Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Markedskreftene kan aldri og har aldri løst boligproblemet til vanlige folk. De som tror at bare vi får frigitt nok nye boligområder (jfr. markagrensa-debatten i Oslo) og forenkle byggesaksbehandlingen etc. (hovedkravet fra byggebransjen), så vil mange aktører kunne konkurrere om boligbygginga, prisene vil falle til lavt og behagelig nivå og alt bli "bærre lekkert", trur i beste fall på julenissen. Men det kapitalistiske markedet deler ikke ut gaver til folket. Finansinstitusjon, eiendomsinvestorer og entreprenør stiller krav til god sikkerhet for å finansiere eller bygge. De fleste "vanlige folk" dras på en eller annet heftelse i den sammenheng. Hvor mange ungdommer kjenner du som ikke har liten eller negativ egenkapital (studiegjeld), lav betalingsevne (høye utgifter til arbeidsreise, barnehage, barnebidrag, studielån), usikre arbeidsforhold (jfr. den høye omstillingstakten og strukturendringene i næringslivet og privatiseringen / nedskjæringene i offentlig sektor), usikre familieforhold (skilsmisseraten er høy og eneforsørgerne mange) eller usikker inntekt på sikt (langtidssykefravær, attføring / omskolering og uføretrygd øker enormt, også i yngre aldersgrupper).
Uten en offentlig styrt og subsidiert boligbygging og boligomsetting vil vi ikke nå målsettingen om at "alle skal ha mulighet til å disponere en god og rimelig bolig i et godt boligmiljø"(Stortingets vedtatte mål).
Omleggingen av boligpolitikken fra slutten av 70-tallet skyldtes press fra kapitalen. Etterkrigstidas høykonjunktur var slutt, lønnsomheten i industrien sank faretruende. Store ressurser måtte brukes til omstrukturering, rasjonalisering og nyinvesteringer, men en alt for stor del av merverdien gikk til arbeidsfolks velferd. Kravet fra kapitalens menn var (og er fortsatt) lavere skatter og avgifter, nedskjæringer i de allmenne velferdsordningene og offentliges andel av bruttonasjonalproduktet. Boligpolitikken kostet flesk. Offentlig subsidiering av boligkjøp og nybygging ble endret fra en allemannsrett til kun litt sosialhjelp for spesielt utsatte grupper.
Skal vi lykkes å gjenreise den sosiale boligbyggingen må det massemobilisering og hard klassekamp til. Det er ingen grunn til å akseptere boligkrisa. Bolig til alle er et anerkjent samfunnsansvar og det finnes ingen "personlige løsninger" på boligmangelen. Det vil være et stort svik mot ungdommen om ikke alle fagforeninger, ulike interesseorganisasjoner, kvinnebevegelse, politiske parti osv prioriterer boligkravene i sitt politiske arbeid. Enhetsfronten kan og må bygges brei.
Skal kampen lykkes må vi også være enige om hvilke krav som skal stilles, og der spriker det stort i dag. De fleste ønsker "å gjenreise den sosiale boligbyggingen" og fremmer krav om virkemidler vi kjenner fra 50- og 60-tallet; bedre husbankfinansiering, politisk styrt og lav rente, satsing på boligbyggelagene osv. Jeg tror det er utilstrekkelig å kikke bakover og kreve etterkrigstidens husbank- og drabantbyløsning.
Etter krigen har boligbyggingen vært et sentralt politisk tema. Først var det gjenreisningsarbeidet etter krigen, og oppover 50-, 60- og første del av 70-tallet forutsatte sentraliseringen av industriproduksjonen at hundretusener flyttet inn til byene og de nye industristedene. Boliger måtte bygges for å sikre arbeidskraft. Dette, sammen med presset om bedre boligstandard fra en sterk arbeiderklasse, tvang fram at boligbygginga i hovedsak ble tatt ut av det frie markedet og styrt etter prinsipper som
Det mest særegne i norsk boligpolitikk er den høye andelen av selveierboliger. Erfaringene fra de gamle arbeiderboligene som bedriftene eide og som de systematisk brukte for å hindre "oppviglersk og illojal virksomhet", skremte (ingen jobb, ingen bolig). I motsetning til i nabolandene våre, er utleieboliger nesten utelukkende vært knyttet til ungdom før etableringsfasen (hybler for elever og studenter og unge arbeidere), samt gjennomgangsboliger i offentlig sektor. Arbeiderbevegelsen krevde at alle skulle eie sin bolig, i byene som boligsamvirke / boligbyggelag.
For å hindre at boligeierne utnyttet boligmangelen til overprising, var det strenge reguleringer på salgspriser og utleie. Etter hvert førte dette til at mange satt på boliger som var verdt langt mer på det åpne markedet enn prisreguleringene tillot, og det utviklet seg en utstrakt salgs- og utleiekultur med "penger under bordet". Til slutt brast demningen, prisreguleringen ble opphevd og de som eide bolig på slutten av 70-tallet kunne ta ut en pen gevinst og sende regninga til neste generasjon (ungene sine).
Samtidig ble boligfinansieringen gradvis ført tilbake til eller samordna det ordinære private lånemarkedet. Sjøl renta på Husbanklån er nå knyttet til det ordinære finansmarkedet og avdragstiden kuttet ned fra 99 år til de 20-25 årene som er det vanlige i eiendomsmarkedet. Endringene i boligfinansieringen og liberaliseringen i boligomsettinga førte til en halvering av nybygginga. Resultatet er en stor boligmangel, særlig i byene og de tettstedene som har vokst. I St.meld. nr 12, 1981-82 ble behovet for nybygging anslått til 35.000-40.000 nye boliger pr år, men noen år seinere ble ambisjonene senket til 30.000 (St.meld. nr 34, 1988-89). Men mens det på 70-tallet ble det bygd ca 40.000 nye boliger pr år, falt antallet fullførte bygg til ca 16.000 i bunnåret 1993, for så å stige litt til dagens rundt 20.000. Relativt sett har det vært minst boligbygging i pressområdene hvor behovet er størst.
Dette er kjerna i den boligkrisa som særlig byfolk opplever i dag. I tillegg er det flere underordna problemstillinger som forsterker krisa, for eksempel
I det frie boligmarkedet er også prisen på gamle boliger i pressområdene i hovedsak bestemt av prisen på nybygg, sjøl om disse ikke er underlagt de samme kravene til kvalitet. Prisene på brukte boliger har som kjent steget hinsides all fornuft.
De fleste plassene skyldes den lave boligbyggingen at det ikke finnes et kjøpedyktig marked (behovet er der, men ikke finansieringsevnen). Dette kunne sjølsagt løses ved at husbanklånene fullfinasierte boligen (ny eller brukt) og at alle hadde rett til lån uten krav til egenkapital og betalingsevne (subsidierte renter og avdrag). Problemet er at i dagens boligmarked ville dette bare føre til
Jeg tror altså ikke på en strategi som går ut på å gjøre oss alle til aktører i et liberalisert boligmarked. Etterkrigstidas strategi om at alle har rett til å eie sin bolig, førte utvilsomt til en høy boligstandard (folk var villige til å bruke store ressurser på sin egen bolig), men den har også gjort alle boligeiere til kremmere. Boligbyggelagene, som i sin tid ble dannet for å skaffe rimelige boliger til arbeidsfolk, er i dag mest opptatt av å feire nye prisrekorder og sikre formuen. Jeg tror det er riktig å oppsummere at sjøleierstrategien først og fremst har vært vellykket for et par etterkrigsgenerasjoner, og neppe lar seg kopiere for de neste. Alternativet er flere utleieboliger, men heller ikke det er en ukomplisert parole. Det må stilles noen strenge underkrav:
For 20 år sidene var snikkontorisering et stort problem i byene. Boliger ble ulovlig gjort om til kontorer og butikker. I dag skjer det motsatte. Forretninger, lagerskur, kjellere og loft blir bygd om til boliger, helst mange små. Som oftest skjer det uten offentlig godkjenning fordi kvalitetskravene er umulige å innfri eller fordi de kommunale planene ikke tillater boliger i området. Her er spekulantenes eldorado, og de må stoppes. Men strengere kontroll og stenging av ulovlige boliger løser ikke boligproblemet til de som er tvunget inn i dette illegale markedet. Først må de som bor der få et alternativ. En skikkelig offensiv satsing på bygging av offentlig eide utleieboliger i attraktive strøk og med politisk regulerte (=subsidierte) husleier må komme først. Etterpå kan vi sende byggemyndigheter, branninspeksjon, helsemyndigheter og økokrim inn for å stenge dritten og straffe gangsterne.
| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
