År etter år har Stortinget "underregulert" folketrygda. Det vil si at dens såkalte grunnbeløp (G-beløp) ikke har blitt økt tilsvarende lønnsutviklinga i landet.
Tabellen her viser at grunnbeløpet var 14.000 kroner for lite i 2001. For en person med normalinntekt vil denne underreguleringa bety et tap for den årlige pensjonen på over 45.000 kroner, ifølge Norsk Pensjonistforbund. Nå, tre år seinere, er avstanden til lønnsutviklinga enda større.
Utvikling i pensjonene
År Lønn
industriarb
gj.snittFaktisk
grunnbeløpLønn
stigning %
gj.snittG-beløp
stigning %G-beløp
skulle vært1967 22.834 5.400 5.400 1971 31.470 7.400 11,0 8,8 7.440 1976 58.406 12.000 12,9 11,1 13.794 1981 90.479 18.658 9,9 12,0 21.387 1986 137.782 27.433 10,1 8,3 32.537 1991 182.481 35.033 5,1 4,3 43.077 1996 213.155 40.410 4,2 4,0 50.419 2001 304.000 50.603 64.361 Kilde: Norsk Pensjonistforbund
Underreguleringa har gjort det stadig mer aktuelt for flere å ordne seg en pensjon i tillegg til folkepensjonen. I det offentlige har de fleste en tjenestepensjon utover folketrygden. I det private næringsliv er det mange funksjonærer og ledere som har en pensjonsavtale med bedriften. Men det er også 900.000 ansatte som ikke har tariffavtale om tjenestepensjon.
Nå er det fare for at folketrygda kommer under kniven. Det viktigste er å slå tilbake dette angrepet og hindre at tjenestepensjoner og private løsninger får enda større betydning. Likevel tvinger dette fagbevegelsen til å prioritere private tjenestepensjonsordninger gjennom tariffavtaler. Og kapitalistene kan få i pose og sekk. Først kan de slippe unna med lavere skatter og avgifter til det offentlige for å dekke deler av pensjonsutgiftene, og så kan de kreve at en eventuell pensjonsavtale skal tas av den totale ramma for tariffoppgjøret. (På toppen av det hele kan myndighetene svekke folkepensjonen videre ved å vise til at stadig flere har tjenestepensjoner!)
Borgerskapet tvinger altså fram at tjenestepensjon blir et hovedtema i tariffoppgjøret om noen måneder. For offentlig sektor vil det handle om å bevare de ordningene man allerede har. For de kommunalt ansatte og ansatte innafor Navo-området gjelder det å avvise arbeidsgivernes krav om at de tariffesta ordningene skal svekkes. For de statsansatte, som har lovbestemte tjenestepensjoner, er det om å gjøre å styrke disse ved også å få tjenestepensjonen inn i tariffavtalene. For privat sektor gjelder det å få en ordning på plass.
Når pensjonskravet blir reist i privat sektor, vil arbeidskjøperne naturligvis prøve å gjøre disse ordningene så dårlige som mulig. Mange arbeidsgivere vil først og fremst si at det blir for dyrt. Skal det først være pensjonsordning, går de som regel inn for at bedriftene lokalt kontrollerer en såkalt innskuddsbasert ordning, det vil si at den enkelte arbeideren får en bestemt sum i året som settes av i et fond til pensjon. Hvor mye pensjon man da får som pensjonist, vil være uråd å vite. Og det er vel ikke tilfeldig at kapitalistene går inn for denne typen ordninger. For fagbevegelsen blir det et spørsmål om å få til pensjonsavtaler som sikrer en bestemt totalinntekt som pensjonist. Altså at ytelsen fra det offentlige pluss ytelsen fra tjenestepensjonen skal utgjøre for eksempel 66 % prosent av tidligere lønn (ytelsesbasert ordning). På den måten oppnår man trygghet for at tjenestepensjonen blir stor nok til å sikre en noenlunde levestandard som pensjonist.
Fagbevegelsen bør gå inn for at pensjonsavtalene sikres gjennom detaljerte overenskomster for de enkelte fag og bransjer.
For hele fagbevegelsen er det avgjørende å kjempe for ei best mulig folketrygd. Jo mer folketrygda svekkes, jo mer vil man måtte kreve gjennom tjenestepensjoner og desto vanskeligere blir det både å opprettholde bruttopensjonsordninger og etablere nye. Det viktigste kravet i forhold til Stortinget nå er derfor å forsvare folketrygda og avvise pensjonskommisjonens innstilling. Et krav om lovbestemte tjenstepensjoner for alle kan fort bli ei avsporing som vil svekke kampen for folketrygda.
Forbundsvist oppgjør
Et viktig spørsmål som påvirker rammene for tariffoppgjøret er om det blir forbundsvist eller samordna. Dette avgjøres av LOs representantskap i februar. Medlemmene får større kampmuligheter dersom LO vedtar et forbundsvist oppgjør. Medlemmene vil også få mye større innflytelse over tariffoppgjøret. Enkelte krefter i fagbevegelsen vil prøve å få til et samordna oppgjør med moderate tillegg og innskuddsbaserte pensjoner. Vinner disse fram, vil tariffoppgjøret bli unødvendig dårlig.
Størrelsen på de årlige innskuddene er fastsatt. Hva du får i pensjon bestemmes ut fra innskuddene og deres avkastning. Du kan altså ikke vite hva du vil få i pensjon.
Pensjonsytelsen er fastsatt som en prosent av sluttlønna. For eksempel: Ytelsen fra folketrygda og tjenestepensjonen skal til sammen utgjøre 66 % av den lønn du hadde mot slutten av arbeidskarrieren.
Pensjonsordninger hvor ytelsene skal kunne fungere som selvstendige pensjoner både alene og sammen med andre ytelser. Ordninga fastsetter et mål for samla pensjonsytelse, og skal derfor i utgangspunktet dekke et pensjonsbehov fullt ut. Folketrygda, Statens pensjonskasse og ordningene for kommunalt ansatte, samt AFP og enkelte førtids tjenestepensjoner ved særaldersgrenser er bruttoordninger.
Ordninger hvor pensjonsytelsen er tenkt å være et tillegg til en eksisterende bruttoordning, som for eksempel folketrygdas alderspensjon. Ytelsen i en nettoordning fastsettes i prinsippet uavhengig av andre ytelser, og pensjonen utbetales fullt ut uavhengig av ytelsene fra folketrygda eller andre ordninger. Det innebærer at det ikke foretas noen form for samordning. Pensjonskommisjonen foreslår at de offentlige tjenestepensjonsordningene legges om til nettoordninger.
AFP står for avtalefesta pensjon. Det er en førtidspensjon som er utbredt i arbeidslivet gjennom tariffavtalene.