Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
I følge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 1991 har andelen av befolkninga som ofte eller av og til har hatt vansker med å klare løpende utgifter, økt fra 8% i 1980 til 12% i 1990. Blant enslige førsørgere (og av dem er 90% kvinner) er andelen økt fra 37% i 1980 til 54% i 1990.
Disse tallene uttrykker på en dramatisk måte en velkjent sannhet, nemlig at enslige forsørgere er hardt presset økonomisk, og at dette presset er økende. Likevel ser det ut til at myndighetene har valgt ut nettopp enslige forsørgere som en spesiell målgruppe for nedskjæringstiltak. Kleppe II-utvalget foreslår f.eks at enslige forsørgere skal miste den særlige utdanningsstønaden for utdanning ut over videregående skole, og at enslige forsørgere som har en samboer, skal miste retten til ekstra barnetrygd. Videre fremmes en rekke forslag som i formen rammer alle, men som vil slå ekstra hardt ut for enslige mødre: Innskrenkning i bostøtte, nedskjæring på forbrukersubsidier, innstramming i sykelønnsordninga, økt egenbetaling for helsetjenester. Når det gjelder det siste, mener utvalget at "utlegg til helsepleie må budsjetteres som andre løpende utgifter i den enkelte husholdning"!!
Om alt dette blir gjennomført kommer tallet på enslige forsørgere som "ofte eller av og til har hatt vansker med å klare løpende utgifter" bli enda høyere i levekårsundersøkelsen år 2001. Vi vet en del om hva som ligger bak slike tall, av utslitthet, søvnløse netter og fortvilelse over ikke å kunne by barna sine ting kameratene tar som en selvfølge.
En kan spørre: Hvorfor foreslår myndighetene å gjøre livet enda vanskeligere for enslige mødre? Har de hue under armen og armen i bind? Kanskje det. Men det ligger også et mer eller mindre skjult politisk budskap her. Og det budskapet retter seg ikke bare til de enslige mødrene, men til alle kvinner. For enslige mødres situasjon er en målestokk som forteller hvor langt kvinner er kommet i kampen for å bli sjølstendige økonomiske personer, ikke bare vedheng til en mann. Vi kan alle speile oss i den enslige mora og se hvor vi egentlig står. Det skjulte budskapet bak myndighetenes forslag må være at kvinnenes kamp for å bli sjølstendige, økonomiske personer er kommet for langt. Forslaget om at enslige forsørgere med samboer skal miste retten til ekstra barnetrygd uttrykker da også eksplisitt at en kvinne som bor sammen med en mann, værsågod skal være økonomisk avhengig av ham. Det samme kommer dessuten fram i et forslag fra Kleppe II-utvalget som gjelder alle: nemlig forslaget om å gjøre barnetrygda behovsprøvet etter husholdsinntekt. Om en mor sjøl tjener dårlig, vil hun altså likevel risikere nedskjæringer i barnetrygda dersom faren til barnet, og dermed husholdet som helhet, tjener bra. Men om den felles inntekten ser bra ut på papiret, så betyr ikke det nødvendigvis at alle i husholdet har samme makt over de "felles" pengene, eller at de har samme levestandard. Det sitter mye makt i den tjukkeste lommeboka, noe kvinner smertelig har fått erfare opp gjennom tida. Kleppes forslag vil forsterke et gammelt mønster kvinner har brukt mye tid og krefter på å kjempe seg ut av.
Angrepet på de enslige forsørgerne dreier seg ikke bare om kvantitative forverringer for ei gruppe som har det altfor stritt allerede. Det dreier seg også om noe kvalitativt, om angrep på et viktig kvinnepolitisk prinsipp: Nemlig kvinners rett til sjølstendig status, ikke bare formelt, men også reelt og økonomisk. Slik må dette angrepet møtes av alle kvinneorganisasjoner, både politiske, faglige og andre.
Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
