Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
Pensjon er årets tema. Først var det tariffoppgjøret med tjenestepensjoner som hovedkrav i privat sektor. Begrunnelsen var at Folketrygda gir for lite i pensjon Men i september kom Pensjonsutvalget med sin foreløpige rapport og de slår bombastisk fast at i årene som kommer blir det tvert i mot for mange som får for mye pensjon, og for få i arbeid til å betale den. Det må kuttes i pensjonene og pensjonsalderen må heves.
Her er det duket for konfrontasjoner. De som ikke er interessert i fakta og fintenkte alternativer, men ønsker minst like mye i pensjon i framtida, bør bare begynne å male paroler og mobilisere massene til kamp. De som er opptatt av tall og argumentasjoner, derimot, bør studere kommisjonen sin grundige og lærerike rapport.
Utgangspunktet er beregninger som viser at om dagens regler videreføres, vil utgiftene til alders- og uførepensjoner stige fra i dag rundt 7 % av alt vi produserer (BNP), til det dobbelte om 25-30 år. Hele Vest-Europa opplever en liknende utvikling. Det særegne i Norge er at mens de andre allerede har begynt å kutte, har oljeinntektene gjort det politisk unødvendig og umulig å stramme inn hos oss. I tillegg vil vår høye andel av kvinner i arbeidslivet, som dermed også har tjent seg opp tilleggspoeng i pensjonen, føre til en ekstra vekst i pensjonsutbetalingene i årene som kommer.
I tråd med politikkens motebegreper kaller kommisjonen forslagene sine til kutt for 'tiltak for et mer økonomisk bærekraftig pensjonssystem'. Innholdet er uansett at de mener utgiftene til pensjonene må reduseres med 2-3 % av BNP, dvs 15-20 % reduksjon i forhold til hva dagens regler vil medført av utbetalinger. Noe av reduksjonen skal oppnås ved at det blir vanskeligere og mer ulønnsomt å gå av med pensjon tidlig. Her er forslag om at alle år i arbeid skal telle med når størrelsen på pensjonen skal fastsettes, eller omvendt, at forventa leveår etter pensjonering skal bestemme hvor mye som utbetales hvert år. Mest kontroversielt er kanskje forslaget om 'behovsprøvet pensjonsalder'.
Da lov om folketrygd ble vedtatt midt på 60-tallet, var det optimismen som rådet. Store barnekull og en evig vekst i produktiviteten gav forventninger om at pensjonistene kunne hente sin føde av samtidens verdiskapning. Derfor finnes det ikke noe Folketrygdfond med penger på bok til å betale opparbeidde pensjonsrettigheter. Pensjonskommisjonen foreslår derfor at deler av Oljefondet bør avsettes til framtidige pensjoner. Det vil lette byrdene for de neste generasjoner og i tillegg være et godt argument mot de som vil svi av oljepengene nå med det samme. Men oppsparte midler legges ikke på kistebotn i våre dager, de investeres på børs. Hva da når aksjekursene svinger og hva med den enorme økonomiske makta som forvalterne av dette gigantfondet vil få?
Uansett fond, pensjonene må ned, og kommisjonen gir oss alternativene. I en 'modernisert folketrygd' foreslås opptjeningsreglene endret slik at pensjonen 'i større grad gjenspeiler den samlede inntekten som yrkesaktiv'. Skal utbetalingene bli mindre, må det bety at de som har arbeidet få år og tjent lite, får mindre og at de andre i alle fall ikke får noe mer.
Det andre forslaget er en lik minstepensjon til alle fra staten, mot at alle skal gis en lovfestet rett til tilleggspensjoner i bedriftene. Men utgiftene til pensjon blir ikke mindre bare av at deler av den privatiseres. Det forutsetter i så fall at ordningene blir dårligere eller at noen ikke får. Og det er nok her hunden ligger begravet.
Privatisering betyr politisk ansvarsfraskrivning. Kan motstanden mot de foreslåtte innstrammingene kanaliseres over i kamp for bedriftsavtalte tjenestepensjoner og forbannelse over private pensjonsfond som går på en smell på børsen, vil livet på Løvebakken bli mindre stormfullt. Dessuten er næringslivet flink til å unndra seg krav fra lover og tariffavtaler. Fast ansatte er for dyrt, nå skal arbeidstakerne helst leies inn eller arbeidet settes bort. Det blir ikke mye opptjente pensjonsrettigheter for de som må arbeide under slike ansettelsesforhold.
Når Fellesforbundet reiste krav om bedriftsvise tjenestepensjoner ved årets tariffoppgjør, var det fordi arbeidere i privat sektor har kommet dårligere ut enn andre grupper. Offentlig ansatte har sikret sin rett til 2/3 av lønna i tariffavtalen og funksjonærene i privat sektor har også stort sett gode avtaler. Men kampen for tjenestepensjoner kan fort bli bortkastet energi dersom Pensjonskommisjonen sine forslag får politisk gjenomslag. Her trengs politisk årvåkenhet om ikke våre grupper igjen skal bli sittende igjen med svarteper. Men først og fremst handler det om politisk vilje til at alle skal få en pensjon å leve av, ikke bare de som har vært så heldige å få en god og sikker jobb og helse til å holde ut i den lenge.
(Pensjonskommisjonen ble oppnevnt i mars 2001 av daværende regjering Stoltenberg. Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen er leder. Mandatet er å avklare hovedmål og prinsipper for et samlet pensjonssystem. 4. september i år la de fram en foreløpig rapport om mål, prinsipper og veivalg. Den endelige rapporten skal legges fram innen 1. oktober 2003.)
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
