Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
Roy Pedersen fremmer et forslag her i avisa den 22/1 om at de "oppegående" i fagbevegelsen må samles om et alternativt solidaritetsalternativ. Jeg støtter. Til tross for at jeg er enig med ham i at det ikke er nok for fagbevegelsen bare å konsentrere seg om tariffkamp, tror jeg likevel at det er på dette området vi bør prioritere å få til en felles bevegelse "på tvers" i året som kommer. I det følgende vil jeg prøve å bidra til en skisse til plattform for en slik bevegelse fram mot hovedtariffoppgjøret i 2000 som jeg tror er helt i tråd med Roys tanker. Men først litt om bakgrunnen.
Ledelsen i samtlige hovedsammenslutninger har i realiteten bindi seg opp til moderate oppgjør, avtaler om etter- og videreutdannings(EVU)-ordninger og innføring av tidskontoordninger i første omgang knytta opp mot EVU.
Hva vil dette innebære? Mellomoppgjøret nå i 1999 vil i realiteten bli et samordna oppgjør. Også YS som har tradisjon for forbundsvise forhandlinger har nå vedtatt å la seg binde av de avtaler som blir inngått i utvalget som ble nedsatt for å forberede mellomoppgjøret på konferansen for kontaktuvalget i desember 1998 (I kontaktutvalget møter de sentrale i regjeringa, de største arbeidskjøperorganisasjonene og toppene i YS, AF og LO). YS sitt hovedstyre vedtok nå i februar å gi dens leder anledning til å forplikte alle YS sine forbund og seksjoner når det gjelder EVU og begrensninger på lønnstillegga. I LO er samordning og sentralisme ikke diskusjonstema. Slik er det bare. Antakelig vil AF bruke samme type fullmakter til sin aller øverste ledelse som YS.
Vi kan derfor vente oss at mellomoppgjøret vil gi svært små tillegg og avtaler om EVU der f.eks. arbeiderne, kapitalistene og staten bidrar med 33% hver til et fond for EVU. I realiteten vil dette innebære at vi arbeidere skal betale for den kompetanseheving kapitalen trenger av arbeidskrafta både ved å frasi oss lønnstillegg og deretter over skatteseddelen. Det vil naturligvis stå strid rundt finansiering og betingelsene knytta til dette. Disse vil løses i det ovennevnte utvalget der de viktigste lederne for de viktigste næringslivsorganisasjonene sitter. Sjølve tariffoppgjøret vil egentlig bli gjennomført i utvalget og fagbevegelsens organer vil i beste fall få rolla som sandpåstrøere.
I tilnytning til EVU avtalen vil man legge opp til en form for tidskonto. Så og så mange års tjeneste vil gi rett til en viss tids utdanningspermisjon, forutsatt at dette passer for bedriftsledelsen.
Moderate lønnstillegg vil føre til at enda mer av verdiskapinga faller i kapitalistenes hender og til økt arbeidsløshet. Dette vil i sin tur svekke etterspørselen og Norge vil gi sitt lille bidrag til at den internasjonale stagnasjonen utvikles videre mot en verdensomfattende depresjon.
Ved hovedtariffoppgjøret i 2000 legges det opp til samordna oppgjør, lønnsmoderasjon og innføring av mer omfattende tidskontoavtaler.
Tidskontoavtaler innebærer at den enkelte kan "spare opp" fritid eller pensjon eller lønn. I papirindustrien i Sverige er en slik avtale lagd i 1998. Her er det lagt opp til at man kan spare opp til et visst antall timer i året, ved å jobbe utover normalarbeidsdagen. Overskuddet kan da tas ut i form av lønn (uten overtidsgodtgjøring), man kan sette penga inn i sin egen pensjonsfond for å kunne gå av tidligere eller ta ut betalt fritid. Jeg ser mange negative konsekvenser: fokus dreies vekk fra kravet om en generell nedkorting av arbeidsdagen med full lønnskompensasjon; Normalarbeidsdagen undergraves: vanlige folks sosiale forhold undergraves; overtidsbestemmelsene undergraves; ordninga er individuell og svekker kollektiv tenking og handling. Når man kobler lønnsmoderasjon med denne typen fleksibilisering, sier det seg sjøl at resultatet vil bli en forlengelse av det virkelige arbeidsåret. Tidskontoen skal gjøres opp på årlig basis. Altså venner man folk til å tenke årlig arbeidstid og undergraver ytterligere normalarbeidsdagen.
Hva slags fellesgrunnlag bør den oppegående delen av fagbevegelsen bygge en fellesbevegelse på når det gjelder tariffoppgjøret i 2000?
Opp mot et samordna oppgjør bør vi fremme kravet om forbundsvist oppgjør. Det er mange gode grunner til dette. Først og fremst vil et forbundsvist oppgjør styrke grunnplanet i fagbevegelsens innflytelse og dermed "de oppegåendes" innflytelse. De ulike yrker og bransjer prioriterer både lønnskrav og sosiale krav ulikt. Det vil være lettere å nå fram med de sakene medlemmene er mest opptatt av.
Opp mot lønnsmoderasjon bør vi fremme kravet om høye lønnstillegg. I offentlig sektor er det også viktig å fremme kravet om høye sentrale tillegg og helst fjerne de såkalte lokale lønnsforhandlinger uten kamprett. For alle de kvinnedominerte yrkene er det avgjørende at det ikke blir et moderat oppgjør. Det er ikke mulig å fjerne lønnsgapet mellom kvinner og menn gjennom moderate oppgjør.
Opp mot tidskonto og andre fleksibiliseringstiltak bør vi reise kravet om forkorting av arbeidsdagen med full lønnskompensasjon. Det det vil være 14 år siden siste arbeidstidsforkorting. (Det er forresten en skandale at den tariffbestemte arbeidsuka på 37,5 timer ikke har blitt lovfesta slik alle tidligere arbeidstidsforkortinger har blitt. LO-kongressen vedtok at dette kravet skulle fremmes, men hva har LO-ledelsen gjort med dette? Så vidt jeg veit, ingenting). Den kvinnedominerte delen av fagbevegelsen har gått i spissen for å fremme kampen for 6-timersdagen. Også store deler av den mannsdominerte fagbevegelsen er opptatt av arbeidstidsforkorting. Å fremme krav om arbeidstidsforkorting vil også være med på å styrke kampen for forsvar av normalarbeidsdagen.
Dersom vi greier å utvikle en felles bevegelse med grunnlag i disse tre hovedsakene i året som kommer, kan vi kanskje vinne fram på tvers av arbeidskjøpernes og fagforeningstoppenes ønsker, slik vi greide det i 1998.
Men for å få til en slik bevegelse må "de oppegående" bli atskillig flinkere til å snakke sammen og lage felles utspill. En slik progressiv tariffbevegelse må bygges opp ved å mobilisere medlemmene. Og den mobiliseringa kan og bør helst starte allerede under mellomoppgjøret.
Gå til indeksside for faglege artiklar | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP | Fagleg utval
