Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
I 1994 blir Norge assosiert medlem av Vestunionen, som er militærapparatet til den Europeiske Union. EF-HÆREN har alltid vært en varm politisk potet, noe denne lille innledninga forteller: Før påske i 1972 var jeg med kamerat Arvid på møte på Hotell Sverre i Sandnes. Handelstandsforeningen diskuterte EF, og innleder var sekretær i Europabevegelsen Haakon Lie. Så vidt jeg husker møtte det fram tretti, førti dresskledde menn, og to ungdommer i dongeribukse.
"Europahæren vil komme", sa Haakon og så alle de tilstedeværende dypt i øya, før han ropte ut: "og vi skal hilse den med glede". Borgerskapet klappa. Noen dager etterpå sto det i Rogalands avis, den lokale AP avisa: "Begrepet "Europa-hæren" er en ren konstruksjon uten reelt innhold." Polemikken var naturlig nok ikke retta mot Haakon Lie, men mot oss i Suf(ml), vi dreiv skrekkpropaganda når vi fortalte hva Haakon hadde sagt.
Planene om hæren er nå offisielle og i konkret form, og det er interessant å se hvordan EF løser dette problemet, for også idag er det en varm potet, og planene er relativt lite kjent.
I Maastrichtavtalens Artikkel B står de store måla:
"Unionen har som mål:...
- å styrke sin identitet i internasjonale sammenhenger, især gjennom iverksettelsen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, herunder utformingen på lang sikt av en felles forsvarspolitikk, som med tiden vil kunne føre til et felles forsvar..." (1)
Ok, i "tidens fylde" så og si. Men, hvis vi hopper fram til artikkel J.4, hvor ting konkretiseres, finner vi i punkt 2: "Unionen anmoder Vestunionen (WEU), som utgjør en integrerende del av utviklingen i Den Europeiske Union, om å utarbeide og iverksette de av Unionens avgjørelser og aksjoner, som har innvirkning på forsvarsområdet". (2)
Og det skal skje idag.
WEU svarer på Unionens anmodning i Erklæring 30, og gir
"sitt samtykke til å være en politisk integrert del av Unionens utenriks- og sikkerhets- og forsvarspolitikk. WEU påtar seg således forpliktelsen til etter anmodning fra Unionen å utarbeide og iverksette de unionsavgjørelser og -aksjoner, som er av betydning for forsvarsområdet".(3)
I to erklæringer på ca 3 sider, går man relativt nøye gjennom hva Vestunionen vil gjøre. "Målet er, at WEU i etapper skal utbygges til å være forsvarskomponenten i Den Europeiske Union". Dette innebærer tiltak fra bl.a å flytte WEUs Råd og Generalsekretariat til Brussel, koordinere møter og de respektive formannskapers rekkefølge og varighet, til å opprette militære enheter.(4)
Dessuten stoppes adgangen for andre enn EF medlemmer til å bli medlemmer i WEU, men andre europeiske Natomedlemmer oppfordres til å bli assosierte medlemmer, og man "går ut fra" at så vil skje før 31.12.92. (5)
Og det som er relativt lite kjent: den 20. november 1992 blei det på ministerrådsmøte i Vestunionen vedtatt at Norge, Island og Tyrkia skulle opptas som assosierte medlemmer. Dette vil imidlertid ikke tre i kraft før Hellas er ratifisert som fullt medlem, noe som ventes å skje i 1994.I perioden fram til da har de tre land fått status som "aktive observatører".
Det betyr altså i klartekst at EF Unionen allerede har starta oppbyggingen av et felles militær, selv før Maastrichtavtalen er ratifisert i alle land, for Vestunionen har gjort sine egne vedtak. Ved å flytte hovedkvarteret fra London til Brussel og koordinere møtene, kan Vestunionens møter komme i forlengelsen av EF Unionens så utenforstående knapt kan merke forskjell. Og Norge deltar i det meste. Av EF landa er det nå kun Danmark og Irland som har reservert seg.
Det hersker endel forvirring om hvem og hva Vestunionen er. Vi må tilbake til slutten av andre verdenskrig. England og Frankrike opprettet i 1947 Dunkerque-pakten for å holde Tyskland militært i sjakk, men fant fort ut at fienden for det kapitalistiske Europa sto i øst. 17. mars 1948 blei den utvida og omdøpt til Vestunionen, og omfatta Frankrike, Storbritannia og BeNeLux-landa, altså landa rundt den engelske kanal. Pakten blei underskrevet i Brussel, og ble kalt Brusselpakten. Hovedkvarter i Fontainbleau fikk feltmarskalk Lord Montgomery som øverstkommanderende.
Vestunionen og USA begynte i desember samme år offisielle forhandlinger om NATO. 4. april 1949 blei Nato danna. Medlemmene blei Vestunionen, USA, Canada, Italia, Portugal, Danmark og Norge. I 1951 blei Kull og stålunionen, EF's forløper danna. Samme år foreslo USA at Tyskland skulle få ruste opp med 10 divisjoner. Kampen mot Sovjet var overordna våpenrestriksjonene som var lagt på Tyskland etter krigen, og et opprusta Tyskland kunne brukes som buffer mot øst. For å hindre at USA fikk kontroll med tysk rustning foreslo Frankrike at landa i Kull og Stålunion skulle opprette Europahæren. Der kunne Tyskland ruste opp, under Fransk kontroll. Europahæren skulle ledes av en europeisk forsvarsminister, men planene led skipbrudd i 1954, fordi Frankrike sjøl ikke ratifiserte avtalen, ironisk nok ettersom ratifisering gikk greit i alle de andre medlemslanda i Kull og Stålunionen. Forklaringa lå på mange måter i Vietnam. USA overtok krigføringa der mot at Frankrike kutta Europahæren.
England kom med løsningen på problemet om hvem som skulle ha kontrollen på tysk opprusting, og ifølge borgerlig historieskrivning kom ideen til løsning en dag Storbritannias utenriksminister Anthony Eden lå i badekaret. Ved å gjennopplive Vestunionen, melde inn Tyskland og Italia, ble de automatisk medlemmer i Nato. Dermed fikk Tyskland en hær, og Den Vesteuropeiske Union som den blei omdøpt, skulle kontrollere at våpenavtalene blei overholdt. Navnebytte hang visstnok sammen med protester fra det amerikanske jernbaneselskap Western Union. Idag brukes begge navn om hverandre.
Gjennom 60 og søttiåra førte Vestunionen en slumrende tilværelse. Men i 1984 blei den på ny tatt fram, som taktisk svar på behovet for militærmakt i EF, uavhengig av USA. I Roma erklæringen av 1984, det første møte i unionen på 11 år, blei man enig om å bruke vestunionen som konsultasjons og avstemningsforum i sikkerhetspolitiske saker. Ministerrådet skulle møtes to ganger i året, og både forsvars og utenriksministeren skulle delta. Videre innførte man formannskap, hvor medlemslandene hadde formannskapet et år av gangen. Det samme gjaldt jo i EF, hvor tida var et halvt år. Dette er nå som nevnt harmonisert i Maastrichtavtalens erklæringer. Som en imøtekommelse av tyske ønsker opphevet man også de siste restriksjoner fra 2. verdenskrig med hensyn til våpenproduksjon, med virkning fra 1. januar 1986. Det gjaldt imidlertid ikke kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen.
At EF bruker den eksisterende Vestunion som sitt militære redskap er i første omgang et kompromiss med USA, fordi det samtidig kan være endel av NATO. Vestunionen kalles som kjent "den europeiske søylen" i NATO. Videre er det uenigheter innad i EF, hvor England og Holland ønsker et tett forsvarssamarbeid med USA og Canada i Nato, mens spesielt Frankrike ønsker at Vestunionen skal ha en selvstendig rolle.
Vestunionens viktigste fortrinn kontra Nato sett fra en union med imperialistiske supermaktsambisjoner er klar. Mens NATO kun opererer innenfor alliansens eget geografiske område, kan Vestunionen operere over hele verden.
Vestunionen opphører automatisk å fungere i 1998, og så vidt jeg vet skyldes det artikkel 12 i Brusselpakten. Maastrichttraktaten skal revideres i 1996 bl.a på forsvars og sikkerhetsområdet. Det er fastslått i artikkel N, ledd 2. Da kan EU formelt slåes sammen med Vestunionen. Ved et norsk medlemskap kan norske soldater sendes overalt på kloden for å forsvare den Europeiske unions økonomiske interesser.
Kilder:
(Sitater fra dansk utgave, min oversettelse.)
(1) EF-traktaten fra Maastricht, Clausen/Vesterdorf s. 9
(2) do s. 123
(3) do s. 138 Kommentar fra Clausen/Vesterdorf
(4) do pkt. 3, 5 og 6 s. 147, 148
(5) do s. 149
Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
