Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
Fem år etter folkeavstemningen er det på sin plass at det blir en debatt om hva som har skjedd i forholdet mellom EU og Norge i løpet av denne tida. Dessverre virker det som det er en debatt som i liten grad engasjerer folk flest. Det offentlige ordskiftet preges i stor grad av ja-folk blant politikere, byråkrater og journalister som aldri kan nedlegge at de blir holdt utenfor det gode selskap. Når de klager over "Norges plass på gangen" er det kanskje sine egne svunne karrieremuligheter de gråter over?
Hun er inne på det, den svenske kulturministeren Marita Ulvskog som i et intervju med Aftenposten uttalte at "personlig har jeg vanskelig å se at det er noen pris å betale for utenforskapet. Det er i høy grad noe en elite i samfunnet opplever som et tap". Ulvskog var EU-motstander i ´94 og kjemper i dag mot at Sverige skal gå med i den økonomiske og monetære unionen (ØMU).
Det var ikke ønsket om gjennomgripende samfunnsendringer som skapte nei-flertallet i Norge. Det var heller ønsket om å bygge videre på en samfunnsmodell de aller fleste vanlige mennesker i dette landet ser seg tjent med. EU-neiet var et signal om at flertallet mener den norske velferdsmodellen best kan forsvares utenfor EU-systemet.
På noen områder har vi lykkes. Spesielt har kampen mot arbeidsledigheten vært dramatisk mer vellykket i Norge enn i EU. Massearbeidsledigheten har bitt seg fast på rundt 10% i Unionen, mens Norge siden 1994 har halvert ledigheten og er nå nede på 2.5% helt ledige (september 1999). Enda større blir forskjellen når vi tar høyde for at yrkesdeltakelsen i Norge er mye høyere enn i de fleste EU-land. Dette har spesielt å gjøre med at kvinnenes andel av de yrkesaktive er høy hos oss.
For oss i Norsk Kommuneforbund er kampen mot privatisering og konkurranseutsetting svært viktig. Også her ser vi at Norge ligger ganske godt an i forhold til de fleste EU-land, sett med våre øyne. Sverige og Danmark har de siste årene tatt i bruk konkurranse og anbud i stadig større grad, uten at vi kan peke på konkrete EU-direktiv som har ført til denne utviklingen. Snarere er det vel slik at de politiske kreftene som ønsker mer marked inn på alle livets områder blir generelt styrket gjennom medlemsskap i et EU som har gjort fri konkurranse og åpen markedsøkonomi til selve grunnmuren i samfunnet. Dermed styrkes i sin tur de samme kreftene som har programfestet å bygge ned fellesskapsordningene. Vi vet også at den universelle skandinaviske velferdsmodellen skiller seg fra den kontinentale, der familien og private løsninger tradisjonelt spiller en mye større rolle for eksempel i omsorg av barn og eldre.
Etterhvert som Unionen lager en felles politikk på stadig flere områder er det vanskelig å se at velferdsordningene vil bli skjermet. Det finnes både direktiver og dommer i EU-domstolen som trekker i retning av en harmonisering av ordningene mellom de ulike medlemsland. Og det er ikke slik at alle synes det er en god ide at vi i Norge opprettholder ordninger vi har utviklet gjennom kamp og fagligpolitisk samarbeid over årtier.
Det samme gjelder på en rekke andre områder. Blaalid-utvalgets innstilling om å åpne for full liberalisering av arbeidsformidlingen og utleie av arbeidskraft, har utgangspunkt i EU-regler. Mer fleksibilitet i arbeidslivet er nedfelt i Romatraktaten som et mål for det indre marked i EU.
I dag har vi en offentlig arbeidsformidling og privat utleie av arbeidskraft er strengt avgrenset og regulert. Blaalid-utvalget argumenterer for sitt forslag om liberalisering av arbeidsmarkedet ut fra praktiske hensyn i Norge og med hensyn til Norges muligheter til å ratifisere ILO-konvensjonen nr. 181 og som en slags preventiv lovendring for å hindre at det norske arbeidsformidlingsmonopolet skal komme i konflikt med EUs regelverk. I EUs regler for det indre marked er det forbudt med offentlig arbeidsformidlingsmonopol hvis det ikke tilfredsstiller markedets behov for formidling av arbeidskraft. Hva som skal til for at markedets behov er tilfredsstilt er imidlertid uklart. Om Norge hadde vært EU-medlem, ville vi bare måttet ha forholdt oss til dette. I stedet sloss vi en politisk kamp, der fagbevegelsen kan bruke sine kanaler inn mot norske beslutningstakere. Det er slett ikke sikkert vi vinner, men vi er i hvert fall ikke nødt til å gi oss uten kamp.
Generelt sett er fleksibilitet i arbeidsforhold noe EU er opptatt av å få til. Forbildet er USA, som har lykkes i å holde arbeidsledigheten nede gjennom å la lønns- og arbeidsvilkår svinge med konjunkturene. Her har forskjellene økt mest, her har de fleste multinasjonale selskapene sitt utgangspunkt og her har angrepene på fagorganisasjoner og velferdsordninger vært sterkest. Svekkelse av fagbevegelsen, deregulering og globalisering av økonomien har forvandlet USA fra et "høytlønnsland" fram til slutten av 80-årene til et "lavtlønnsland" i 90-årene. Gjennom såkalt fleksibilisering av arbeidsmarkedet er det skapt en hær av arbeidstakere som ikke tjener nok til å opprettholde et "normalt" liv. 15 millioner arbeidstakere (18%) falt under den offisielle fattigdomsgrensa i USA i 1990, selv om de arbeidet 40 timers uke femti uker i året. I Europa er massearbeidsledighet uten sidestykke siden 30-årene et av resultatene av denne utviklinga, samt en massiv omstrukturering og omlokalisering særlig av industriproduksjonen. Globaliseringa har med andre ord så langt skapt en hær av arbeidende fattige i USA og en hær med arbeidsløse fattige i Vest-Europa.
En viktig del av argumentasjonen som benyttes overfor arbeidstakerne er at liberalisering av arbeidsmarkedet vil bidra til økt sysselsetting og mer effektiv formidling av ledige stillinger. En fersk OECD-rapport viser tydelig at det ikke er mulig å påvise noen klar sammenheng mellom et lands sysselsetting og hvor strengt arbeidsmarkedet reguleres. Et mer liberalt arbeidsmarked vil derimot bety mer bruk av midlertidige ansettelser og oppdrag som er attraktivt for bedriftene, men betyr større usikkerhet for de ansatte. Selv benytter EU fleksible ordninger flittig i sin egen administrasjon på lavt nivå. De fleste ansatte i EU-administrasjonen i Brussel er ansatt på 2-3 måneders engasjementer - gjerne over flere år. Stillingene høyere opp i systemet er på fast basis.
Igjen er det ikke vanskelig å finne folk i vårt eget land som ønsker den samme utviklinga her. - Nedgangstider gir alltid muligheter, heter det i siste kvartalsrapport fra Handelsbanken. Arbeidsledigheten vil øke som en følge av lønnsveksten i fjor, heter det i rapporten. Løsningen på problemene, er i følge sjefsøkonom Knut Anton Mork å kutte ut det inntektspolitiske samarbeidet, solidaritetsalternativet, og i stedet liberalisere arbeidsmarkedet. Tiltak som svekket stillingsvern, mer tilrettelegging for midlertidige ansettelser og begrensning av streikeretten vil skape et mer effektivt arbeidsmarked, er medisinen han foreskriver norsk økonomi. En medisin som til forveksling ligner den finansministrene i EU er enige om, og som medlemslandene er pålagt å følge opp.
Kampen mot liberaliseringa må foregå på flere arenaer. Blant forslagene som er fremmet til WTOs nye forhandlingsrunde, finner vi formuleringer om å "oppmuntre til mer privatisering", "fremme konkurransevennlige reformer", "etablere markedstilgang og nasjonal likebehandling som tillater handel med alle slags helse- og utdanningstjenester på tvers av grensene" og "utenlandsk eierskap tillates innen helsesektoren". Det foreslås også at helse og utdanning tas inn i WTOs offentlige anbudsregler, slik at utenlandske firma skal kunne by på alle offentlige kontrakter i området. Norge deltar i forhandlingene som fullverdig medlem.
I Sverige må handelsministeren i følge Dagens Nyheter konstatere at de ikke en gang sitter rundt bordet. "Den som forhandler i vårt navn, det er jo EU. Og Sveriges prioriteringer deles ikke av alle EU-medlemmer". Unionen skal som kjent tale med en stemme i alle internasjonale organisasjoner. Nok et argument for at utenforskapet har sine klare fordeler for et lite land! Det neste spørsmålet er selvsagt på hvilken måte vi bruker vår uavhengighet. Det gjenstår å se.
Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
