Tenk deg at du har en rekke med 100 klinkekuler. Den første er klart grønn, den siste er klart blå, og alle mellomsjatteringene fordeler seg jevnt over de resterende 98 kulene. Å dele klinkekulene inn i blå og grønne blir meningsløst.
Ingen greve har forårsaket så mye lidelse og død som Henri de Boulainvilliers. Han gikk i graven uten å ane noe om det, og de færreste har hørt om ham. Men han spøker inni hodene våre.
Det var nemlig grev Henri de Boulainvilliers som oppfant det rasebegrepet vi kjenner. Det gjorde han i boka Historien om Frankrikes gamle styreskikk, som han skrev for sine barnebarn. Boka ble gitt ut i Haag i 1727. Da hadde greven vært død i fem år. Men boka skapte en stor, vitenskapelig strid, og påvirket sin tids lærde.
Før det snakket ingen om menneskeraser. Ordet rase hadde en annen betydning. Det henger igjen i uttrykk som The human race på engelsk og La race humain på fransk, som betyr "menneskeslekten", alle mennesker. I en god ordbok kan du finne ut at ordet "rase" kommer fra det latinske "generatio", som i middelalderens Italia blir til "razza" og brukes om elveløp (det er det samme ordet som i "bilrace") eller slektslinje. Spanierne brukte ordet "raza" om spesielt fine slekter. Franskmennene fikk ordet fra spansk, og brukte det om fine adelsslekter. Og det er her greven kommer inn.
Grev de Boulainvilliers var gjennomsyret av ultraaristokratiske forestillinger, og en ivrig tilhenger av det gamle føydalsystemet. Han var motstander av kongemakta og bekjempet eneveldet. Kanskje ikke så klokt, for solkongen Ludvig den 14. var ingen forsonlig herre, han kastet greven i kasjotten. Der brukte han sine siste år til å skrive boka om Frankrikes gamle styreskikk, som er et ideologisk forsvar for de gamle adelsslektenes herredømme.
Boulainvilliers hevder at den opprinnelige adelen er frankere, som han definerer som en egen rase. De hersker med erobrerens rett over den rasen de i sin tid beseiret, nemlig gallerne, som utgjør tredjestanden, det franske folket.
Men at den frankiske "rasen" beseiret den galliske, er ikke tilfeldig. De to rasene har bestemte egenskaper, som avgjør deres skjebne:
Frankerne er naturlig krigerske, herdet av hjemlandets barske klima og karrige jordsmonn, de er ekstremt fruktbare og ute av stand til å slå seg til ro med hjemlige sysler, de må ut og skape noe nytt, erobre og organisere - kort sagt, de er skapt til å herske.
Gallerne er derimot noen karakterløse sveklinger, de er lystige og søker lettvinte utveier. De arbeider, men overgir fruktene av sitt arbeid til frankerne, og deres ungdom byr seg fram til adelen som kanonføde. De er ute av stand til å regjere.
Rasebegrepet er altså skapt for å begrunne undertrykking, og begrunnes med blodsmystikk og arv. Til denne dag er det dette som er kjerna i rasebegrepet: Hvis du hører til en bestemt "rase", har du visse egenskaper som du er født med og ikke kan slippe unna. Rasebegrepet er deterministisk. Du kan flytte, legge om vaner og livsstil, bytte religion, fornekte dine foreldre - alt er like nytteløst. En gang franker, alltid franker. Eller jøde, neger, langskalle, kortskalle.
Det er nettopp dette som gjør "rase"-begrepet så nyttig, og så vanskelig å bli kvitt. Herskerne er interessert i det. Det fungerer splittende på folket, som blir mer opptatt av betydningsløse forskjeller enn av sine felles interesser. Dermed kan engelske arbeidere settes opp mot irske bønder, tyske arbeidere mot polske arbeidere, norske fiskerbønder mot samer - og alle sammen mot jødene. Historien om rasebegrepet flyter av blod, for det er historien om imperialismens undertrykking av verdens folk.
Men er ikke "rase" et begrep fra biologien? Nei, faktisk oppstår det i historievitenskapen med Boulainvilliers' bok. Den skapte voldsom diskusjon blant de lærde, og begrepet smittet fort over i naturhistorien, som akkurat på den tida var i ferd med å utvikle seg til en egen vitenskap. For vitenskapen ble det om å gjøre å beskrive og kartlegge alle "rasene", og rangere dem innbyrdes. (Det fins massevis av lesestoff. Se nederst.)
Rasetenkningen ble helt allmenn. Selv om det hele tida fantes en opposisjon, ble det vanlig å snakke om raser, og definisjonene ble stadig mer finurlige og vilkårlige. Mennesker ble veid og målt, og alvorlige, lærde menn bygget karrierer på å påvise at den ene "rasen" var mer primitiv enn den andre, og at de kunne skilles fra hverandre ved hjelp av bestemte ytre kjennetegn. Teoriene deres tjente som forsvar for kolonimaktenes brutale undertrykking, og for undertrykking og terror på hjemlig jord. Amerikanske forskere sto ikke tilbake for de tyske. Men også nordiske forskere var med. Norske "rasebiologer" som Jon Alfred Mjøen og Halfdan Bryn hadde en høy stjerne i Tyskland under Hitler.
Da 2. verdenskrig var slutt og røyken fra konsentrasjonsleirene hadde lagt seg, ble det gjort forsøk på å «rydde opp» i vitenskapen, og berge en anstendig kjerne i rasebiologiens hav av grums. Men det bød på problemer å finne holdbare kjennetegn. For uansett hva man valgte, var det umulig å få kartet til å stemme med terrenget.
Det var genetikken som til slutt forklarte hvorfor: Mennesket er en ny art, med lite variasjon i arvestoffet. De variasjonene som fins, er spredt over de fleste befolkningsgrupper - og alle overganger er glidende. Etter hvert som genene er blitt kartlagt, har det vist seg at det ikke finnes noe grunnlag for å dele menneskene inn i raser.
Biologene foretrekker å snakke om underart heller enn rase, og definerer det som "en gruppe innenfor en art som har flere felles arvelige egenskaper som gjør at den kan skilles fra andre grupper". Det er her raseteoriene strander. For de trekkene som blir brukt til å definere rase, henger ikke sammen. Hudfarge henger ikke sammen med hårtype, neseform eller øyenform, blodtype eller fysiske proporsjoner. Og hver enkelt karakter fordeler seg som et kontinuum, grensene er ikke der. Tenk deg at du har en rekke med 100 klinkekuler. Den første er klart grønn, den siste er klart blå, og alle mellomsjatteringene fordeler seg jevnt over de resterende 98 kulene. Å dele klinkekulene inn i blå og grønne blir meningsløst.
Akkurat så meningsløst som å dele menneskene inn i "raser". Det finnes ikke vitenskapelig grunnlag for raseteoriene.
1. En veldig bra norsk bok om rasebegrepet: Torgeir Skorgen: Rasenes oppfinnelse. Rasetenkningens historie. Spartacus forlag 2002, ISBN 82-430-0189-1. Den har noen svakheter, som jeg har pekt på i en anmeldelse i Røde Fane nr. 4, 2002. En artikkel fra Aftenposten om samme tema.
2. En annen norsk bok, som vesentlig handler om den intellektuelle tradisjonen: Nils Johan Lavik: Rasismens intellektuelle røtter. TANO Aschehoug 1998, ISBN 82-518-3803-7
3. En klassiker, som alle antirasister burde lese (finnes ikke på norsk): Stephen Jay Gould: The Mismeasure of Man. Norton, 1981, 2. utgave 1996. ISBN 0-393-31425-1. Finnes i paperback