Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
Marxister opererer med begrepet "klassestaten". Med det mener vi at staten er et redskap for den klassen som har makta i samfunnet. Det betyr ikke at statlige myndigheter aldri kan gjennomføre tiltak som er i arbeidsfolks interesse. Noen ganger kan klassene ha felles interesser av at visse tiltak blir gjennomført. Dette gjaldt f.eks. en del av velferdsreformene i perioden etter 2. verdenskrig, som både var til fordel for arbeiderklassen og kapitaleierne i den fasen av kapitalismen vi da var inne i. Andre ganger kan staten bli presset av sterke, folkelige krefter. At Norge ennå ikke er medlem av EU, er et resultat av slikt press, som er kommet til uttrykk på en formalisert måte gjennom nei-flertall i to rådgivende folkeavstemninger. Det at staten er en klassestat, betyr heller ikke at den er monolittisk, fri for indre motsigelser. Men i det store og hele er det liten tvil om at staten har en svært sentral rolle i å opprettholde rådende maktforhold.
De rådende maktforholdene dreier seg imidlertid ikke bare om klasseundertrykking. I denne sammenhengen vil jeg trekke fram kjønn. Er staten også en "kjønnsstat" - et redskap til å opprettholde menns dominans over kvinner?
For kvinner er velferdsstaten viktig, både som kilde til lønnsarbeid, som kilde til forsørgelse gjennom trygder, stønader og andre ytelser, og som kilde til avlastning for omsorgsarbeid. Av forskere er velferdsstaten blitt beskrevet, både som "offentlig patriarkat" og "kvinnevennlig stat". Det tilsynelatende motsigelsesfylte i to så ulike karakteristikker gjenspeiler en virkelig dobbelthet.
I boka Velferdskapitalismens tre verdener setter Gösta Esping-Andersen det sosialdemokratiske velferdsregimet opp mot det han kaller "den korporativistiske subsidaritets-modellen". Den siste går ut på å vente med statlige støtteordninger til familiens evne til å hjelpe er uttømt. Det sosialdemokratiske velferdsregimet bygger på andre prinsipper: "Idealet er ikke å maksimere avhengigheten av familien, men derimot individets evne til sjølstendighet." Resultatet er en velferdsstat som gir overføringer direkte til barn, og tar direkte ansvar for omsorg for barn, gamle og hjelpeløse. Den skal ikke bare tjene familiens behov, men også gjøre det mulig for kvinner å velge arbeid heller enn husholdet.
Flere kvinneforskere gir et noe annet bilde. Sosiolog Arnlaug Leira mener at den offentlige politikken bygger opp under et tradisjonelt mønster. Hun viser til forskningen om kvinner, menn og stat i Vest-Europa, som beskriver to utgaver av statsborgerskapet: "citizen-worker" og "citizen-mother". "Citizen-worker" er det tradisjonelle mannsmønsteret, med yrkesarbeid som hovedbeskjeftigelse. "Citizen-mother" er husmormønsteret, med hus- og omsorgsarbeid som ubetalt virksomhet i hjemmet. "Kvinnerevolusjonen" på 70- og 80-tallet skapte en ny type arbeidskraft, lønnsarbeideren med omsorgsansvar, som verken passet inn i mønsteret for "citizen-worker" eller "citizen-mother". Trass i dette har ikke velferdsstaten brutt med premisset om de to typene samfunnsmedlemmer, sier Leira. For kvinnene framstår velferdsstaten med janusansikt. Et grunntrekk i velferdsstatens struktur er skillet mellom det markedsorganiserte arbeidet og andre former for arbeid. Det regulære betalte arbeidet teller mest som inngangsbillett til velferdsstatens ytelsessystemer. Mange av velferdsstatens ytelser og rettigheter er ikke allmenne, men gjelder fortrinnsvis dem som har regulært inntektsgivende arbeid. Slik er det for eksempel med retten til regulert arbeidstid, retten til ferie, og med lønn, sikkerhet mot tap av forsørgelse ved sykdom eller arbeidsløshet. Det offentlige pensjonssystemet gjenspeiler også lønnsarbeidets dominerende rolle. Tiltakene for å bedre kvinners situasjon har hittil ikke utfordret dette grunntrekket. "Spissformulert kan vi si at Folketrygden er et tog der kvinnene ikke blir stående igjen på perrongen - men der kvinner i dag stort sett reiser på en annen klasse enn menn," sa Kari Skrede i 1988. I tillegg kommer en begrenset offentlig investering i omsorg. Dette har bidratt til å bevare en tradisjonell familieform, der kvinner er hovedansvarlige for ubetalt omsorg og menn bærer hovedansvaret for økonomisk underhold. Velferdsstaten støtter opp under et mannlig livsmønster, konkluderer Leira.
Esping-Andersen understreker hvordan staten har bidratt til kvinners økonomiske sjølstendighet. Leira legger vekt på at staten bidrar til å opprettholde tradisjonelle sider ved familien, som kvinnens avhengighet av mannen. Begge griper fatt i noe virkelig. Men hva er hovedtendensen nå?
Å sikre kvinner økonomisk uavhengighet av mannen har aldri vært noen uttalt, sentral målsetting for statens velferdspolitikk. Tiltak som i praksis har bidratt til å gi kvinner egne penger i handa, som barnetrygd og morstrygd, har ofte vært begrunnet med en morsideologi. Spørsmålet om barnetrygd ble første gang reist som forslag om forsørgertillegg i mannens lønn, men ble senere omformulert til en påskjønning for det viktige morsarbeidet. Debatten om bedre kår for enslige mødre ble reist da en begynte å se det som ønskelig at mødrene beholdt barna sine sjøl, i stedet for å plassere dem bort på tvilsomme anstalter. I en periode har imidlertid staten og kvinnene et stykke på vei hatt felles interesse av at offentlige midler er blitt brukt på en måte som i praksis har gitt kvinnene større mulighet til å leve sjølstendige liv. Men nå kommer nedskjæringene. Og da blir det etterhvert tydeligere at offentlig politikk slett ikke tar sikte på å gjøre kvinner til økonomisk uavhengige personer, men tvert imot bygger på det kvinneforskeren Brita Gulli kaller en "sammenblanding av seksualitet og økonomi av gammelt patriarkalsk merke". Kvinners økonomiske situasjon blir vurdert med utgangspunkt i hva slags forhold hun har til en mann. Et eksempel er at en enslig mor mister retten til ekstra barnetrygd dersom hun bor sammen med en mann, sjøl om han ikke er barnets far.
Staten blir tydeligere som "offentlig patriarkat", en struktur som bidrar til å befeste mannsmakta i familien. Hver enkelt nedskjæring kan ses som et enkeltstående angrep. Men til sammen danner de et mønster. Da muligheten til å bli uføretrygdet på grunn av "diffuse" kvinnelidelser ble strammet inn, var for eksempel resultatet at de fleste som fikk avslag, etterpå ble forsørget i familien.
"Kjønnsstaten" handler om mye mer enn velferdspolitikk. Den handler blant annet om at menns interesser og mannsdominerte sektorer av samfunnet veier tyngre enn kvinners interesser og kvinnedominerte sektorer når offentlige beslutninger skal fattes. Vil du bli en kvinnelig topp-politiker, bør du profilere deg på alt annet enn kvinnepolitikk. Interessemotsetninger mellom kjønnene er heller ikke institusjonalisert som en viktig konflikt en må ta med i betraktning når tiltak og vedtak skal utformes. Kvinner blir riktignok kvotert inn i råd og utvalg, men ikke som representanter for kvinne-interesser og eksperter på kvinne- og kjønnsspørsmål, påpeker kvinneforsker Janneke van der Ros. Hun nevner også at da både kvinne- og miljøspørsmål ble hete temaer på 1970-tallet, fikk miljøpolitikken et eget departement, mens kvinnene ble puttet inn under familiepolitikken. Der har de blitt. "Denne forankring av likestillingspolitikk i familiepolitikk er spesielt interessant all den tid likestillingsloven ikke skal håndheves i familie og privatliv," kommenterer Janneke van der Ros. For kjønnsstaten er nok dette en lykkelig løsning. Men knapt for kvinnene.
Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
