Alle de tre regjeringspartia står bak at Norge nå deltar for fullt i "fase tre"-utvidelsen av ISAF, som vil føre til at Nato i løpet av vinteren og våren vil ta over det militære hovedansvaret for okkupasjonen i størstedelen av Afghanistan.
Styrkene Norge nå sender til Nord-Afghanistan er den skarpeste militære enheten Norge har sendt utenlands siden andre verdenskrig. Kjernen i kontingenten på til sammen rundt 500 soldater er den såkalte Quick Reaction Force, som består av knapt 200 soldater fra Telemarksbataljonen. Den er utrusta som en helikoptermobil styrke, og en tropp vil også være satt opp med stormpanservogner. F-16-flya skal assistere disse styrkene.
Dette er i dag den viktigste utfordringa fredsbevegelsen i Norge står oppe i. Skal vi anse det som en tapt sak at Norge er i ferd med å gå for fullt inn i krigen som nå trappes opp i Afghanistan, siden også regjeringas venstreparti SV blir med på ferden? Eller skal vi legge oss i selene og få det flertallet av Norges befolkning som sannsynligvis er i mot denne politikken, til å gå ut og bruke mottoet i den åttende fjellvettregelen: "Vend i tide, det er ingen skam å snu"? Det er mange som har blitt med på en ferd de føler ubehag ved, og som skjeler til at dette vil kunne koste dyrt i framtida.
Når vi skal mobilisere fram mot fredsmarkeringa 18. mars, bør fredsbevegelsen derfor frigjøre seg fra de begrensningene som regjeringstaktikken har lagt på virksomheten. Den norske regjeringas støtte til okkupasjonene må ikke fredes, under dekke av at hovedskytset må rettes mot USA. Det gjelder både for Afghanistan og Irak. Norge er også mye tjukkere inne i Irak enn gjennom den ene offiseren det fokuseres på.
Vi må spørre hvordan situasjonen i Afghanistan kan bli bedre med dagens modell for den nye statsbygginga. Den har ført til at krigsherrene er kommet inn igjen og forsterker sin makt. Narkotikaen spiller en større og større rolle i økonomien. (ISAFs oppdaterte mandat toner også ned at det skal gjøres noe med dette.) Trafficking er økende. Modellen for gjenreising er at det humanitære arbeidet skal skje under vingene til militære enheter. Og, ikke minst, krigshandlingene øker på i takt med at ISAF får skarpere og skarpere oppdrag.
Går det ikke an å se at utviklinga i Irak er forvarsler for hva som er i vente i Afghanistan? Det er den samme modellen som brukes. Forskjellen er at det gikk glattere i starten i Afghanistan. Og at USA her har lyktes å få med andre i sterkere grad, gjennom Nato. Men hvorfor skal fredsbevegelsen støtte opp under at Nato her driver og etablerer sin første store "out of area"-operasjon? Det er en politikk for okkupasjon og krig, ikke for fred. Når det gjelder internasjonalt nærvær, må det som settes på dagsorden være løsninger med vekt på gjenreising, og hvor det afghanske folket får avgjørende innflytelse på hvordan dette skal gjøres. Nato må ut, uansett FN-godkjenning!