Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Klassekampen har gående en debatt om regjeringskonstellasjoner etter stortingsvalget i 2005 og de mulighetene som kan åpne seg for radikalisering av norsk politikk. Ei regjering av SV og DNA med støtte fra SP (og RV) skal være nøkkelen til en ny epoke.
Vel, i Tromsø har vi hatt et SV/DNA-styre i fire og et halvt år nå. De to partiene har absolutt flertall i kommunestyret, og deler verv og makt mellom seg. Etter siste valg er SV blitt nesten like stort som DNA, SV har 10 og DNA 13 representanter, til sammen har de 23 av 43 i kommunestyret. Ordfører er som kjent tidligere AKPer og RV-politiker Herman Kristoffersen, varaordfører er SVs Pia Svensgård. Rundt seg har de bygd opp en stor og godt betalt stab av hel- og halvdagspolitikere fra de to partiene. Mot seg har de for tida en viss opposisjon i kommunestyret, en stor del av de kommunalt ansatte og mange av de folkelige organisasjonene og fagforeningene i byen.
SV og DNA i Tromsø er blitt knallharde nedskjæringspartier. De legger ned sjukehjem og skjærer og kutter i det meste, fra kultur og skoler til psykiatri.
Og SV og DNA er i praksis blitt privatiseringspartier lokalt. Nå selges aksjene i det kommunalt eide Tromsbuss - på tross av alle valgløfter. Også salg av Tromsø kommunes store aksjepost i TIRB (Troms Innland Rutebil) er lagt inn i budsjettet. Under deres ledelse er hele kommunen omstrukturert, det er innført en konsernmodell, der drifta er delt opp i omlag 100 såkalte "resultatenheter". Barnehager, skoler, sjukehjem og tekniske områder er skilt ut som sjølstendige enheter med eget budsjettansvar og ditto byråkrati, med harde krav til drift og gode regnskapstall. Alt er lagt til rette for en tøff nedskjæringspolitikk og for stykkevis privatisering som neste skritt, om politikerne går inn for det. Protester fra de ansatte blir ikke tatt nådig opp. Det er innført egne lojalitetsavtaler mellom enhetslederne og rådmannen.
På toppen er det innført et tungt rådmannsvelde. Rådmannen har fått overdratt til seg hele driftsansvaret i kommunen. Svært mange av de sakene og de avgjørelsene som det tradisjonelt har vært kommunestyret og de politiske utvalgene sin oppgave å ta seg av er nå overlatt til rådmannen. Og samtidig med at de folkevalgte utvalgene er blitt nesten tømt for oppgaver, er antallet lønna politikere økt fra en og en halv (ordfører og varaordfører) til 5 på heltid og 4-5 på halvtid.
Forholdet til fagforeningene har aldri vært dårligere enn det er nå, hevder lederne for de kommunale foreningene. De blir behandla som rusk i maskineriet. Bitterheten er stor mot partiene de hadde trudd skulle representere arbeidsfolk.
Flere ganger har også ledere for noen av resultatenhetene gått offentlig ut med kritikk av politikken som føres. De har fått intern oppstramming av rådmannen og kjeft i avisene og pålegg om munnkurv fra den politiske ledelsen. SVs Pia Svensgård har vært den som oftest har tatt på seg oppgaven med å få kneblet kritikerne.
Den siste måneden har motsetningen mellom SV/DNA-styret og folk på grunnplanet toppa seg. Det har vært demonstrasjoner og aksjoner hver uke, med protest mot nedlegging av sjukehjem, krav om bygging av skole i bydelen Fagereng og mot salg av Tromsbuss som hovedsaker. Til siste kommunestyremøte måtte politikerne vandre spissrotgang mellom fakler og paroler og sinte aksjonister.
Inne på møtet stemte samtlige av SVs og DNAs representanter for nedskjæringsforslagene fra partilederne sine. Oppgaven de er satt til å løse, sa de, er å få budsjettet i balanse. Og da er det bare å kutte her og kutte der og selge unna offentlig eiendom til private kapitalister, denne gangen altså det kommunalt eide busselskapet. På møtet brukte SV og DNA flertallet sitt blant annet til å legge ned hele Tromsøysund sjukehjem (mens minst 50 venter på sjukehjemsplass).
Ingen av disse politikerne evna å se seg sjøl som annet enn skrankepersonale for staten. De kunne beklage de trange rammene "høyreregjeringa" ga lokalpolitikerne (glemt er det allerede at de ikke fikk stort mer fra DNA-regjeringa, de to første åra AP i samarbeid med SV styrte Tromsø), men som ansvarlige og realistiske politikere hadde de en jobb å gjøre. SV-politikeren Vidar Eng formulerte ganske presis sin og sine likesinnetes tankeverden i et avisinnlegg: "Det er en del av demokratiet at Tromsø kommunestyre må gjøre som Storting og regjering vil."
Antonio Gramsci kommenterte en gang denne typen radikalere. "Sosialistene har rett og slett godtatt, ofte blindt, de historiske realitetene det kapitalistiske initiativet har skapt. De har fått den samme feilaktige mentaliteten som liberale økonomer: de trur på det evige og i bunn og grunn perfekte ved institusjonene i den demokratiske staten. I deres øyne kan formen disse demokratiske institusjonene har korrigeres litt, små forbedringer kan skje, men fundamentalt sett må de respekteres," skreiv Gramsci i 1919. Han mente at denne tankegangen førte til underdanige kompromisser og lurvete taktikkeri for å få en smule makt innafor det gode selskap, og strategisk ga den opphav til vrangforestillinga om at erobring av posisjoner i staten er det som skal til for å få innført sosialisme.
I Tromsø har vi i alle fall fått nok en leksjon i at det hjelper lite å bytte ut personer - eller partier - i toppen av maktstrukturen om de fundamentalt sett jobber og tenker på sammen vis som de de erstatter.
Men hva kunne SV og DNA egentlig brukt maktposisjonen de har i denne byen til? Kunne de gjort Tromsø til et utstillingsvindu for radikal politikk? Kan de bruke posisjonen her til å vise i praksis, to år før Stortingsvalget, at de mener alvor når de snakker om behovet for en ny politikk her i landet?
I diskusjonen her i Klassekampen foran valget i 2005 har flere, ikke minst SVere, trukket fram erfaringer fra den brasilianske byen Porto Alegre. Der har venstrekreftene styrt i mange år - også lenge før PT fikk regjeringsmakta i landet - og skal etter sigende ha jobba for å utvide demokratiet og trekke folk aktivt og direkte med i politikken. Nye lærdommer for norske partier skal være å hente der, sies det. Og toppene i SV og DNA i Tromsø kjenner til dette. Husk ordføreren har 20 års fartstid fra AKP og RV bak seg, og SV i byen er leda av Arne Overrein, radikal filosof, sentral i Vardøger-redaksjonen og skribent i Klassekampen. Av ulike grunner får det de vet og kan, ingen praktisk politisk betydning. Arne Overrein toer sine hender i all offentlighet, og Herman Kristoffersens prosjekt er å klamre seg til makta. (Londons småradikale ordfører Ken Livingston nekter konsekvent å iføre seg ordførerkjede. Tromsøs Herman K stråler hver gang han får lov til å opptre med halsbånd på.)
Men hva kunne radikale politikere gjort? Hva kunne de brukt maktposisjonen i en by som Tromsø til? Utgangspunktet er jo at de er valgt som representanter for folket her i byen for å gjennomføre en politikk. De er altså ikke en del av embetsverket, de er ikke statens forlengede arm i kommunen, slik Vidar Eng og flere andre ser ut til å tru. De har et mandat fra folket til å styre det store kommunale apparatet, til å bruke arbeidskraft, penger, teknisk utstyr, lokaler og andre resurser for å fremme de politiske målene de har satt seg. Tar de sin egen politikk på alvor, vil de raskt havne i konflikt med de trange statlige rammene, med regjering og med viktige kapitalkrefter. En av oppgavene da blir å skape økt bevissthet ute blant folk om hva som skjer, og om hvorfor det skjer. Det må drives kampanjeprega folkeopplysningsarbeid om nedbygginga av offentlig sektor, både de store bildene og de mange detaljene i dette spillet, om "globalisering" og privatisering, om skatteplyndring av norske kommuner og om norsk oljeimperialisme. Mot markedsliberalisme og private løsninger, for en politikk som setter folks behov og offentlige og kollektive løsninger i sentrum.
At mange allerede i dag er villige til å aksjonere, har jo SV- og DNA-toppene fått føle på kroppen. Men flere må i sving. De svære mønstringene i flere byer mot nedlegging av lokalsjukehus sier litt om potensialet som finnes.
Folk må mobiliseres til å komme med synspunkter, ideer, utveksle erfaringer, sette i gang aksjoner osv. Det må settes inn ressurser på dette, og det må skapes forum for dette.
Den politiske ledelsen kunne tatt initiativ til folkemøter og til møter på de kommunale arbeidsplassene (skoler, sjukehjem, ungdomsklubber, bibliotek, teknisk etat etc.), møter med brukerne, med foreldre og pårørende, etc. De kunne samarbeid med de kommunale fagforeningene. De kunne med letthet trukket med andre deler av fagbevegelsen i byen. De kunne ha engasjert store deler av det svært aktive kulturlivet i byen. Ungdomsmiljøer kunne settes i bevegelse. De kunne lagt opp til en offensiv satsing på bruk av internett, både som kunnskapsbase, til informasjon, diskusjon og aktivisme. Og de kunne og burde utvikle en mediestrategi, retta mot de to lokalavisene og øvrige medier i byen.
Kommunen kunne alliert seg med radikale intellektuelle, som for eksempel det nye nettverket av radikale økonomer. De kunne henta inn kompetanse fra de Facto, fra ressurspersoner i fagbevegelsen, fra universitetsmiljøene, lokalt og nasjonalt. Tromsø kommune kunne satsa på å bli et senter for kritisk tenkning, for motekspertise og kreativitet. Et kommunalt sponsa nettverk og tenketank og aktivitetssenter kunne blitt bygd opp, som motvekt mot statsapparatet og det borgerlige hegemoniet vi utsettes for. Og som ammunisjonslager og inspirator for den folkelige bevegelsen som må bygges opp om "sosialistisk politikk" skal bli noe annet enn en floskel til bruk i valgkamper. Noen av heltidspolitikerne kunne blitt satt til å koordinere dette. På kommunal gjennomsnittslønn.
Dette ville sjølsagt fått betydning på landsplan. Tromsø-modellen ville vært ei utfordring for alle. Ved å gå inn aktivt i allianser som Sjukehusaksjonen og Aksjon Velferd, kunne flere miljøer i hele landet også direkte lære av og støtte hverandre.
Men er dette mulig? Vil ikke forsøk på å gjøre noe sånt bli møtt med motstand? Sjølsagt er det mulig. Sjølsagt vil det bli motstand. Vedtar for eksempel kommunestyret et underskuddsbudsjett, kan det bli satt under administrasjon av statens representant, Fylkesmannen. Skjer det, oppstår en ny situasjon, med nye problemer - og nye muligheter for folkelig mobilisering mot politikken sentralmakta fører. Husk sjukehusaksjonene!
Mulighetene finnes. Problemet nå er at det overhodet ikke tenkes i slike baner som vi har skissert opp her. Respekten for spillereglene og for den borgerlige tradisjonen og arbeidsstilen er så internalisert hos dagens SV og DNA-politikere her i byen at bare tanken på at jobben kan bestå i noe helt annet enn å saldere budsjetter er totalt fremmed. Skal vi dømme etter praksis, så er demokrati for dem ikke massemobilisering og aktiv folkelig deltakelse, men muligheten for de få utvalgte til på ansvarlig vis å delta i det veloppdragne spillet om budsjettballansene.
Men rett skal være rett: på ett område har disse lokale politikerne vist både evne og vilje til storslagen kampanjepolitikk. Kommunale ressurser, innhenting av ekspertise utenfra, bygging av nye allianser, mediestrategi, kultur, stunts og aksjoner, offentlige debatter, framstøt mot rikspolitikerne og andre maktgrupper - alt dette og mer til har ordføreren og kompani vist seg å beherske i det året vi har bak oss. Det har ikke skorta på innsats, kreativitet og vilje til ressursbruk i Tromsø kommunes kamp for å bli OL-by i 2014. Pie in the sky - mens sjukehjem legges ned og kollektivtransporten privatiseres i byen.
De lokale politikerne ser også gjerne at folk retter sine frustrerte blikk mot et annet årstall: 2005. Da er det tid for stortingsvalg og regjeringsskifte. Med SV og DNA ved roret skal det bli orden på sakene, det er mantraet kritikerne av vanstyret i Tromsø møtes med nå.
Men skjer det ikke fundamentale endringer i de to partienes måte å tenke og drive politikk på, vil mange drømmere få en brutal nedtur når hverdagen kommer utpå høsten i 2005.
| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |