AKP-arkivet

Historiske paralleller fra 1914 til 1999

av Pål Steigan Oversikt over e-post-adresser

Kommentarartikkel i Klassekampen 14. april 1999


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Jeg siterer fra Salomonsens leksikon (København, 1928):

"... den 23. Juli Kl. 6 Eftm. er der overrakt den serbiske regjering et Ultimatum af saadant Indhold og Form, at ingen serbisk Regering kunde gaa ind paa dets Fordringer.

(...) Entente-magterne søgte at faa den Serbien givne Frist 48 Timer forlænget, og da dette mislykkedes, raadede de Serbien til den ydterste Eftergivenhed. Den serbiske Regering gik da ind paa alt hvad Østerrig havde forlangt, undtagen de Fordringer, der stred mod Serbiens Stilling som selvstændig Stat. Den østerrigske Gesandt erklærede imidlertid det serbiske Svar, (...) for utilfredstillende og forlod om Aftenen Belgrad med hele Legationen. (...) Fra nu af udviklede Begiven-heterne sig fra Dag til Dag med rivende Fart: ... Den 26. Juli foreslog den engelske Udenrigsminister Sir Edward Grey, at England, Frankrig, Tyskland og Italien skulde mægle; men dette blev afvist i Wien. ... Den 27. Juli oppfordrede Grey den tyske Regering til at paavirke den østerrigske, saaledes at Serbiens Svarnote kunde lægges til Grund for Underhandlinger. ... Den 28. Juli gik dette Forslag videre fra Berlin til Wien; men samme Dag erklærede Østerrig-Ungarn Serbien krig."

På linje med Wehrmachts krav

Og slik begynte det vi i dag kaller den 1. verdenskrig. Er det vanskelig å se parallellen? Østerrike krav overfor Serbia var med vilje formulert slik at man skulle få et nei. Ingen serbisk regjering kunne gå med på kravene. De var stilt, ikke for å bli godtatt, men for å få et nei. Østerrike ville ha et nei fra Serbia som påskudd til krig. USAs spill omkring Rambouillet følger nærmest i detalj Østerrikes taktikk fra 1914. Nato (les USA) krevde at Kosova skulle bli et Nato-protektorat, der Natos militærguvernør ville være øverste myndighet med rett til blant annet å godkjenne og underkjenne partier som ville stille til valg. Man krevde at dette protektoratet skulle ha en fri markedsøkonomi. Og man krevde at Nato skulle ha full disposisjonsrett til Jugoslavias infrastruktur, deriblant jernbane, veier, telesamband og flyplasser. Dette er kvalitativt på linje med Wehrmachts krav til det norske Storting i 1940. Hjernene bak Rambouillet må ha visst at dette var krav som ingen suveren jugoslavisk regjering ville kunne godta. De stred, slik de gjorde i 1914, mot Jugoslavias eksistens som selvstendig stat. Kravet om at Jugoslavia skulle underkaste seg slike vilkår må, for bakmennene, ha vært et krav som var stilt for å oppnå et avslag, akkurat som Østerrikes krav var det i 1914. Hensikten med spillfekteriet i Rambouillet var eksakt den samme som i 1914.

De nyttige idiotene

USA ville ha et nei som påskudd til å gå til krig. De fikk sitt nei, og de nyttige idiotene slo hælene sammen og gjorde det USA ventet av dem. De aksepterte en krig for å få Jugoslavia til å godta en avtale de ikke sjøl hadde lest. De opptrådte med andre ord slik skikkelige vasaller skal. Om de kaller seg KrF, DNA eller SV spiller i denne sammenhengen ingen som helst rolle. Det som spiller noen rolle, og som i hvert fall ødelegger min nattesøvn, er at denne serviliteten nå bereder grunnen for et krigsteater som ingen kjenner utgangen av. Norges statsminister i 1914, Gunnar Knudsen, ble herostratisk berømt fordi han sommeren 1914 bedømte verdenssituasjonen slik at "himmelen er skyfri". Statsminister Kjell Magne Bondevik vil bli herostratisk berømt fordi han som første norske statsleder siden 1200-tallet førte Norge inn i en folkerettsstridig angrepskrig under forsikringer om at det ikke dreide seg om en krig, men om en "aksjon".


Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP

Til AKP si heimeside