Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP
Det finnes ulike måter å snakke om og omtale EU på. Det skyldes ulike vurderinger av hva EU er, men det handler også om at EU er noe nytt og vanskelig å definere. Marianne Ericsson, svensk EU-parlamentariker for Vänsterpartiet 1995-2004 sa til Nei til EUs medlemsavis Standpunkt i 2004:
"EU er helt enkelt en ny konstruksjon. En konstruksjon som også vi EU-parlamentarikere har problemer med å forholde oss til."
- og sist, men ikke minst handler det om at man bruker retorikk for å vinne kampen om folks virkelighetsbilde.
I den norske debatten finnes det i hvert fall fire ulike karakteristikker av EU:
EU er en arena for å bygge fred og solidaritet i verden
EU er "nasjonenes Europa" (Europe of Nations)
EU som et minste felles multiplum: "EU er et overstatlig samarbeid, men nasjonenes egenart og suverenitet består. Utvidelsen vil gjøre at dette blir et er mer fremtredende trekk ved EU i årene som kommer."
EU er et mellomstatlig samarbeid for å fremme handel, næringsliv og økonomisk vekst
EU er en toppstyrt statsdannelse bygget på ekstrem markedsliberalisme
Interne motsetninger og ideologiske kamper i EU gjør at utviklingen bølger frem og tilbake. EU er ikke en totalt ensrettet organisme som marsjerer taktfast mot et klart mål, men EU er heller ikke et nytt og åpent prosjekt som venter på å bli fylt med innhold.
Kull-og stålunionen, forløperen for EU, så dagens lys for nesten 50 år siden, og det er 20 år siden ideen om det indre marked ble lansert. EUs lover og regler fyller, bokstavlig talt, hyllemeter på hyllemeter, EU driver politikk i Europa og ute i verden hver eneste dag - de kommer med anbefalinger om hvordan medlemslandene bør organisere velferden, de forhandler med u-landa i WTO, de har egne militære styrker de har laget en egen grunnlov. Dermed er det selvsagt fult mulig å foreta en vurdering av hvilken politisk rolle EU har spilt i Vest-Europa og verden de siste 50 årene.
Og med tanke på hvor mange land som er medlemmer av EU og at landene i løpet av dette halve århundret både har hatt borgelige og sosialdemokratisk flertall er det ikke det politiske mangfoldet som er mest påfallende. Det oppsiktvekkende er hvor ensrettet og målrettet politikken har vært og er.
Punkt 1) EU er et relativt modent og helstøpt prosjekt med en tydelig politisk retning.
Punkt 2) Retningen er at stadig mer politikk flyttes fra medlemslandene og folkevalgt kontroll til EU-systemet - og EU legger stadig mer av samfunnsutviklingen under markedets kontroll. Nedenfor følger i stikkordsform noen eksempler som jeg mener belegger den påstanden og gir et bilde av hvordan EU utvikler seg.
Som utgangspunkt minner jeg om at kjernen og motoren i EU er det indre markedet - og som vi vet - ideen om et indre marked og reglene for fri flyt er tenkt ut og skrevet av Europas mektigste industrilobby og adoptert så å si ord for ord inn i EUs traktater, nå også i EU-grunnloven.
Jeg tror vi ser et offensivt EU som lykkes bedre politisk og utenrikspolitisk enn økonomisk.
Ja, det er det utvilsomt en mulighet for på sikt. Tyrkia-spørsmålet kommer til å stille EU ovenfor store problemer. Eks-kommisæren for det indre markedet har også advart mot videre utvidelse, fordi han mener at det kan skade arbeidet med å forsterke det indre markedet.
Men EUs løsning på flere medlemsland med større ulikheter har til nå ikke vært mindre integrasjon og mer politisk selvstyre, tvert i mot, overnasjonaliteten er styrket. (Altså ikke en utvikling i retning av "nasjonenes Europa".) Og det har vært viktig å slå fast mest mulig politikk fortest mulig for å løse potensielle problemer i forkant.
Altså kan vi slå fast at EUs minst en like aggressiv markedsliberalistisk politikk som før. Øst-utvidelsen har ikke endret på dette og heller ikke ført til mindre overstyring fra Brussel. Likevel er flere nå enn før som mener at det er egoistisk av Norge å stå utenfor EU, og at sjølråderetten egentlig er uttrykk for selvgodhet.
I Norge har det vært bred enighet om at ressursene skulle komme det norske samfunnet til gode, men langt inn på venstresiden har det nå blitt usolidarisk.
Arild Rønsen skriver i Klassekampen fredag 11. februar 2005:
"Det er meningsløst at fire og halv million mennesker som tilfeldigvis er født og oppvokst her, eventuelt har flytta hit skal ha eiendomsrett til de enorme naturressursene Norge rår over. Olja på havets bunn tilhører menneskeheten; alle som bebor Tellus."
- og et stykke lenger ned:
"Få Norge inn i EU så fort som mulig. Bare slik kan vi bekjempe nyliberalismen, sammen med våre europeiske meningsfeller. En forutsetning for "en annen verden", er et brudd med nasjonal trangsynthet. Husk: Aleine er du svak, sammen er vi sterke. Kapitalen kjenner ingen landegrenser, det gjør heller ikke verdens folk."
Det er mange ting å si om dette. Grunnen til at jeg har bitt meg merke i det er at jeg tror Rønsen her beskriver en følelse mange har. Løsningen på den utrettferdige fordelingen i verden har blitt EU. Man kan nesten tro at folk ser for seg det som Rønsen antyder - hvis vi blir med i EU, vil våre oljepenger regne ned over alle verdens folk.
Men for å si noe opplagt: Oljepengene fordeler ikke seg selv. Noen må styre fordelingen av naturressursene. Spørsmålet er hvem og hvordan godene skal fordeles. EUs svar er at markedet skal råde, fordelingen skal overlates til markedskreftene. Det har vi utallige eksempler på. For å bli konkret:
Norges viktigste ressurser er olje, gass, fisk og vannkraft. Hvordan har og vil EU styre disse ressursene?
Olje, gass
Her har vi erfaringer gjennom EØS-avtalen: Vi har fått oljedirektivet og gassmarkedsdirektivet som sikrer at olje-og gassvirksomheten er underlagt den frie konkurransen.
Fisk
Her råder vi enn så lenge i større grad grunnen selv. Blir vi EU-medlemmer, blir alt hav EU-hav og blant annet kvotene forvaltes av EU.
Kvotefordelingen bygger i dag på historiske rettigheter, men målet er såkalt lik adgang til EUs samlede fiskeriressurser. Fiskeriene skal styres av markedsmekanismene slik som andre sektorer av EU-økonomien. Det betyr omsettelig kvoter, altså at de kapitalsterke kan utkonkurrere de små. Det rammer ikke minst kystfiskerne. Allerede i dag har et EU et stort overfiske, hva det vil bety for fiskeriressursene når kapitalinteressene for alvor får gjøre seg gjeldende, kan man jo tenke seg.
Vannkraft
EØS tvinger frem eller i hvert fall presser på for at man må oppheve hjemfallsretten eller innføre hjemfall også for kommuner og fylkeskommuner, noe som vil føre til at det offentlige selger ut til private selskaper.
Altså: EU åpner opp for at multinasjonale selskaper og kapitalsterke grupper/enkeltpersoner skal kunne hente ut profitten i stedet for at den skal gå til staten eller mindre aktører. Riktignok er staten nasjonal, men det kan da umulig være bedre at kapitalkreftene skal få overskuddet og bruke det i sin virksomhet enn at det skal være underlagt folkevalgt kontroll? Utenlandske selskaper kan komme inn, men det er ingen ting som tyder på multinasjonaleselskaper ser det som sin oppgave å dele profitten med verdens fattige - og det er det vel egentlig ingen som tror heller - og i hvert fall ikke Rønsen.
OK: EU og EØS fører altså, som vi alle vet, ikke til en mer solidarisk forvaltning av naturressursene. Er det andre ting som vil gjøre at "Norge blir mer solidarisk" ved å bli medlem av EU?
Norges overføringer til EU vil øke: EU-kontingenten vil antakelig øke fra ca 2 milliarder (som går til strukturtiltak) per år i dag til 13,6 milliarder per år. Noe vil vi få tilbake i form av landbruks- og regionalstøtte - nettobidraget vil antakelig ligge rundt 8,6 milliarder kroner per år. 45 % av EUs budsjetter går til landbruksstøtte, 34 % strukturtiltak, resten går til administrasjon, andre politikkområder osv. Fordelingen av den største potten - landbruksstøtten kan heller ikke sies å være veldig solidarisk. I følge den svenske EU-parlamentarikeren Søren Wibe går mesteparten av EU-støtten til de store gårdsbrukene i Sverige og 10 % av bøndene mottar 80 % av støtten.
Vi vil få omtrent 1 % av stemmene i ministerrådet, hvis den nye EU-grunnloven blir vedtatt (2 % i dag). Det vil stort sett være "Jan-er" (Petersen) og "Jens-er" (Stoltenberg) som skal stemme for Norge. Eller Kristin Krohn Devold-er. Skal disse menneskene med denne 1 % endre EUs karakter? - Eller er det at Stortingets taper makt til Kommisjonen og regjeringsmedlemmer fra andre europeiske land, som gjør Norge mer solidarisk?
Vi vil på enda flere områder måtte underlegge oss EUs regler og politikk. Er det mer "rettferdig", fordi det er likt for alle? Norge bør også presse u-landene til å åpne opp offentlig sektor, slik at Storbritannia, Frankrike og Tyskland ikke må bære den tunge byrden selv?
Vi står tilbake med et resonnement langs linjene:
Eller
Da blir det et spørsmål om tro og sannsynlighetsberegning. Etter min mening må man tro på mirakler hvis man tror at Norge skal kunne bidra vesentlig til å omforme EU til et idealistisk prosjekt bygd på sosialisme.
Likevel tror jeg at sjølråderett-argumentasjon er vanskeligere å nå gjennom med nå enn det var i 1994. Det henger sammen med flere ting. Jeg tror det viktigste er at vi har et mer EU-likt samfunn nå enn i 1994. Markedsliberalismen og private løsninger er vanligere - folk har vent seg til det, og det er vanskeligere å se hvem som skulle representere noe alternativ til en slik politikk. Vi har mindre å forsvare. EUs løsninger virker mindre avskrekkende fordi de er mindre ulike det vi har.
Men å vurdere om EU-spørsmålet er et avgjørende spørsmål for samfunnsutviklingen eller ikke, er viktig. Jeg tror at svaret er ja - ikke fordi Norge nødvendigvis kommer til å føre en annen politikk enn EU, men fordi et EU-medlemskap er så irreversibelt på alle måter. I tillegg til at det blir mye vanskeligere å få endret den politiske kursen, vil det bli mye vanskeligere å bevare og å utvide demokratiet.
Gå til indeksside for EU | Hovudside kronikkarkiv | Heimesida til AKP