Afghanistankomiteen bør i tråd med sine beste tradisjoner solidarisere seg med den voksende motstanden mot amerikansk og norsk okkupasjon av Afghanistan.
Det er nødvendig å utvikle solidaritet med de kreftene i Afghanistan som nå bekjemper okkupasjonen og vil bygge opp et fritt og uavhengig land. Utfra stolte tradisjoner, knytta til solidaritet med det afghanske folket i kamp mot den sovjetiske okkupasjonen, kan den norske Afghanistankomiteen evne dette. Det forutsetter at man bryter kontakten med det norske og amerikanske okkupasjonsregimet og støtter motstandskampen.
Norge øker nå sitt bidrag til de Nato-ledete ISAF-styrkene i Afghanistan til over 200 soldater, og regjeringas hovedargument for å trekke norske soldater ut av Irak, er å konsentrere seg om "nærværet" i Afghanistan. Norge skal også på nytt stille med soldater til den amerikanske "Enduring Freedom"-operasjonen. Dette styrker den amerikanske okkupasjonen av landet. USA har behov for å opprettholde den politiske legitimiteten for sin okkupasjon, samtidig som de må nedkjempe den militære motstanden, som fortsetter og til dels styrkes i de pashtunske kjerneområdene.
Det er etter hvert allmenn enighet om at USAs okkupasjon av Afghanistan har geostrategiske og økonomiske motiver: Et behov for å plassere seg i dette århundrets viktigste område for olje, gass og alle nøkkelmetaller og -mineraler.
Terrorangrepet 11. september 2001 ble påskuddet som trengtes for å avsette Taliban-regimet og forsøke å innsette et mer kontrollerbart regime i Afghanistan.
Gjennom å spille på klansmessige, nasjonale og politiske motsetninger har USA alliert seg med enkelte afghanske miljøer for å nedkjempe innflytelsen til andre.
Karzais rolle som statsminister og president er ikke ulik rollen som Quisling hadde i Norge.
USAs framferd i Afghanistan vekker motstand. I stadig sterkere grad beskytes og angripes de utenlandske styrkene. USA forsøker å presentere denne motstanden som et uttrykk for rester av Taliban og al-Qaida. Det er ikke hele bildet. I stadig større grad provoseres nye grupper inn i en forsvarssituasjon. Dette er både et resultat av USAs framferd og en reaksjon mot framferden til afghanske organisasjoner som opptrer i ly av den amerikanske okkupasjonsparaplyen.
For å handtere den voksende motstanden har USA to behov:
1) Å frigjøre militære ressurser fra reine administrative oppgaver og overføre dem til militær kamp mot den voksende motstanden. 2) Å sikre internasjonal politisk støtte og legitimitet for sitt okkupasjonsregime.
Dette skjer blant annet ved å spre de ulike pasifiseringsoppgavene til flere nasjoner. Videre spres bistandsprosjekter av sivil karakter til det internasjonale bistandsmiljøet, men slik at de inngår fullt og helt i en militær dagsorden USA styrer.
Norske styrker som nå utplasseres i Afghanistan, blir med oppgaver knyttet til etablering av ro og orden bl.a. i Kabul, en del av den militære pasifiseringsplanen til USA. De vil kunne utgjøre et militært mål for den voksende afghanske motstanden, en kamp som er legitim og fortjener støtte.
I Afghanistan opererer flere hundre ulike bistandsorganisasjoner i samforstand med okkupasjonen. De gjør seg avhengig av godkjenning fra okkupasjonsmyndighetene for reise og opphold, og har sin sikkerhet knytta til betingelser stilt av okkupasjonsregimet. Disse bistandsorganisasjonene har en avgjørende rolle i den videre militære pasifiseringa av landet.
Dette er uavhengig av hvilke personlige holdninger den enkelte bistandsarbeider måtte ha til den amerikanske okkupasjonen. Solidaritetsorganisasjoner som vil hjelpe det afghanske folket på deres egne premisser, må søke samarbeidspartnere som står fritt i forhold til okkupasjonsregimet.