Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
1999 er distriktskvinnenes år. Dette ble bestemt av regjeringen etter initiativ fra Stortinget i 1997. Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for gjennomføringen av markeringen i sammarbeid med andre departement, SND, SIVA og stiftelsen Kvinner Viser Vei. En av markeringene vil være Kvinner Viser Vei sin messe på Hamar i august.
Kommunal - og regionalminister Odd Roger Enoksen la fram en redegjørelse for Stortinget 20.april hvor han bl.a. fokuserte på distriktskvinnenes år. Han fokuserte på ungdom og kvinner; "Disse målgruppene er helt avgjørende for distriktenes framtid - og lite annet nytter hvis ikke flere av de unge og kvinnene finner det mulig og attraktivt å bo og satse i distriktene."
Kartlegging av etablererstipendmottakere i Troms 1993-97, konkluderer med en noe høyere etablerings- og overlevelsesevne blant kvinnelige etablerere i forhold til mannlige. Og kvinnelige etablerere hadde høyere gjennomsnittlig omsetning i forhold til mannlige (Troms Næringsservice AS).
Rapporten fra Troms fremhever at etablerergraden er høyere blant kvinner enn blant menn, 73% mot 60%. Bare 19% av kvinnene skrinla sine ideer, mot 26% for menn. Også ved overlevelsesevnen peker kvinnelige etablerere seg positivt ut. 89% av kvinnelige etablerere eksisterer enda, og de tilsvarende tall for mannsetableringene er 80%.
Årsaken kan ligge i at kvinner har lavere "etableringsterskel" enn menn. En regner med at kvinnene ikke trenger de store innkjøpene før oppstart, de har lavere investeringsbehov. En landsomfattende evaluering av BU-midlene i 1998 kom frem til samme resultat: "Menn tar høyere risiko, har høyere lån, har større underskudd, men også større overskudd. Kvinner ser ut til å foretrekke redusert risiko, med mindre lån og mindre underskudd, men dette gir også mindre overskudd." Kvinner ser ut til å starte forsiktig, nøkternt og realistisk. Det er den strategien en trenger i distriktene.
Det er artig å lese disse entydige positive meldingene. Da jeg kom med i Næringsutvalget i Troms for knapt fire år siden, var det stor motstand hos de andre politikerne til spesiell kvinnesatsing. Eksempelvis ble jeg direkte opprørt på 8. mars i 1996. Vi behandlet en søknad fra prosjekt "Kvinner og landbruk". Søknaden ble avslått 6 mot 4 stemmer. På neste møte ble klage på vedtaket behandlet. Da måtte lederen bruke sin dobbelstemme for å avslå søknaden. Et av vedleggene i den søknaden var en spørreundersøkelse fra Kvinnenettverket Nord-Norsk knutepunkt. I spørreundersøkelsen kom det frem at det vanskeligste kvinner opplevde med å starte opp virksomhet, var å "greie å overbevise politikerne og det ordinære tiltaksapparatet om at kvinneretta tiltaksarbeid er nyttig og viktig".
Også sentralt var det stor uvilje mot nettverkskreditt. Høyre og FrP ville fjerne hele post 73 på Fiskeridepartementets kap. 1050 som i hovedsak var avsatt til Fiskerinæringens kvinneutvalg. Det var disse pengene som ble brukt til prøveprosjektet nettverkskreditt i kommunene Moskenes og Flakstad.
Foranledningen til dette prøveprosjektet var at Fiskerinæringens kvinneutvalg fikk kunnskapssenteret DeFacto til å utarbeide et prosjekt fra Bangladesh tilpasset norske forhold. Dette pionerprosjektet ble først prøvd ut i lofotkommunene. Det startet med selvstyrt bankhjelp, men fort viste det seg at styrken lå i nettverksmodellen. Medlemmene hjalp hverandre med ideer og dermed fikk en se at kvinnene var spesielt flinke til å se nye muligheter og å utnytte lokale ressurser.
Så i løpet av 1997 kom det skriv fra sentralt hold og kvinner ble en bevisst satsingsfaktor. SND skriver i sin årsberetning 1998: "1 1998 har det vært en klar målsetting at minimum 40 % av etablererstipendene skulle gis til kvinner. SND innførte i 1998 låneordningen Nettverkskreditt, som er skreddersydd for kvinnelige etablerere i startfasen. ... SND prioriterer tiltak som kan skape flere arbeidsplasser for kvinner i distriktene." Nå er kvinner et av fem satsingsområder for SND. I tråd med denne nye holdninga sier statsråden at satsing på kvinner, næringsliv og distriktspolitikk, er tre sider av samme sak.
En slik kursendring er flott, men er den bare positiv? 25% av stipendmottakerne satser på ideer innenfor tjenesteyting. Det er det største bransjeområdet. Jeg registrerer en trend at noen kvinnelige etablerere kommer med spesialtilbud innenfor helsevesen. Spesielt er det målretta satsing mot bedriftshelsetjeneste. Her er det mange faggrupper; fysioterapi, helse, miljø og sikkerhet (HMS-tjeneste) m.m. For bedriftene er det rimeligere å kjøpe målretta tjenester enn å abonnere på den tradisjonelle bedriftshelsetjenesten. Slik sett er den tradisjonelle bedriftshelsetjenesten på tur ut. Vi er i ferd med å få en markedsinnretning på en etablert og viktig ordning for arbeidstakerne. Og mønsteret fra kvinneetableringene egner seg fordi det må arbeides i nettverk innenfor et komplekst område.
Det jeg i realiteten stiller spørsmål med er om det nå er en bevisst linje fra myndighetene til å bruke kvinnelige etablerere til å rive løs spesialtjenester fra bl.a. bedriftshelsetjeneste eller fra offentlig helsetjeneste? Vi må få gehør for at det ikke skal gies offentlig støtte til etableringer som vil konkurere med offentlig tjenestetilbud. Denne type støtte er en form for privatiseringsfremstøt. Distriktskvinnenes år bør heller profileres til forsvar av offentlig sektor. Et godt offentlig velferdstilbud i sterke utkantkommuner, vil være den største hjelp for etablering av virksomhet og for bosetting i distriktene. Kommunaldepartementets bidrag burde derfor først og fremst være å styrke kommuneøkonomien for flere ansatte i offentlig sektor i distriktene.
Gå til indeksside for artiklar om kvinnekamp | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP |
