Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
LO-kongressen legges alltid til et mellomoppgjør, ikke et hovedoppgjør. Og godt er vel det for ledelsen i LO, det hadde jo vært vanskelig å vedta moderasjon samtidig som medlemmene stemmer ned moderasjonslinja.
Likevel er jeg ikke så bekymret for at LO-kongressen på nytt vedtar moderasjonslinja. Tariffoppgjør skal jo tross alt vedtas av medlemmene og da hjelper det ikke med stort flertall på kongressen. Det er et større problem for fagbevegelsens oppslutning og framtid at ledelsen ser gode lønnsoppgjør og lav arbeidsledighet som bekymringsfullt.
På kongressen er jeg dypt bekymret over to forslag. Forslaget om å gå inn for en ny arbeidslivslov som skal ta for seg alle områder som omfatter arbeidstakerne og forslaget om å delegere til LOs representantskap å vedta en ny organisasjonsform for LO.
En ny arbeidslivslov er tenkt som ei håndbok der arbeidstakeren og de tillitsvalgte raskt kan finne fram til de viktigste bestemmelsene i arbeidslivet, ikke som i dag lete i ferielov, aksjelov, hovedavtale, tjenestemannslov, lov om permittering og andre lover. I tillegg ser de for seg helt nye områder inn i loven. Dette skal være fagbevegelsens svar på nyliberalistenes ønsker om et framtidssamfunn der kynisk individualisme, avregulering og fragmentering av arbeidslivet, nedbygging av kollektive avtaler og rettigheter er rådende ideologi.
En besnærende tanke og en verdig kampsak. Men hva skjer i virkelighetens verden når LO inviterer til en nyåpning av alle sider ved arbeidslivets reguleringer i dag? Når dette skal gjennom en statlig utredning med byråkrater og arbeidsgivere. Og når dette skal behandles i et storting som ikke akkurat er de beste garantister for arbeidstakerrettigheter og i et politisk klima der avregulering og individ står i sentrum?
Er det i denne situasjon fagbevegelsens oppgave å sjøl sette en av de få lover som faktisk velger arbeidstakernes standpunkt, arbeidsmiljøloven av 1977. En lov som er mer radikal i dag enn den var da. Riktignok har den fått seg noen sprekker gjennom LOs svik i Blaalidutvalget som tillater utleie av arbeidskraft, men som helhet står den merkelig urokka, en liten oase i en stormfull verden.
Med dette utgangspunkt burde fagbevegelsens taktikk være ganske opplagt. Angrep på bred front er dømt til nederlag, En bør plukke seg ut noen saker som en satser alt på å forbedre og være helt klar på at arbeidsgivernes ønsker om større fleksibilitet er helt uaktuelt.
Når en så leser gjennom LOs innstilling til ny lov for arbeidslivet så er det forbausende hvor få saker der de egentlig krever forbedringer. De ønsker inn en formålsparagraf mot diskriminering der også alder og yrkeshemming er med og de ønsker omvendt bevisbyrde ved slike saker. De ønsker å få vedtak fattet der medbestemmelse og informasjonsplikt ikke er fulgt, stemplet ugyldige. De ønsker å utvide begrepet kjernevirksomhet for å unngå full oppsplitting av selskap. De ønsker å gjøre skriftlige arbeidsavtaler rettslig bindende og mener ervervsloven også bør gjelde ved fisjon. De vil fjerne smutthull i oppsigelsesvernet ved bruk av såkalt fristilling og styrt nedlegging. De vil lovfeste reservasjonsrett og pensjonsrettigheter ved virksomhetsoverdragelse og foreslår en sluttkompensasjon ved nedlegging av lønnsomme bedrifter. De vil forbedre permisjonsordninger når pårørende er langvarig syke og styrke ferieloven slik at friskift ikke er ferie. De stiller et vagt krav om at belastningslidelser godkjennes som yrkessykdom , de vil gjøre administrative normer bindende og gi arbeidstakerne rett til uavhengig ekspertise i miljøspørsmål. De vil lovfeste at hjemmearbeid er frivillig og skal inn under arbeidstidsbestemmelser. De vil lovfeste innsynsrett og kanskje vetorett i forhold til overvåkning. De fremmer tanken om at verneombud skal erstattes av tillitsvalgte og også ha ansvar for ytre miljø. De vil at unge arbeideres arbeidskontrakter skal underkrives av tillitsvalgte og verneombud. De foreslår å slå sammen Arbeidstilsyn og Forurensingstilsyn til et nytt miljøtilsyn.
På en rekke av de mest sentrale områdene er LO vage. Som utstøtning fra arbeidslivet, likestilling av turnus med helkontinuerlig skift, medbestemmelse, utvidet arbeidstakerbegrep, hvordan unngå nedlegging av lønnsomme bedrifter.
På det mest sentrale området, der vi på forhånd vet at arbeidsgiverne vil sette inn hovedstøtet, nemlig større fleksibilitet i arbeidstid og svekket oppsigelsesvern. er LOs forslag lite beroligende. LO sier: "Økt behov for samvær med familien og deltakelse i det sosiale liv har ført til et større krav til fleksible arbeidstidsordninger, men fortsatt må vernet om normalarbeidsdagen være det bærende element." På ferie sier de at det ikke er så nøye for arbeidstakere uten barn i skolepliktig alder om ferien blir lagt utenfor skoleferien. Den merkelige teorien om livsfaser vender stadig tilbake. Når det gjelder oppsigelsesvern er forslaget mye klarere.
Med dette utgangspunkt legges det klart opp til en hestehandel, der økt fleksibilitet og gjennomsnittsberegning for arbeidstid og ferie er agnet som skal gi LO noen av sine mange, men lite prioriterte krav.
Enda mer åpent ligger dette i dagen når LO verken vil lovfeste 37,5 timers arbeidsuke eller 5 ukers ferie. De prioriterer medlemsfordeler framfor lovfesting av ei normal arbeidsuke som gjør det mulig å overvåke overtidsbestemmelsene uten å ha et avansert dataprogram. Resultatet blir at den reelle arbeidstida faktisk øker, folk får ikke tatt ut 37,5 timers uke og kanskje heller ikke 5 ukers ferie.
Alternativet er altså: Forsvar arbeidsmiljøloven. Forbered et samla framstøt for å styrke den på noen få utvalgte områder.
Foran forrige LO-kongress var det en organisasjonsdebatt i LO. Men den konkluderte med at det ikke var mulig å få til noen organisasjonsendring av betydning på LO-kongressen.
Nå er det ingen organisasjonsdebatt i LO. Men nå ser det ut til at LO bruker dette fravær av debatt til å flytte avgjørelsen fra LO-kongressen til LOs representantskap. LO-kongressen er en forsamling som er ganske uforutsigelig, på LOs representantaskap får ledelsen det akkurrat som de vil. Det er nok å vise til fjorårets tariffoppgjør, der LOs representantskap stilte ensstemmige krav. Forhandlingene oppfylte alle krav. Medlemmene stemte nei.
Hva kan vi så vente oss av et utvalgsarbeid som skal konfirmeres av LOs representantskap. Mitt tips er en overgang fra forbundsvise og samordna oppgjør til kartelloppgjør. I dag er det bare staten som fungerer som et kartell i tariffoppgjør. I kommunene har faktisk tendensen de siste åra vært at kartellet går mer og mer i oppløsning. LO Industri og LO Service er stort sett blindtarmer i systemet uten reell innflytelse.
Nå vil spesielt den private konkurranseutsatte industrien igjen komme i førersetet og prege tariffoppgjørene. Kartellløsningen er et besnærende redskap til dette. Stabelutvalget som vil lovfeste praksisen i Staten for alle forhandlingsopplegg er skreddersydd for en kartell-løsning.
For de vanlige medlemmer som har sin lojalitet og sin innflytelse gjennom forbund er kartell-løsningen den verst tenkelige. Først skal en bruke alle krefter på å påvirke forbundet til å stille våre krav, så forsvinner disse krav i det minste felles multiplum som kartellforhandlinger sjølsagt må bli. I tillegg legges det i utgangspunktet opp til et motsetningsforhold til offentlig sektor. Pressmidlet blir det vanlige: Uansett blir det blåkopi og uansett kan riksmeglingsamnnen koble avstemningene.
Dette er det jeg tror kommer. Men hovedpoenget mitt er at en grunnleggende organisasjonsendring i LO ikke er noe en gjør gjennom å sette ned et utvalg og deretter vedta opplegget i representantskapet. Skal en organisasjonsendring føre til styrking av LO og flere medlemmer er den helt avhengig av en debatt , en aksept og en legitimitet som bare et vedtak på LO-kongressen kan gi.
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval