Nato binder Norge direkte opp til USAs strategi om "a New American Century", et nytt amerikansk århundre.
Gjennom Nato legger Norge ned invasjonsforsvaret og prioriterer i stedet tropper til USAs okkupasjonskriger verden over. Derfor er det et paradoks når noen sier at vi kan jobbe fram en ny norsk utenrikspolitikk samtidig som norsk Nato-medlemskap fredes.
Nye Nato, slik det framstår etter det nye strategikonseptet som ble vedtatt i 1999, er formelt ikke lenger en forsvarspakt, men en angrepspakt tilpassa USAs globale mål. Nato skal nå kunne gripe inn utenfor alliansens territorium ut fra vage og vidt definerte trusselbilder. I dag er det den USA-definerte "krigen mot terror" som styrer aktiviteten. Bruk av atomvåpen er også en del av konseptet, "om nødvendig". Det samme er militære aksjoner uten FN-mandat, slik vi så det i angrepet på Jugoslavia rett før signeringa av det nye konseptet. I dag er det okkupasjonen av Afghanistan som er Natos store prosjekt. Riktignok med FN-sanksjon rekvirert i etterhånd, men langt borte fra det opprinnelige Nato sitt territorium.
På Nato-toppmøtet i Istanbul i juni 2004 fikk USA gjennomslag for å føre alliansen inn i okkupasjonen av Irak, et halvt år etter at den tok på seg ansvaret for Afghanistan-okkupasjonen. I Afghanistan er det ISAF som er instrumentet, i Irak er det oppbygginga av det såkalte ISF (Iraq Security Forces) som er inngangsporten. Nato skal stå for opplæringa av både militær- og politistyrkene til den regjeringa som USA har installert i Irak.
På grunn av uenighetene i Nato rundt sjølve okkupasjonen av Irak, kan ikke Nato gå inn med reine kampstyrker der. Det er derfor de amerikanske styrkene, assistert av styrkene til "koalisjonen av de villige", som må stå for den tyngste krigføringa. Men USA har håp om at oppbygginga av ISF skal gjøre det mulig for dem å trekke ut flesteparten av egne styrker. Utviklinga tyder imidlertid ikke på at det vil være mulig. Til tross for at Nato trente opp rundt 1.000 offiserer i Irak i fjor, i tillegg til ca 500 i leire i Europa, og også leverte betydelige mengder av våpen og finansiell støtte, er USA mer bundet opp i den irakiske hengemyra enn noen gang.
Norges viktigste bidrag til Irak-okkupasjon går nå gjennom Nato-oppdraget. Den politiske motstanden fra folk i Norge har gjort den direkte bilaterale støtta umulig.
Det er nå på tide at søkelyset rettes mot den omveien den norske okkupasjonsstøtta her har tatt. Hvorfor har det f.eks blitt stille rundt treninga på Jåtta-leiren etter regjeringsskiftet?
Den nye dokumentarfilmen til Erling Borgen, Et lite stykke Norge, viser også at Norge og norske bedrifter gir betydelig våpenstøtte til okkupasjonen. At Nato har sikra seg FN-støtte for denne virksomheten, gjennom resolusjon 1546 (fra 2004), teller like lite som den godkjenninga de har skaffa til ISAF-oppdraget i Afghanistan.
Natos rolle i Afghanistan har vi vist i tidligere numre av akp.no. Nato er her i ferd med å ta over hovedansvaret for okkupasjon i hele landet, og gjøre USAs Enduring Freedom til en juniorpartner som fremdeles tar seg av de skitneste oppdraga. Når dette leses har Norge 5-600 soldater i landet som er trent og utrusta for skarpe oppdrag, assistert av stridsvogner, helikoptre og medbrakte F-16-fly. I Afghanistan er Norge nå i ferd med vikle seg inn i en urettferdig okkupasjonskrig, som snart også vil koste norske liv og trapper opp faren for voldelige anslag her i Norge. Dette er nå AP/SV/SP-regjeringas ansvar.
De norske bidraga til okkupasjonen av Irak og Afghanistan må opphøre. Men også Nato-medlemskapet må settes på dagsordenen igjen. Fordi vi ser at det er "Nato-sporet" som drar Norge inn på USA-laget. Hvis ikke, blir det vi oppnår, bare kosmetiske endringer, mens vi blir med på ferden med "hovedkursen liggende fast", som regjeringa sier.