Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
LO-ledelsen forbereder seg til å reise krav om et visst antall fritimer på tidskonto ved oppgjøret i år 2000, dvs. timer som kan tas ut på ulike måter, som ferie, daglig nedkortet arbeidstid etc. Gerd Liv Valla sier i LO-aktuelt nr 11, 1998 at de nok vil kreve tilsvarende 5. ferieuke i løpet av tariffperioden.
Dette er ikke noen stor arbeidstidsforkortelse, og den forsøkes sjølsagt koplet til lønnsmoderasjon, men det skaper allikevel en ny situasjon i kampen for 6-timersdagen. Kortere arbeidstid har endelig presset seg fram på den offisielle dagsorden - nå må de ulike kreftene som krever nedsatt normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon gripe sjansen.
Forslaget om tidskonto er ennå ikke helt klart, men LO-ledelsen har valgt sin langsiktige strategi for arbeidstidsforkortelser. Det dramatiske i denne strategien er at LO-ledelsen ikke bare i år 2000, men som framtidig strategi, går vekk fra å kreve nedsatt daglig/ukentlig normalarbeidstid. Videre arbeidstidsforkortelse skal tas ut som timer på tidskonto for individuelle valg, mens den daglige/ukentlige arbeidstida ikke skal reduseres. Målet er ikke 6-timers normalarbeidsdag, men mulighet til 6-timersdag for de som vil. Det betyr farvel til målet om et arbeidsliv organisert rundt 6 timers arbeidsdag som det vanlige, der både kvinner og menn har større mulighet til både å jobbe, med lik lønn, og ta ansvar for unger og familie. Og det betyr at en tar skritt vekk fra en helt sentral grunnpillar i både organiseringa i arbeidslivet og fagbevegelsens kamp, og spiller ballen rett i henda på arbeidsgiverne som ønsker større fleksibilitet. LO-kongressens mandag ang. tidskonto sier at normalarbeidsdagen - fra klokken 7-17 - fortsatt må være grunnlaget for fastsetting av arbeidstid. Men en normalarbeidsdag dreier seg også om arbeidsdagens lengde. Om en går bort fra betydningen av en normert lengde på arbeidstida, åpnes også døra på vid gap for beregning av årsarbeidstid, med bl.a. lengre/kortere dager på ulike årstider og ubetalt overtid. Normalarbeidsdagens lengde er like viktig for dem som ikke jobber "normalt", den gir overtid, avspaseringsrettigheter etc. Arbeidsdagens normale lengde er også den som skal gi en lønn å leve av. Når forbindelsen mellom arbeidstid og lønn svekkes, er det lettere å holde lønna nede og øke lønnsforskjellene. Og ytterligere undergrave rettighetene som et normalt ansettelsesforhold gir til ei normal arbeidstid og lønn.
Med LO-ledelsens innspill er det ikke lenger spørsmål om en skal kreve arbeidstidsforkortelse ved tariffoppgjøret i år 2000, men hva slags linje fagbevegelsen skal ha i kampene for kortere arbeidstid. Diskusjonen må reises og føres i klubber og fagforeninger, blant medlemmer og ikke bare tillitsvalgte, i og utenfor LO, som en del av forberedelsene til tariffoppgjøret. Organiseringa av arbeidstida er ulik, det må derfor organiseres diskusjoner på tvers av fagforeningene, slik at en kan stille krav som tar hensyn til disse forskjellene. Trolig trengs alternative debattopplegg. Her har 6-timersdagsbevegelsen store utfordringer. Krav om kortere normalarbeidsdag må settes opp mot den tidskontoen som nå er skissert.
I denne situasjonen er det for det første på tide å bruke mindre energi på uenighetene mellom tilhengerne av kortere normalarbeidsdag. De som krever 6-timersdag og de som krever 7-timersdag må slutte å argumentere (moralisere) mot hverandre. Bevegelsen for 6-timersdagen og faglige krav om 7-timersdag har ulikt grunnlag og står ikke i motsetning til hverandre - alle typer bevegelse bak krav om nedsatt normalarbeidsdag virker sammen som et press mot den strategien LO-ledelsen har valgt.
For det andre er det nødvendig for tilhengerne av kortere normalarbeidsdag å forene seg med alle dem som ser med bekymring på angrepene på normalarbeidsdagen. Svaret på bekymringene kan ikke bare være passiv motstand mot tidskontoforslaget. Kampen fram til tariffoppgjøret vil stå om hvorvidt fagbevegelsen skal slåss for kortere normalarbeidsdag eller åpne for ytterligere undergraving av normalarbeidsdagen.
For det tredje må en ta diskusjonen med dem som ønsker utelukkende å prioritere lønn ved oppgjøret i år 2000. Sjølsagt har de rett i at tidskontoforslaget også er en del av en strategi med reformer framfor lønn, men ikke bare. Det er nødvendig å slåss mot lønnsmoderasjon. Men virkeligheten for folk og arbeidsgivernes behov gjør at spørsmålet om arbeidstid presser seg fram fra to motsatte utgangspunkter. Vi velger ikke alltid tidspunktet for slagene, linja for arbeidstidsforkortelsene framover legges nå. I tillegg betyr nedsatt normalarbeidsdag reell lønnsøkning for deltidsansatte.
For det fjerde er det nødvendig å ta fra LO-ledelsen noen av de mest banale argumentene. Alle ønsker seg større frihet i det daglige til å ta noen timer eller dager fri når det passer dem. Mange trives med fleksitidsordninger, der det bl.a. er mulig å opparbeide feriedager, selv om det også finnes eksempler på at de misbrukes av arbeidsgiver. I debatten har motstanderne nærmest klart å framstille 6-timersdagen som en innskrenkning av arbeidsfolks muligheter til ulike arbeidstidsordninger etter behov. Men det er tvertimot. Å jobbe inn mandagen, slik Gerd Liv Valla ønsker seg, er lettere om de vanlige arbeidsdagene er på 6 enn på 7½ time. Samtidig må en arbeidstidsforkortelse ta utgangspunkt i yrker der mulighetene for individuell arbeidstid er mye mindre, fordi det kreves at noen er til stede hele tida.
6-timersdagen betyr at arbeidet organiseres utfra at 6 timer er den vanlige daglige arbeidstida/30 timer den vanlige uka - med de muligheter som i dag finnes i lovverket til tilpasninger og variasjoner. Kortere arbeidstid gir i praksis større muligheter for arbeidstidsordninger som passer for alle. Noen av oss kan mene at lovverket i dag gir for store muligheter til å forhandle bort normalarbeidstid, kvinnebevegelsen slåss for at kortere dag skal være den mest mulig dominerende ordningen, dette er diskusjoner som må tas underveis.
For det femte må kvinnebevegelsen og kvinnefagforeningene mobilisere styrken i den breie motstanden mot kontantstøtten til kampen for kortere normalarbeidsdag. Tidskonto er også et svar på samme virkelighet som kontantstøtten, men et dårlig svar. 6-timersdagen gir kvinner bedre mulighet til å velge både jobb og unger/familie - det er en helt annen valgmulighet enn det KrF snakker om. Hva sier f.eks. Kvinner mot Valgjerd?
Sist, men helt avgjørende: debatten må løftes ut over fagbevegelsen. Om vi lever for å jobbe eller jobber for å leve er kanskje et spørsmål for verdikommisjonen. Det steinharde presset mange opplever på jobbene sine skulle engasjere de som er opptatt av folkehelsa (hører du Fugelli?). Organiseringen av arbeidstida er definitivt et spørsmål for Forum for systemdebatt, hva slags arbeidstid er forenlig med arbeid til alle på verdensbasis? 4 timersdagen? 2-timersdagen? Vi trenger en debatt med mange ulike innfallsvinkler - bare en diskusjon som går utover det snevre spørsmålet "om Norge har råd" kan ha en sjanse til å vinne fram.
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
