Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
Når Stortinget i dag endrer arbeidsmiljølova slik at arbeiderklassen på noen områder er tilbake i tilstander som likner tida før 1892, er det grunn til å se litt på de lange linjene.
Den lovendringa Krf, V, H og Frp vedtar i dag, er svar på ei "bestilling" som deler av den norske samfunnseliten leverte høsten 1981. Da ba Oslo-gruppen om lovendringer for å få "færre nasjonale standarder og større anledning til individuell tilpasning" av arbeidstida.
Oslo-gruppen var ei nyliberal tenkegruppe som besto av direktører, skipsredere og sentrale politikere fra H, A og V. Flere av dem hadde vært statsråder. Den rapporten de utga, var en lett fornorska versjon av de tankene som Milton Friedman og andre nyliberale Chicago-økonomer alt hadde tenkt. Direktøreliten argumenterte for arbeiderens valgfrihet og sa at sosiale reformer "setter også grenser for den personlige handlefrihet". Det så ut som de ønsket seg tilbake til den tida da verken lov eller tariffavtale satte grenser for hvor lang arbeidstid en bedriftseier kunne avtale med hver arbeider. Arbeidsmiljøloven fra 1976 var eksempel på "restriksjoner som gjør det vanskelig for den enkelte å arbeide mer enn det som er vanlig, selv om vedkommende måtte ønske det".
Men denne offensive bestillinga ble lenge liggende urørt i departementskontorene. Kåre Willoch (H), som ble statsminister akkurat da Oslo-gruppen la sine forslag på bordet i 1981, kom ingen veg. Først da regjeringa Stoltenberg oppnevnte Arbeidslivslovutvalget 20 år seinere, ble det fart og framdrift. Ap-regjeringas oppdrag til utrederne er så nær ei avskrift av Oslo-gruppens gamle ønsker som det går an å komme:
Regjeringen har et mål om å utvide mulighetene for den enkelte til å tilpasse arbeidstid slik det passer deres livssituasjon best. Samtidig må virksomhetenes behov ivaretas. Utvalget skal gjennomgå arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser med sikte på dette, samt på forenkling og tydeliggjøring. De enkelte rammer og vilkår for arbeidstidens lengde og plassering skal vurderes med sikte på å oppnå mer fleksibilitet både for den enkelte arbeidstaker og for virksomhetene. Dagens muligheter til gjennom avtale å fravike lovens grenser skal vurderes.
Det er ikke så lett å sa hva slike politikerord betyr. Men konfliktstoffet er gammelt og velkjent. Da Karl Marx undersøkte forholdene i britiske bedrifter på 1800-tallet, beskrev han både kapitalistens og arbeiderens synsmåter. Først kapitalisten som mente spørsmålet om arbeidsdagens lengde var uhyre enkelt:
Arbeidsdagen er på i alt 24 timer, med fradrag av de få timene med hvile som arbeidskrafta må ha for å kunne klare å utføre sine tjenester på nytt.
Arbeideren hos Karl Marx ga dette svaret tilbake:
Bruken av min daglige arbeidskraft tilhører deg. Men med hjelp av dens daglige salgspris må jeg daglig kunne reprodusere og selge den på ny. Bortsett fra den daglige svekkelsen som kommer med alderen o.l., må jeg i morgen være i stand til å arbeide med samme normale kraft, sunnhet og friskhet som i dag. (...) Jeg vil hver dag bare sette så mye av den i bevegelse, eller i arbeid, som er forenlig med dens normale vedlikehold og sunne utvikling. Gjennom en umåtelig utvidelse av arbeidsdagen kan du på én dag forbruke mer av min arbeidskraft enn jeg kan erstatte på tre dager.
Problemstillinga er like aktuell i dag: En økologisk, bærekraftig og menneskevennlig tenking stilles opp mot kapitalens ensidige jakt på maksimalt utbytte.
Men noe har gått framover. Kapitalisten hos Marx snakka jo nokså upresist om "de få timene med hvile som arbeidskrafta må ha for å kunne klare å utføre sine tjenester på nytt". Arbeidslivslovutvalget klarte å gi et mer presist svar i 2004: "Forskning viser at vi trenger om lag 11 timer hvile i døgnet for å bygge oss opp igjen etter en arbeidsøkt."
Og i dag vedtar stortingsflertallet at lovlig arbeidsdag kan ta alle de 13 gjenværende timene. 78 timers arbeidsuke blir lovlig.
Det var ikke mange som tok Oslo-gruppen på alvor i 1981. Arbeidsmiljøloven var vedtatt bare fem år tidligere. I 1978 hadde sjukelønn fra første dag blitt lovfesta, også for arbeidere. Selv om LOs tidligere nestleder Odd Højdahl, som hadde vært sosialminister for Ap, var med i Oslo-gruppen, så ble det ikke mye politisk oppstyr.
Dette var ei politisk feilvurdering. Mange av de nyliberale endringene som Stortinget vedtok enstemmig eller med massivt flertall i løpet av 1990-tallet, er ei direkte oppfølging av Oslo-gruppens "bestilling".
Men når loven i dag endres slik at den blir like dårlig som EUs arbeidstidsdirektiv, er det heldigvis ikke bred enighet i Stortinget. Siden 2001 har presset nedenfra i fagbevegelsen blitt så sterkt at Stoltenberg nylig lovte LO-kongressen å gå inn for omgjøring av alle de usosiale endringene i arbeidsmiljølova som han sjøl for bare fire år siden ba om å få utreda!
Alle som vil bekjempe den nyliberale revolusjonen i Norge, bør ta dette som ei oppmuntring. Kampen for å forsvare arbeidsmiljøloven snudde ledelsen i det partiet i Norge som siden 1990 har vært den ivrigste og mektigste pådriveren for privatisering og nyliberal samfunnsendring. Når det var mulig, hvorfor skal det da være umulig å tvinge den samme Ap-ledelsen til å snu i pensjonssaka? Det er et spørsmål om å øke presset nedenfra og ikke gi opp.
Loven som vedtas i dag skaper sosial dumping både fra norske og utenlandske firmaer. De firmaene som utnytter loven fullt ut, vil presse lønn og sikkerhet i firmaer som nå har ryddige forhold. På arbeidstidsområdet vil deler av norsk arbeidsliv snart ha samme tilstander som før den første arbeidervernloven i 1892. Dette er den felles arbeiderpolitikken til Krf, V, H og Frp. Det bør du nevne overfor arbeidskamerater og venner som tenker å stemme på ett av disse partiene.
Kravet vi må stille er enkelt: De arbeiderfiendtlige lovendringene skal oppheves før de trer i kraft. Og så skal vi ha tilbake det overtidsvernet som statsråd Victor D. Normann tok fra oss i 2003.
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval