"Stopp AP"-indeksside | AKPs hjemmeside
Juni 2000
Fylkeskommunen er under kraftig angrep. Statsministeren foreslo
å innføre 5 storfylker før valget i 2001,
dvs. nedleggelse av 14 fylkeskommuner. Og Brustad foreslår
"robuste" regioner i stedet for dagens fylker. Dette
kan de foreslå fordi det i lengre tid har vært et
mer eller mindre usynlig angrep på fylkeskommunen. Disse
angrepene har ført til fortvilelse og usikkerhet om verdien
av fylkeskommunen både hos befolkninga og politikerne. Den
offentlige armoden på kommune og fylkesplan gjør
folkestyret til en parodi.
Bakgrunnen er såre enkel. Kommuner og fylkeskommuner har fått flere og flere oppgaver fra staten uten å fått med penger til oppgavene. Den krisa som så helt naturlig kommer, brukes så til å legge ned kommuner og sentralisere. Og de verbale angrepene på fylkeskommunen, er da bare en fortsettelse av de angrepene som har vært gjennom lengre tid.
Allerede da den interkommunale revisjon ble etablert, så
en iveren til å organisere med tanke på storkommuner.
Nå er helseregion 5 også identisk med et storfylke
i Nord-Norge. Gjennom regionale organisering av oppgavene, opprettes
det stadig nye interkommunale selskaper. Og politikerne i Troms
skal på førstkommende fylkesting, gjøre seg
enda mer overflødig med å opprette et interkommunalt
selskap "Nord-Norsk Helsenett". Slik taes og mer og
mer av oppgavene bort fra folkestyrt kontroll og over til selskap,
dette er en form for AS-ifisering. Og under trusselen av rein
privatisering, går
denne formen glatt igjennom.
Å sette bort oppgavene er en måte myndighetene nok er meget godt fornøyd med, for da er dette forvaltningsorganet overflødig og staten får ikke oppgavene tilbake om fylkeskommunen blir lagt ned.
Sykehusene er et av de viktigste oppgavene for fylkeskommunen.
Faktisk er de en av de viktigste legitime oppgavene for å
ha dette forvaltningsnivået. Noen krever at staten må
overta sykehusene fordi de sliter med uforsvarlig økonomi.
For min del må bare staten overta både sykehusene
og fylkeskommunen om det hadde bedra velferdstilbudet for befolkninga.
Men det er illusjon å tro at helsetilbudene hadde blitt
ivaretatt og likhetsprinsippet anvendt om staten hadde hatt ansvaret.
Tvert
i mot. Regionsykehusene hadde blitt bygd ned til fordel for Rikshospitalet.
Bare se på beskjeden regionsykehusene fikk med ekstrabevillingen
fra Tønne; eksportere pasienter i stedet for å behandle
dem.
Den legitime grunnen for meg til å bevare fylkeskommunen, er at fylkeskommunen er bedre egna til å forsvare folks interesser i sykehusdrifta. Om ikke fylkespolitikerne kan slåss, så er de alikevel lettere å overbevise dem for distriktsargumenter. Høyrepolitikeren Jorhild Andreassen blottlegger faktisk at regjeringa ønsker å bygge ned RITØ.
Noen antyder, spesielt fylkespolitikere fra mellompartiene,
at i stedet for å legge ned fylkeskommunen, bør staten
legge ned fylkesmannen. Kravet høres for så vidt
fornuftig ut når det gjelder å legge landbruksavdelinga
inn under næringsutvalget, legge miljøavdelinga inn
under fylkespolitisk ledelse. Denne dobbelorganiseringa er kanskje
råflott når fylkeskommmunen
kanskje legges ned i mangel på oppgaver. Men jeg er overbevist
om at det er en avsporing av denne kampen. For fjerner vi fylkesmannen,
så sentraliseres bare oppgavene til departementet. Det medfører
heller nedleggelse av arbeidsplasser i fylkene til fordel for
oppesing av departementene i Oslo.
Å dele landet inn i 5 "delstater" åpner
for en voldsom avsporing i debatten. For det som kommer til å
bli diskutert, er hvilke
delstatshovedstad en skal ha. Blir det Bodø eller Tromsø
i Nord-Norge, blir det Stavanger eller Bergen på Vestlandet?
Og på Sørlandet er det vel flere enn to kandidater.
Oslo og Trondheim har vel ikke utfordrere? Patriotisme egner seg
til å splitte opp motstand mot sentralisering. Ei slik inndeling
er ikke heldig. I Troms har vi hatt en regionsenterdebatt med
5 regionsentra for å demme opp mot flytting. Først
ble det strid om hvor regionsentrene skulle ligge, så mellom
regionsentrene. Og til slutt ble regionsentrene delt inn i 3 nivå,
med Tromsø på første nivå. Resultatet
ble i hvert fall at det var Tromsø som vokste på
bekostning av alle andre kommunene i fylket. Og gode fullverdige
primærkommuner hadde vært bedre egna til å holde
på befolkninga enn regionsentertanken. Det store problemet
i vårt land, er flyttinga til Oslo. Og 19 gode fylkeskommuner
er bedre egna enn 5 delstathovedstader til å bevare befolkningsstrukturen.
Ideen med regioner kommer fra EU. Regioner på tvers av nasjonale grenser, er med på å sette tilside den nasjonale styringa. Da får overnasjonale organ lettere innflytelse. Begrepet er alikevel blitt så populært at sjøl tidligere SP-statsråd Enoksen ga ut eget hefte om regionenes muligheter. Ordet distrikt er ikke tilfeldig blitt bytta ut med region. I dag er enda fylkene mer distriktsorientert enn reginalt orientert.
Om AP-regjeringas primære mål er å slakte 14 fylkeskommuner, eller det er å rydde av veien 14 fylkeskommuner for å gi plass til storkommuner, veit jeg ikke. Men det er da likegyldig, for det er en og samme kamp, å redusere antallet kommuner. Det er en storstilt sentralisering på gang for å gjøre Norge meir urbant og samtidig frarane distriktsbefolkninga naturressurser.
Jeg tror det er en del å vinne på å fokusere på fylkeskommunene sine oppgaver slik de er i dag. Oppgaver som videregående undervisning, helse, vei, kultur og næring er oppgaver som er for stor til småkommunene. Fylkeskommunen skal gi tjenesteytende service som primærkommunene ikke kan makte aleine. Det er med på å gi likt tilbud, standarisere tjenesteytelsene til befolkninga uansett hvor dem bor. Fylkeskommunen har en distriktspolitisk funksjon. Vi merker det nok bedre i Nord-Norge enn i for eksempel Akershus. Fylkeskommunen samordner krav fra utkantene til myndighetene.
Fylkeskommunen sikrer folkestyret på mellomnivå.
Dette har vært tydelig i rekruteringa til Stortinget. Så
viktig er det at vi organiserer valget til Stortinget ut fra fylkene.
Å endre fylkesstrukturen får en samtidig anledning
til å endre på regnemåten for fordelinga til
Stortinget. Vi veit at de ønsker bedre representasjon fra
de store befolkningstetthetene. Og at de meiner at fylkene i nord
er overrepresentert, særlig når befolkninga her synker.
Endres sammensettinga i Stortinget til fordel for de
befolkningstunge sentra, så behøver ikke regjeringa
legge så vekt på å sanke stemmer i distriktene.
Dette kaller Ap for modernisering.
Jeg tror det går an å skape en skikkelig brei bevegelse mot Stoltenbergs modernisering. Fylkeskommunene er et område, men ikke det beste og enkleste arenaen for denne bevegelsen. Kampen for fylkeskommunene må derimot kobles sammen med kampen for kommuneopprøret.
Forslaget til revidert nasjonalbudsjett, må sees på som et kampskrift mot kommune-Norge. Vi skal ikke godta at penger settes på bok når kommunene ikke gjøres i stand til å dekke befolkningas behov. At pengene ikke legges på kistebunnen, men spilles bort på børsen og eksporteres til utenlandske børser, gjør det enda mer opprørende.
Hva gjøres for å knytte oss til "Aksjonen For Velferdsstaten"? Nå aner jeg at denne aksjonen vinkler mye hva kommunene bør gjøre. Og bra er det, men vi må mer offensivt ut og angripe AP. Konfrontere AP-politikken som går ut på å kutte ned offentlig sektor for å styrke privat sektor. Dette er felles strategi for sosialdemokratene i Europa. Vi må bruke de mulighetene vi har til å avkle AP sin modernisering.
"Stopp AP"-indeksside | AKPs hjemmeside