Det var en gang et land som var fullt av herligheter. I havet spratt fisken i glade byks. Vannet fosset i fossen. Skogen var full av trær så langt øyet kunne se, og fjellet var av skjære stein.
I dette landet var det noen store troll. Mange var de ikke, men de hadde røvet både fisken og vannet, trærne og steinen. De mente at menneskene skulle jobbe for dem og gi dem nesten alt de eide.
Menneskene protesterte. - Vi kan ikke jobbe hvis vi ikke får spise litt av fisken! sa noen. - Vi kan ikke jobbe hvis vi ikke kommer på sjukehus og blir reparert når steinene har brukket ryggen vår! sa andre. - Vi kan ikke jobbe hvis øynene våre ikke kan se skogen for bare trær, sa noen igjen. Og andre mente at de måtte bli dratt opp når de datt i fossen.
Dette var jo trollene enig i. Til og med troll kan skjønne at menneskene ikke kan jobbe for dem hvis de ligger i fossen eller har brukken rygg eller ikke kan se eller ikke får en eneste fisk til mat. Så trollene bestemte at menneskene skulle få både litt fisk og litt reparasjon. Og når de hadde jobba hver dag i førti år, skulle de få hvile. Oldemor og Bestefar og Far og Jente jobba og sleit, sleit og jobba, litt rolige for framtida. Tross alt.
Åra gikk, og menneskene blei sunnere. De jobba fortere og fortere. Ja, fortere enn de mente var rett og riktig. Mange datt jo i fossen i farta, og noen rakk ikke å spise fisken. Men sett over langen, gikk det tross alt så bra at de levde lengre og lengre. Oldemor blei 50 år, Bestefar blei 60, Far blei 70, og nå så det ut til at Jente kom til å bli 80.
Da blei trollene sure: - Skal dere holde på med å leve i årevis uten å jobbe! klaga de irritert. Hvem skal gi dere fisk i den tida?
- Vær ikke redde, sa menneskene. - Vi har jo gitt dere fisk og vann og trær og stein i 40 år, det får da være nok! Litt skal vi ha igjen i vår alderdom. Det fortjener vi!
- Nå skal vi gå på tur i lyset oppå fjellet, i stedet for i mørket under, sa noen - hvis beina holder!
- Nå skal vi sitte ved fossen og lytte, sa andre, - og ikke dette uti! Hvis ørene holder!
- Nå skal vi snuse på bark og mose og se på maur og hakkespett, sa noen. - Hvis øynene varer så lenge!
- Nå skal vi bare fiske en liten fisk i ny og ne, og den skal vi steike på et lite bål i vannkanten, sa andre. - Hvis vi klarer å ro båten!
- Tvi vøre, sa trollene. - Vi holder ikke ut å se på dere! Det er vi som skal gå på tur, snuse på bark og se hakkespett, lytte på fossen og ro den lille båten. Ikke dere. Dere er til for å jobbe eller dø. Dere har ikke noe med å leve lenger og lenger.
Som straff bestemte de at menneskene skulle få færre fisk å leve av for hvert år som gikk. Først fikk de en torsk om dagen. Så en makrell. Så en liten hvitting.
En dag var rasjonen en sardin. Trollene stod på berghylla si og hadde sin fulle hyre med å holde fast i sardinene før de kasta dem ned til menneskene. Sardinene glapp ut mellom fingrene på dem og skvatt i alle retninger. Det var et kav. Så lenge strevde de at de ikke så at sola sto opp. Da sprakk alle trollene med det brak. Fjellet sprakk også. Ut av hula rant det fisk og trær og foss og edle steiner, alt det som menneskene hadde gitt dem i alle disse årene.
Fra den dagen levde menneskene lykkelige og glade og delte alt. Og kommer det et troll, blir han kasta i fossen før han får sagt kake. Eller fisk.