I all mulig statistikk hvor levekårene i ulike land blir sammelikna, er lav spedbarndødelighet og høy levealder positivt. Men det går tydeligvis ei grense for makta i Norge.
Er folk frekke nok til å leve lenge, er det ikke lenger snakk om et positivt tegn, men et katastrofevarsel. Folk blir pumpa ørene fulle av skrekkfortellinger om at det blir alt for mange gamle i forhold til dem som kan arbeide. Det er en bløff for å få folk til å gi pengene sine til forsikringsselskapenes og bankenes spekulasjonsfond. Det er en bløff for å få folk til å miste tilliten til prinsippet om en velferdsstat.
Vi lurer på hvorfor privatisering av deler av pensjonen skulle forandre på forholdet mellom pensjonist og arbeidstaker? Roar Eilertsen, leder av De Facto - kunnskapssenter for fagorganiserte, spør om det samme: "Hvilke problemer er det en privatisering av pensjonssystemet skal løse? Valget av pensjonssystem kan åpenbart ikke påvirke størrelsen på eldrebølgen. Befolkningssammensetingen kommer til å være den samme, og oppgavene med å skape gode livsvilkår og god pleie og omsorg for de eldre kommer også til å bli like store."
Landet har fortsatt råd til den nåværende folketrygden. Det er nemlig ikke bare statens utgifter som øker i årene framover, det gjør inntektene også. Eilertsen påpeker at sjøl med den forventa veksten på bare 1,5 % per år, som staten sjøl opererer med, vil verdiskapninga være dobbelt så stor i 2050 som i dag. Han sier: "Spørsmålet om framtidas pensjoner handler først og fremst om vår evne til verdiskaping og fordeling, nå og i framtida, og ikke så mye om finansiell sparing og individualisert ansvar."
Professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo, Bjørgulf Claussen: "Det kan reises meget berettiget kritikk av generasjonsregnskap. De bygger på meget usikre prognoser over svært lang tid […] Det er nærliggende å tolke generasjonsregnskapet som et politisk propagandaprogram. I virkelighetens verden er alle såkalte prognoser en begrunnelse for det spåmannen ønsker skal skje i de nærmeste årene, ikke om 30 eller 50 år» (vår utheving).
Claussen: "La oss for eksempel se på den enkleste av alle prognoser, befolkningsutviklingen. Kommisjonen underslår at forskjellene mellom SSBs befolkningsalternativ er store, fra 965.000 alderspensjonister i 2050 i den laveste prognosen til 1.314.000 pensjonister i den høyeste, eller en forskjell på hele 349.000 pensjonister." Han sier at hvis det lave slår til, "blir antallet alderspensjonister 15,3 % lavere i 2050. Det vil bety 146 milliarder kr i alderspensjon det året i stedet for 173 milliarder i kommisjonens regnstykke, en ganske stor forskjell."
Først og fremst er snakket om de alt for mange gamle som må klore seg fast i jobben for å ikke havne i fattigdommens hælvete, et pedagogisk triks for å gjøre den arbeidende befolkninga mør, gryteklar, til å godta store forverringer i folketrygda, i arbeidsmiljøet og i behandlinga av gamle. Det virker. Meningsmålinger viser at flertallet nå tror at de ikke får en pensjon de kan klare seg på. Vi skal tenke at når gamle må jobbe til de er 70, kanskje 80, da står det ille til med pengene i dette landet. Da er det ikke noe rart at vi må nøye oss med veldig mye mindre alle sammen. Så vi må spare. Vi må gå til banken og forsikringsselskapet. 2000 kroner måneden, det er kanskje det minste. At eierne av banken og forsikringsselskapet får lov å bruke pengene slik de vil, det skal vi ikke stille spørsmålstegn ved. Vi skal bare være takknemlig for at vi får lov til å gi dem pengene våre. At de får lov av staten å leke med dem på børsen, til å spekulere med dem, det skal vi synes er helt naturlig. At erfaringene fra Sverige og USA viser at milliarder av pensjonspenger blei spekulert bort, det skal vi glemme fortest mulig.
Det er ikke for mange gamle. Det er ikke for få til å jobbe. Samfunnet kan betale pensjoner og mer til. Det er faktisk mulig å satse på verdiskaping i Norge.