opp for fri flyt, og EF-domstolen bestemmer når det er tvil eller uenighet.
- Kan det være ulike definisjoner i ett og samme land?
- Det er uklart, men virker praktisk vanskelig. I en en del kommuner vil en tjeneste som hjemmehjelp være av allmenn økonomisk interesse, fordi den er privatisert. Men hva hvis den ikke er privatisert i Lørenskog kommune? Vil et utenlandsk hjemmehjelpfirma som er etablert i Oslo, hevde at de har rett på tilgang til alle områder i Norge? Når det skal være fri flyt - hva vil EF-domstolen bestemme?
Konklusjon: Noen hevder at opprinnelseslandsprinsippet nå er helt borte, og at direktivet etter behandlinga i EU-parlamentet langt på vei er uproblematisk. Her i Norge veit vi ganske mye om EF-domstolen på grunn av EØS-avtalen. Vi veit at når det oppstår tolkningsspørsmål, betyr det at muligheten for politisk styring svekkes - sakene blir tatt ut av offentlig diskusjon og kontroll og overført til domstolene. Det svekker folks mulighet for å forsvare gode lover og regler, og å lage nye når det kreves.
Det kommer sannsynligvis til å bli vedtatt et veldig uklart tjenestedirektiv som blir juristmat. Det kommer ikke til å bli opp til Norge å definere disse tingene, men EF-domstolen. Den offentlige, nasjonale styringa vil dermed bli svekka.