Med Gymnaslærer Pedersen har Hans Petter Moland skapt en vakker film, og Ane Dahl Torps rolle som AKPeren Nina Skåtøy er en perle. Men i likhet med Vigdis Hjorth (Dagbladet 1. mars) mener jeg at Moland bommer politisk. Når gym-naslæreren i Kristoffer Joners skikkelse sitter i sluttscenen og forteller et nytt elevkull om "den indre jubelen" han følte, kommer det i filmen som en overraskelse.
For der finnes det ikke spor av noen sånn jubel. Den gjengen som liksom skal være Larvik AKP på syttitallet, framstår som så patetisk og udugelig at den aldri i verden ville fått til noe som helst. Og ingen ville funnet på å lage film om dem 30 år etterpå. Dette er stikk motsatt av hva Solstad klarer å formidle i romanen. Der sykla de på vannet, eller de oppnådde det umulige, slik som da AKP i 1977 klarte å gjøre Klassekampen til dagsavis.
Det AKP-dyret som Moland beskriver, hadde vært steindødt fra første sekund. Det hadde ikke tiltrukket seg et menneske eller fått til noen ting. For han beskriver et prosjekt uten sjel, uten begeistring, uten store visjoner. (Og arbeiderklassen i Norge er heller ikke så ynkelig som det Moland får den til å virke som.)
Å skrive eller snakke om AKP uten å forstå det Solstad kaller "den indre jubelen", blir som å skrive om Henrik Ibsens stykke Et dukkehjem uten å nevne Noras drøm om det vidunderlige. Hva står igjen da?
Hva var hemmeligheten med AKP. Hva var det som fikk oss til å forsake nattesøvn, karriere og økonomiske muligheter og fikk oss til å jobbe som ti ville hester? Hva var drivkrafta som fikk intelligente studenter med en antatt lysende karriere foran seg til å bli transformatorviklere, samlebåndsarbeidere og skipsbyggere?
I dagens individualistiske og atomiserte samfunn virker dette helt idiotisk. Det er som noe fra en annen planet.
Noen har forsøkt å forklare AKP i religiøse termer, men det er overflatisk og lettvint. Det er lett å peke på at den norske pietismen, som finnes i lekmannsrørsla og bedehusene, også hadde sin klangbunn i AKP. Men det hadde den i Det norske Arbeiderparti i gamle dager også, uten at det gjør Einar Gerhardsen religiøs. Vi var ikke religiøse, vi var ateister. Vi så ikke Mao som noen gud, sjøl om han var gjenstand for persondyrkelse.
Det som drev oss, var et ubendig ønske om å forandre verden, om å gjøre slutt på utbytting og undertrykking, imperialisme og krig. Vi så det som vår plikt, nettopp her i det rike, hvite nord, til å alliere oss med, og mest mulig bli ett med jordas fordømte. Denne energien konsentrerte vi gjennom organisasjonen AKP(m-l).
Vi bygde en av landets mest profesjonelle organisasjoner, og vi bygde kanskje den beste lederutdanninga dette landet har sett. Vi bygde Europas største ml-parti i et av Europas aller rikeste land. Bare det skulle ha vært en umulighet, og kan gjerne sammenliknes med å sykle på vannet.
Hva var drivkrafta bak denne enorme kraftanstrengelsen?
Vietnamkrigen var naturligvis et viktig grunnlag. Den viste både den amerikanske imperialismens barbari og den viste at det var mulig for et lite folk å reise seg og vinne seier mot verdenshistoriens største militærmakt. Dette var en enorm inspirasjon, men det var også en enorm forpliktelse.
Vårt land var, og er i enda høyere grad i dag, en del av det imperialistiske systemet som holder flertallet av verdens folk nede i fattigdom og elendighet. Vi så det som vår plikt å ta opp kampen mot dette. Vi så på imperialismen som en katastrofe for menneskeheten.
Og vi var villige til å yte de personlige ofrene som var nødvendige for å bidra til denne kampen.
Derfor jobbet vi døgnet rundt her hjemme, og derfor reiste titall på titall av våre medlemmer ut som ubetalte leger og helsearbeidere til Palestina, Eritrea, Filippinene og Afghanistan.
Derfor slutta hundrevis av dyktige studenter på universitet og høyskoler og tok seg jobb blant annet som industriarbeidere. De fleste av oss lærte enormt i denne prosessen, og fikk en respekt for de vanlige sliterne på gølvet som er ukjent blant akademikere og mediefolk.
Vi vendte oss mot pampeveldet over alt, og vi stilte det knivskarpe spørsmålet: Vil du tjene deg sjøl eller tjene folket? Dette er jo et grunnleggende spørsmål for en politisk bevegelse, og ikke minst en som kaller seg sosialistisk eller kommunistisk. Jeg er klar over at dette i dagens egoistiske tidsalder er helt utrendy, men for oss var dette et verdivalg.
Og vi bygde en organisasjon som klarte å samle denne energien og konsentrere den til en politisk kraft. Vår læresetning var: Organisasjon er fattigmanns kapital, og slik bygde vi opp eget rotasjonstrykkeri, Klassekampen fra månedsavis til dagsavis og et nett av organisasjoner over hele landet. Og mye annet fint.
Hvis det var grunn til å bli rasende på utbytting og undertrykking på syttitallet, er da verden blitt så mye bedre i 2006?
Vi snakker om en verden der rikdom og fattigdom er mer ujamnt fordelt enn noensinne tidligere i verdenshistorien.
Vi snakker om en verden der de tre rikeste individene har større privat formue enn det samlede bruttonasjonalproduktet til verdens 48 fattigste land.
Vi snakker om en verden der de 225 rikeste enkeltpersonene har en samlet formue som er større enn de samlede inntektene til de 2,5 milliardene fattigste menneskene.
Og det er ikke slik at disse ulikhetene blir mindre. De blir større i et raskt økende tempo.
Vi snakker om en verden der 16 millioner barn under fem år dør hvert år på grunn av sult, underernæring og sykdommer som kommer av sult og underernæring, samtidig som de velstående delene av befolkningen i de rike landene velter seg i et luksusforbruk som ikke ser ut til å ha noen ende.
Vi snakker om en verden der 30 familier og 200 rike selskaper kontrollerer eller dominerer alle de viktigste produksjonsmidlene, energi, transport, data, kommunikasjon, matvareproduksjon, industri, finans osv.
Vi snakker om en verden der den største supermakta ikke er i stand til å sikre sine fattigste innbyggere de mest elementære livsvilkår, samtidig som den bygger opp det dyreste militær- og angrepsmaskineriet som menneskeheten har sett.
Og vi snakker om en verden der regnskogene og verdenshavene, de rikeste biotopene på kloden, tilintetgjøres og utarmes i et ufattelig tempo bare for å sikre enda mer profitt til de rikeste, enda større ulikhet og enda større fattigdom.
Vi snakker om en verden som beve-ger seg raskt fra økologisk krise til økologisk katastrofe. Der utslippet av klimagasser er så stort at innlandsisen på Grønland står i fare for å kollapse i dette århundre, med uante konsekvenser for havnivået og klimaet på jorda.
Dette er fakta som alle lesende mennesker i Norge kjenner til.
Da takke meg til gymnaslærer Knut Pedersen (i boka, ikke i filmen), som etter at han er robbet for de fleste illusjoner, og noen av sine beste venner, roper ut i fortvilelse: "Jeg vil ikke være en hvit mann."
Og dette var og er et kjernepunkt for å forstå AKP, både før og nå.
Jeg vil fastholde at dette var og er et dypt moralsk standpunkt.
De som er unge i dag, kan synes at AKP sa og gjorde mye som er uforståelig eller dumt. Det kan jeg skjønne. Men det virkelig ubegripelige standpunktet, det mest umoralske og uforsvarlige standpunktet er å påstå at denne verdenen vi ser framfor oss i dag i 2006, bare kan fortsette som den gjør. Det er galimatias.
Her i det rike velstående Norge kan det høres helt komplett latterlig å snakke om revolusjon. Men Norge hører med blant et lite knippe av stater som tjener grovt på ulikhetene. Ulikheten og urettferdigheten i verden er så stor, og det økonomiske systemet så skakkjørt og så lite bærekraftig, at den omveltningen som må til for om mulig å redde jorda for kommende generasjoner, ikke kan kalles noe annet enn en revolusjon, og ikke en hvilken som helst revolusjon, men den mest omfattende og gjennomgripende revolusjonen i menneskenes historie.
Mer enn noen gang er Rudolf Nilsens ord brennaktuelle når han skriver i Revolusjonens røst:
Kan hende det gjelder
å redde vår jord,
De beste blant dere er kalt.