Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Konflikten om rovdyrforvaltninga handler ikke om en er "for" eller "mot" rovdyr. Heller ikke om en er for økologi eller økonomi. Den handler om hvem som skal ha retten til å forvalte ressursene i utmarka. Og hvilke interesser i samfunnet som skal få utnytte dem.
Gjennom historia har det vært bygdefolkets hevdvunne rett å forvalte utmarksressursene. Organisering i allmenninger og sameier ble utbredt for over to tusen år sia, det var beitebruken som la grunnlaget for utnytting av verdiene i utmarka. For tusen år sia kom lovverket som regulerte den lokale forvaltninga.
Midt på 1800-tallet grep Staten inn da det ble etablert ordninger med skuddpremier på bjørn, ulv, jerv og gaupe. Jaktretten på disse artene ble fjernet fra den lokale forvaltninga, og gjort tilgjengelig for alle norske borgere i hele landet året rundt. Dette førte til felling av over 200 bjørner og like mange ulver pr. år her i landet de første tiåra med skuddpremier. De aller fleste fellinger ble utført av rovdyrjakt-spesialister, som hadde dette mer eller mindre som levevei. Statens skuddpremiepolitikk sto ved lag helt til vernepolitikken tok over på 1960-tallet, da bestandene var svært lave og miljøbevisstheten økende.
Rovdyrbestandene er nå i rask vekst. Alle kriteriene som skal til for at en bestand skal vokse maksimalt, er tilstede for alle de fire artene: Lite uttak, rikelig tilgang på mat og muligheter for utvandring til nye områder.
Norge har undertegnet Bernkonvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder. Den skal ligge til grunn for rovdyrforvaltninga. "Formålsparagrafen" lyder: "De Kontraherende Parter skal treffe de nødvendige tiltak for å opprettholde bestandene av vill flora og fauna eller å tilpasse dem til et nivå som særlig svarer til de økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav, tatt i betraktning de økonomiske og rekreasjonsmessige krav og behovene til underarter, varieteter eller typer som lokalt er i fare." Videre oppfordrer konvensjonen landene til å samordne sin innsats på en hensiktsmessig måte der leveområdene for bestandene ligger i grenseområder. Bygdefolket og landbruksorganisasjonene i Norge anerkjenner Bernkonvensjonen.
Gjeldende Stortingsvedtak om rovdyrforvaltning fra 1992, bygger på Bernkonvensjonen. Det er i vedtaket tatt tilbørlig hensyn til næringsinteressene i utmarka, at beitebruken skal ivaretas og at rovdyrbestandene i Norge skal ses i sammenheng med bestandene i nabolandene.
Direktoratet for Naturforvaltning (DN), som har det praktiske ansvaret for forvaltninga, ser imidlertid ut til å ha et annet utgangspunkt. I beiteområder som er sterkt utsatt for tap av bufe til rovdyr har det etterhvert vist seg så å si umulig for bøndene å få tillatelse til å avlive enkeltindivider av rovdyrbestanden. Det ser ut til at byråkratene ønsker rovdyrbestandene i Norge så store som mulig, og at andre hensyn som hjemles i Bernkonvensjonen ikke vektlegges av direktoratet. Dette er en forvaltning i strid med Stortingets intensjon, og folkevalgte organer har ikke gjort jobben sin med å kontrollere direktoratets virksomhet. Forvaltninga har blitt mer restriktiv år for år, og konflikten er nå så tilspisset at det er fare for at et stort antall bønder vil gi opp sauholdet.
I denne situasjonen kommer Regjeringas melding om rovviltforvaltning, som ser ut til å formalisere den forvaltningspraksisen som DN har tatt seg til. Målene er å opprettholde bestanden av gaupe (som sannsynligvis er like stor nå som da skuddpremiepolitikken ble innført for 150 år sia), og fortsette å øke bestandene av bjørn, jerv og ulv.
Miljøbevegelsene i Norge støtter i grove trekk Regjeringas politikk på dette området. Deler av den angriper meldinga for å ikke gå langt nok i forsvaret av rovdyra. Hvorfor denne sterke omsorgen for dyrearter som ikke lenger er truet av utrydding? Hvorfor denne alliansen av verneinteresser og kapitalens løpegutter i Regjeringa?
Hva vil skje viss denne ensidige alliansen får styre rovdyrforvaltninga? Endel av bruka i kjerneområdene for småfehold vil måtte opphøre, da utmarksbeiting som er grunnlaget for drifta blir umulig. Det passer bra med Regjeringas landbrukspolitikk som går ut på å få ned antall bruk i drift. Noen bønder vil gå over til andre produksjonsformer - gris, høner, pelsdyr, struts. Kraftforbaserte og fjøsbundne næringer som krever stor kapitalstrøm gjennom bruket, og samtidig bidrar til å senke markedsprisene på disse produktene. Det passer kremmersjelene i samfunnstoppen perfekt - økt handel er bra for "økonomien". Omlegging til mjølkeproduksjon er svært kapitalkrevende, og skaper konflikter i næringa. Det skal ikke produseres mer mjølk her i landet, det er kamp om økte kvoter - å klemme flere inn i denne produksjonen er å ta fra dem som er der fra før.
Et stort antall rovdyr vil kunne brukes i markedsføringa av Norge som turistland - "opplev villmarka". Før eller siden må bestandene reguleres. Da kan en ny nisje åpnes i turistmarkedet: Salg av rovdyrjakt.
Det er ingen tvil om at markedsliberalistene har interesse av denne politikken. Men hvilken interesse har miljøvernerne av den? Vi må ha som felles utgangspunkt for debatten at det skal opprettholdes "levedyktige bestander" av de fire store rovdyra i Norden. Det er ingen seriøse deltakere i denne debatten som ønsker å utrydde rovdyra. Vi er også enige om at norsk matproduksjon må opprettholdes, helst økes. For å oppnå det uten sterk industrialisering av næringa, må den spredte bosettinga opprettholdes.
Beitebruken er distriktsjordbruket sin viktigste ressurs. Den er grunnlaget for den mest økologiske kjøttproduksjonen vi har her i landet. Beiting er viktig for det biologiske mangfoldet - mange arter forsvinner der terrenget gror igjen når beitebruken opphører. Beiteretten er en viktig del av grunnlaget for den lokale forvaltninga av bygdenes ressurser, og en viktig del av kulturen i bygdene. Og den kan definitivt ikke flyttes! Den binder næringa til distriktene, og matprodusentene til bygda. Det er fornuftig å bruke de ressursene som finnes - der de finnes, for å opprettholde bosettinga, arbeidsplassene og produksjonen.
Et grunnleggende problem i utviklinga i mange distrikter er at bosettinga i økende grad blir koblet fra en sysselsetting basert på utnytting av lokale ressurser. Dette er resultat av en sentralt styrt politikk som øker lokalsamfunnenes sårbarhet overfor politiske og økonomiske konjunkturer og svekker deres politiske og økonomiske sjølstendighet. Viktig kunnskap om levemåten tilpasset de lokale forhold går tapt, og den lokale kulturen forringes. Menneskene som lever der mister viktige deler av sin lokale egenart, og blir lettere å styre og "omstille". Resultatet kan bli at større deler av bygdenorge sin eksistens blir basert på de tre tidsriktige T'er: Trygd, tipping og turisme.
Rovdyrmeldinga legger opp til å ta fra bøndene muligheten til å bruke utmarksbeitet i en del områder. De forebyggende tiltaka som presenteres går i stor grad ut på å hindre at sauen får nytte utmarksbeitet. Dette er et alvorlig politisk og økonomisk angrep. Det kommer i en situasjon der deler av landbruket kjemper for sin eksistens politisk og økonomisk. Og det er den delen av landbruket som det er størst grunn til å forsvare av økologiske årsaker som er mest utsatt.
Hvor har miljøbevegelsen hodet og hjertet sitt? Skal vi tillate herskerklassen å barbere den mest økologisk korrekte matproduksjonen som finnes i landet og utsette bosettingsmønsteret for enda større press - til fordel for økt turisme og handel? Når det i tillegg vil gi en negativ miljøeffekt?!
| Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
