AKP-arkivet

Kommunistpartiet

av Pål Steigan

Innledning på møte om Et kommunistisk parti for framtida
Oslo 6. desember 2005

Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |

Drømmen om det klasseløse samfunnet er like gammel som klassene i samfunnet. Det er nettopp klasseundertrykkinga som får de undertrykte til å drømme om et samfunn uten klasser. Derfor er det helt sikkert at så lenge klasseundertrykkinga består, så vil denne drømmen oppstå igjen og igjen. Undertrykkerne håper alltid å utrydde denne drømmen, men de sørger sjøl for at de aldri vil lykkes.

I dag opplever vi en kapitalisme som er ridd av indre motsetninger, og der kampen om maksimal profitt er så rå og hensynsløs at den garantert vil føre til hardere motstand. På det internasjonale planet ser vi hvordan USA prøver å opprettholde sitt verdensherredømme gjennom en desperat kamp mot andre imperialistland og mot verdens folk, der menneskeliv og de demokratiske rettighetene som den amerikanske grunnloven forfekter ikke er mye verdt. På det hjemlige planet ser vi hvordan norsk og europeisk storkapital går løs på arbeidsfolks hardt tilkjempede rettigheter, på livsvilkåra og arbeidslønna. Dette skjer gjennom Eus tjenestedirektiv, gjennom pensjonsreformen og en lang rekke tiltak som alle tar sikte på å skjære ned kapitalens kostnader til arbeidskraft for å holde profitten oppe.

Undertrykking avler motstand, og sjøl om illusjonene om kapitalismen er så utbredte at de også preger lederartiklene i avisa Klassekampen, så er det ikke til å komme fra at det må og vil komme nye revolusjonære oppsving når de politiske og økonomiske konfliktene blir sterke nok.

Jeg har alltid, det vil si i 40 år, ment at for å lede den helt nødvendige revolusjonære kampen mot kapitalismen, trengs det et kommunistparti.

Er tida nå kommet til å revidere den oppfatninga?

Det kunne være mange grunner til å mene det.

• For det første har man jo den opplagte grunnen at samtlige kommunistpartier ved makta har degenerert til undertrykkelsesmaskiner over folket, istedetfor redkaper for frigjøring.
• For det andre kan det jo pekes på at den tradisjonelle industriarbeiderklassen i land som Norge er redusert ganske kraftig ettersom produksjonen enten er automatisert eller flytta til lavkostland der utbyttinga kan foregå mye mer uhemma og brutalt.
• For det tredje kan man eventuelt peke på at partiene er et typisk produkt av en kapitalisme der masseproduksjonen dominerte, noe som favoriserte hierarkiske strukturer, mens vi i dag har en kapitalisme som er mer kompleks, og der andre organisasjonsformer kan ha sine fortrinn.

Jeg har en del oppfatninger som jeg ikke har tid til å underbygge her, men som danner grunnlaget for at jeg mener at det trengs et revolusjært kommnistparti.

For det første mener jeg at dagens kapitalisme demonstrerer med all ønskelig tydelighet at Rosa Luxemburg hadde rett da hun sa at valget står mellom sosialisme eller barbari. Sosialismen kan virke utopisk for mange, men det virkelig utopiske er at kapitalismen bare kan fortsette som nå. Kapitalismen er i ferd med å rasere den jordkloden vi lever på. Marx sa at kapitalen gjør alle ting til varer, men han ante ikke hvor rett han skulle få. I vår tid er det innerste av regnskogen, den geostasjonære banen, genene vår og fattgfolks indre organer allerede varer på et kapitalistisk marked. Dette er en kurs som leder menneskeheten mot katastrofen. Jeg tror de neste 40 åra blir mye tøffere enn de forrige førti. Å kjempe for sosialismen i dag er ikke bare å kjempe for arbeiderklassen, det er å kjempe for menneskeheten. Det trengs et parti som kan stå i spissen for denne kampen.

For det andre har jeg ingen tro på at kapitalismen kan fjernes gjennom reformer. Det tregns så dyptgripende endringer av økonomi og samfunnstruktur, at det handler om en revolusjon. De imperialistiske kreftene vil bekjempe denne revolusjonen med alle midler. Det kan det ikke herske den minste tvil om. Derfor trengs det et parti som forstår dette, og som er i stand til å stå i spissen for en slik revolusjon.

For meg er det ikke så viktig hva man kaller dette partiet. Det viktige er partiets kvaliteter.

Jeg er medlem av AKP, og var som alle veit sentral den gangen AKP ble stifta. Men jeg ser helt klart at AKP i dag mangler en hel del for å kunne spille den rollen jeg snakker om. På RVs landsmøte ble det vedtatt å invitere til en diskusjon mellom RV og AKP om sammenslåing av de to partiene. Jeg synes det er fint at vi får denne diskusjonen, og jeg synes det er fint at vi får den nå. Så får vi prøve å føre den på en måte som styrker den revolusjonære bevegelsen og bringer oss framover til størr enhet og mer slagkraft.

Det er en veldig god grunn til at det er fint at vi får denne diskusjonen nå, og det er den politiske situasjonen i Norge. I og med at SV er gått i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er vi for første gang kommet i den situasjonen at RV/AKP er den eneste organiserte opposisjonen til venstre for regjeringa. Dette gir helt enestående taktiske muligheter, hvis vi veit å utnytte dem.

Nå som SV er blitt et parti som administrerer kapitalismen, blir det et skikkelig rom for en opposisjon til venstre. SV prøver riktignok den akrobatkunsten å være opposisjonsparti og ansvarlig regjeringsparti på en og samme tid. Men det er vel nesten bare avisa Klassekampen som faller for den bløffen.

På område etter område kommer store deler av fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, anti-krigsbevegelsen og andre folkelige bevegelser til å komme på kant med denne regjeringa. RV/AKP bør ta ledelsen i denne kampen og bidra til å styrke den.

Hvilke kvaliteter trenger et revolusjonært parti i dag?

• Det må være grasrotas parti, og først og fremst arbeiderklassens parti. Det betyr å ta helt og fullt parti for de undertrykte og utbytta, og ta opp kampen med DNA og FRP om hegemoniet i arbeiderklassen.
• Det må være et kvinneparti, et parti der kvinnene føler seg hjemme, har makt og føler seg respektert. Kvinnene er gjennomgående mer undertrykt og utbytta enn menn i vårt samfunn, så det går heller ikke an å være helt ut et arbeiderparti, uten også å være et kvinneparti.
• Det må være et svart parti, i den forstand at det solidariserer seg med og forener seg med den nye svarte arbeiderklassen, de aller nederst i samfunnet, og tar den kampen om hegemoniet der mot de reaksjonære prestene og føydale autoriteter. Det må ha ledere som er i stand til å vinne autoritet i denne delen av klassen.
• Det må være et anti-imperialistisk parti, som kjemper mot imperialismen i alle dens avskygninger, også den norske imperialismen. Nå som SV i realiteten er med på å gi støtte til en arm av USAs krig i Afghanistan, er det viktig å være den krafta som kjemper konsekvent mot imperialismen.
• Det må være et demokratisk parti, det vil si et parti der det er partimedlemmene, og ikke en liten klikk av partipamper som bestemmer politikken. Et tragisk eksempel på det motsatte er dagens SV der landsmøtet kan vedta hva det vil, og for den saks skyld sentralstyret også - det er allikevel SVs medlemmer i regjeringa som avgjør partiets politikk.
• Dette betyr også at det må være et parti som bekjemper borgerlige og patriarkalske hersketeknikker innad, og som bidrar til at medlemmene hjelper hverandre med å vokse politisk og når det gjelder å mestre ulike situasjoner.
• Det må være et aktivistisk parti, ikke en valgmaskin. Flertallet av partiene i Norge er en form for statsfinansierte medieorganisasjoner. Det skal ikke nektes for at det er forskjeller på dem, men ingen av dem bryter grunnleggende med de kapitalistiske spillereglene for dette samfunnet. Selv SV er nå med på den ødeleggelsen av folketrygda som kalles pensjonsforliket. (Nå skal jeg være litt forsiktig med å kreve aktivisme, for i forhold til det som var normen i min tid, må min smule deltakelse i dag nærmest kalles sofaradikalisme.)
• I klassekampen mellom arbeid og kapital, har kapitalistene de fleste fordelene; penger, makt, kontakter, statsmakt og lover i ryggen osv. Arbeiderklassen har bare en fordel, og det er antallet, og den fordelen har klassen bare nytte av dersom den organiserer seg. Organisasjon er fattigmanns kapital. Vi trenger et parti som forstår dette, og som benytter seg av det på en smidig og effektiv måte.
  
• Det må være et parti som forener seg med folk, som respekterer folk og lærer av folk flest. Historia er full av partier som har tråkka på folk og glemt hvor de kommer fra så snart de har kommet til makt. Da jeg ble kommunist leste vi Maos artikkel Tjen folket, og jeg synes fortsatt at den uttrykker noen grunnleggende verdier som må prege et revolusjonært parti.
• Vi trenger et parti som studerer og anvender marxismen, ikke som en samling med ferdige sannheter, men som et redskap til å forstå verden, analysere verden, og ikke minst - for å bidra til å forandre den. Dagens kapitalisme, det imperialistiske verdenssystemet viser med all ønskelig tydelighet at en marxistisk forståelse av klasser og klassekamp, av utbytting og kapitalakkumulasjon, rovdrift og krig ikke er avlegs, men tvert om høyaktuell.
• Vi trenger et parti som analyserer og tar stilling til de nye utviklingstrekka i samfunnet, enten det er ny teknologi, miljøkrise eller nye kommunikasjonsformer med samme friskhet og dristighet som Marx gikk løs på analysen av kapitalismen med. Partiet må være og føles som relevant, ikke minst for dagens ungdom, som først og fremst er de som vil møte trøkket fra en råere og mer brutal kapitalisme.
• Partiet må forstå klasseundertrykkinga og ikke ha illusjoner om det borgerlige demokratiet. All historisk erfaring viser at kapitalismens liberalitet opphører dersom det blir snakk om makta i samfunnet. I dagens verden er dette mer tydelig enn på femti år, for nå skal det nesten ingenting til før du blir karakterisert som terrorist og kan bli fratatt de mest elementære menneskelige rettigheter. I min tid hendte det ikke så reint sjelden at vi drev sikkerhetspolitikken ut i parodien. Men all overdrivelse til tross, det viste seg seinere at den politiske overvåkinga i Norge var mye mer omfattende enn vi trodde. Den fortsetter naturligvis i dag, problemet er at motstanderne er blitt proffere, så vi veit mindre om hvordan overvåkinga utføres og om hva mappene våre består av. Det vi har lært er imidlertid at under relativt legale forhold som i Norge, er det aller viktgste å ha et utadvendt revolusjonært arbeid, og ikke la seg skremme av overvåkinga.
• Partiet må drive en konkret og grundig avsløring av kapitalismen, og særlig i Norge er det viktig å avløre de skjulte maktforholda, de indirekte og usynlige herskerteknikkene som alltid sørger for at den herskende klassen har et overtak. I vår tid er makta over mediene en uhyre viktig del av kapitalistklassens ideologiske og politiske hegemoni. Derfor trenger arbeidsfolk aviser, tidsskrifter, radiokanaler, nettsteder og andre massemedier som står entydig på de undertryktes side.
• Det er en klar svakhet for RV/AKP i dag at vi mangler det jeg vil kalle en revolusjonær strategi. Nå har riktignok begge partiene både prinsipprogram og diverse andre programdokumenter. Men det må ikke forveksles med det å ha en strategi. Et prinsipprogram er et visjonsdokument. En strategi er en plan for hvordan man skal virkeliggjøre visjonen. Strategien omfatter mål, delmål og metoder, og for oss er det naturligvis viktig at den måten vi jobber på samsvarer med våre langsiktige mål. En sosialitisk bevissthet er ikke noe man starter med å bygge etter en revolusjon. Den bør starte i dag.

Det er ikke noe parti i Norge i dag som har alle de kvalitetene jeg spør etter. En del av dem finnes i RV og AKP slik vi kjenner dem i dag. En del av dem mangler. Før vi diskuterer hvilke organisatoriske løsninger vi skal bruke, tror jeg det er lurt å finne ut om det er disse kvalitetene vi ønsker. For har vi et svar på det, vil det også la seg gjøre å finne ut hvordan vi skal komme fram til dette målet. Hvis viljen er til stede, er jeg svært optimistisk til mulighetene for å få det til.

Fleire artiklar om sosialisme | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |