Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
USA har lenge jobba for å endre Nato fra å være en vesteuropeisk forsvarsallianse, til å bli en USA-dirigert militær utrykningsstyrke som opererer uavhengig av FNs Sikkerhetsråd.
På Natos forsvarsministermøte i desember snakka USAs utenriksminister Madelaine Albright tydelig om dette. Hun forklarte for vår daværende forsvarsminister Dag Jostein Fjærevoll og hans kolleger at gryende trusler må nedkjempes før de vokser seg sterke:
"Sunn fornuft forteller oss at det noen ganger er bedre å takle ustabilitet med det samme, i stedet for å vente til vi har den på dørstokken," sa hun. Hun snakka også om at "bandittstater" med moderne raketter kan være like farlige for Nato som Warzawapakta var.
Noen uker før angrepet på Jugoslavia holdt president Bill Clinton en tale i San Fransisco der han forklarte svært klart det som for ettertida kanskje vil bli kalt Clinton-doktrinen. Etter at vi senere har hørt han si at USA slåss for sine nasjonale interesser i Jugoslavia, kan det være nyttig å se tilbake på hvordan han ordla seg før krigen:
"Det er lett å si at vi ikke har noen interesse av hvem som bor i en eller annen dal i Bosnia, hvem som eier en bit karrig land på Afrikas horn eller hvem som eier en åker ved bredden av Jordanelva. Men vi kan ikke måle våre interesser etter hvor langt borte eller hvor lite et område er, eller hvorvidt vi klarer å uttale det. Spørsmålet vi må stille oss er: Hva blir konsekvensene for vår sikkerhet dersom vi lar konflikter vokse og spre seg? Vi kan ikke, og bør ikke, gjøre alt eller være overalt. Men der våre verdier og våre interesser står på spill, og hvor vi kan gjøre noe, så må vi være rede til å handle."
Michael T. Klare, som er professor i freds- og sikkerhetsstudier ved Universitetet i Hampshire, mener vi må tilbake til Vietnamkrigen for å finne en amerikansk president som uttrykker en så ambisiøs og omfattende utenrikspolitikk. Professor Klare sier at "dersom Clintons nyutklekkede doktrine ikke forkastes, kan bombingen av Jugoslavia bli den første i en serie med intervensjoner i utlandet".
Det er mye som peker den veien. For å forstå amerikansk politikk på Balkan kan det være nyttig å se på hva den polskfødte Zbiegniew Brzezinski, som var sikkerhetsrådgiver for tidligere president Carter, for et par år siden skrev om det området han kaller den eurasiatiske korridoren. Den strekker seg fra polske Østersjøhavner gjennom øst- og sentraleuropa til Balkan, og så videre østover gjennom Tyrkia og Kurdistan til Kaspihavsregionen, og så videre østover helt til Kinas vestgrense. Sovjets sammenbrudd og murens fall åpna denne korridoren for amerikansk innflytelse. Brzesinski hevder at USA bare har et par tiår på seg for å sikre sin globale overhøyhet. Og han sier rett ut at "USAs globale overhøyhet avhenger direkte av i hvor lang tid og hvor effektivt vi er i stand til å opprettholde vår overlegenhet på det eurasiatiske kontinentet". Han mener at "det eneste alternativet til amerikansk overhøyhet i den nære framtida er internasjonalt anarki". (Sitatene er fra Brzezinskis bok The Brand Chessboard, utgitt i 1997.)
Med disse mer og mindre offisielle amerikanske uttalelsene som bakgrunn, blir det kanskje litt mer forståelig at statsminister Bondevik brukte den første krigsdagen til å forklare at han vil framskynde omlegginga av det norske forsvaret for å kunne delta i flere slike aksjoner. Han kalte jo krigen mot Jugoslavia for en "aksjon" i begynnelsen. Bondevik sa at Norge idag "ikke klarer å stille mannskap i et omfang som monner" i Kosovo. Regjeringa vil derfor med det aller første forslå "tiltak for å styrke rekrutteringen til internasjonale operasjoner" (Dagbladet 24. mars 1999).
Bondeviks prosjekt er å legge om det norske forsvaret slik at det skal bli lettere å sende norske ungdommer til krigsinnsats på de steder der Clintons og Albraights "nasjonale interesser" er trua.
Fleire artiklar om internasjonale saker | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
