I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
"The totalitarian system of thought control is far less effective than the democratic one, since the official doctrine parroted by the intellectuals at the service of the state is readily identifiable as pure propaganda, and this helps free the mind … the democratic system seeks to determine and limit the entire spectrum of thought by leaving the fundamental assumptions unexpressed. They are presupposed but not asserted."
(Otero, C.P. Innledningen i Radical Priorities)
Eller, enklere sagt, som en korrespondent for Pravda fortalte en kollega fra Washington Post da de snakket sammen under et USA / Sovjet-toppmøte :
"Deres propaganda er mye mer effektiv enn vår. Våre lesere vet at de blir løyet for, men det gjør ikke deres."
Vestlig media innehar en langt mer effektiv rolle som ledd i et propagandaapparat enn hva er tilfelle med media under autoritære regimer. TV2s programmer omkring AKP, dets medlemmer og dets støtte til diverse regimer var i så måte en studie i propaganda, som jeg vil redegjøre kort for under.
Mellom 1969 og 1973 drepte Henry Kissingers bombefly opp mot 750.000 kambodsjanske bønder under påskudd av å skulle ødelegge nordvietnamenske utstyrs- og matdepot, som for en overveldende stor del ikke eksisterte i området (Chomsky/Herman, 1988).
I løpet av seks måneder i 1973 slapp amerikanske bombefly flere bomber i Kambodsja enn det som til sammen ble sluppet på Japan i løpet av hele andre verdenskrig (ibid.). At denne terrorbombinga var en sentral faktor i Pol Pots arbeid med å ta makta i landet ble bevist i deklassifiserte papirer som ble frigjort i 1987. CIAs operative direktør skrev at
"they are using [the bombing] as the main theme of the propaganda ... This approach has resulted in the successful recruitment of a number of young men [and] the propaganda has been most effective among refugees subjected to B-52 strikes." (Pilger 1995)
I følge en representant for de amerikanske myndighetene ble Kambodsja "det siste slaget i Vietnamkrigen – så vi får et bedre resultat" (ibid.).
Dette la grunnlaget for at en liten gruppe ekstreme etnonasjonalister, Røde Khmer, kunne sette i gang maktovertagelsen, som forøvrig var uten populært grunnlag. Da Røde Khmer okkuperte Phnom Penh i april 1975 anslo militærmyndigheter i USA at om lag en million mennesker lå an til å sulte til døde (Herman, 1997).
Røde Khmer ble understøttet med penger og våpen fra Vesten. John Pilger (1990) dokumenterte også at soldater fra britiske SAS har blitt benyttet for militærtrening av Røde Khmer.
Umiddelbart etter den vietnamesiske frigjøringen av
Kambodsja begynte USA å tilnærme seg Pol Pot fra hans
eksil. Kommende president Reagan og Røde Khmer hadde direkte
kontakt da Ray Cline, tidligere underdirektør i CIA og
på den tiden utenriksrådgiver for Reagan, besøkte
Røde Khmers hovedbase i Kambodsja i november 1980 (Pilger,
1995).
I FN sørget USA og deres allierte for at Kambodsja, i tiden
da Vietnam hindret Røde Khmer fra å komme tilbake
til makten, var det eneste tredje-verden landet i verden som ikke
mottok noen form for humanitær hjelp eller økonomisk
støtte. En FN-embargo sørget for det.
Denne embargoen blokkerte Kambodsja fra alle typer internasjonale
avtaler om handel og kommunikasjon, selv fra Verdens Helseorganisasjon.
Selv ikke Cuba eller Sovjetunionen har opplevd å bli behandlet
på denne måten.
I 1980 overbrakte et verdensomspennende matprogram mat til en
verdi av 12 millioner dollar til Røde Khmer, under press
fra USA. Linda Mason og Roger Brown, to amerikanske nødhjelpsarbeidere,
skreiv seinere at
"the US government insisted that the Khmer Rouge be fed ... the US preferred that the Khmer Rouge operation benefit from the credibility of an internationally known relief operation" (i Pilger, 1990).
Det er på det rene at vestlige stormakter har drevet et uopplatelig arbeid for å bringe Røde Khmer tilbake til makten. Maggie Thatcher omtalte offentlig Røde Khmer som "decent, good people" (The Times, 1989).
Tidligere Kinakorrespondent og asiaekspert Erling Borgen var
deltakende i Holmgang-programmet som debatterte AKPs standpunkter
på syttitallet. I denne forbindelse nevner Borgen at Pol
Pot 'ble støttet av Kina' (TV2, 2000:2).
Det Borgen ikke nevner, er det Zbigniew Brzezisky, tidligere sikkerhetsrådgiver
for Jimmy Carter, bekreftet å ha fortalt i 1979:
"I encouraged the Chinese to support Pol Pot … Pot Pot was an abdomination. We could never support him but China could." (Sitert i Herman, E.S., 1997)
I konstruksjonen av "det trehodede fiendebildet" AKP – Kina – Pol Pot utelater tidligere asiakorrespondent Borgen å benevne at Norges Nato-allierte og nære handelspartner USA innehar en rettmessig plass i konstellasjonen. Kinas våpenhjelp til Røde Khmer skjedde med USAs høyst aktive støtte. Formodentlig burde dette være en relevant saksopplysning Kambodsja-kjenner Per Ahlmark, som også deltok, også burde være klar over.
Den britiske avisen The Times skriver at
"From 1979 to 1991, Washington indirectly backed the Khmer Rouge, then a component of the guerilla coalition fighting the Vietnamese installed government [i Phom Penh]." (The Times, 1997)
Dette er både feil og altfor mildt. USA ytet til sammen $85 millioner i direkte støtte og 'presset FN-avdelinger til å forsyne Røde Khmer' (Kiernan, B., 1991). Røde Khmer beholdt sin plass i FN ved at vestmaktene nedla veto da forslag om eksklusjon forelå (Herman, 1997; Pilger, 1990, 1998).
I 1992 innførte FN en "fredsplan" i Kambodsja. USA og Kina insisterte på at Røde Khmer i forbindelse med denne planen skulle omtales og innlemmes som en legitimt kjempende part. Den offisielle grunnen for dette var at Røde Khmer var "for mektige til å ignoreres".
I 1993 hevdet FN at Røde Khmer hadde "så godt som forsvunnet". Likevel viste FNs egne militærkart at Røde Khmer kontrollerte større områder på den tida enn før fredsplanen ble iverksatt. Talsmann for FN i Phnom Penh, Eric Falt, bekreftet i 1992 at "fredsprosessen tok sikte på å gjenopprette kredibiliteten til Røde Khmer".
Pol Pots høyre hånd, Khieu Samphan (som har sagt at Røde Khmers eneste feil var at de "ikke drepte nok folk") blei tatt imot som hedersgjest av amerikanske tropper og representanter fra FN under FN-dagen i Phnom Penh i 1992.
Å omtale AKPs tidligere støtte til folk, land og regimer uten å samtidig fortelle at vestlige regjeringer har gjort det samme i usammenliknbart mye større skala gir det resultat at det som burde og kunne være en studie i internasjonal maktbruk og -politikk degenererer i et rent hetsprosjekt ovenfor en størrelsesmessig forsvinnende liten norsk bevegelse.
Man kan i sakens anledning kommentere at AKPs mer eller mindre
ignorante støtte neppe kostet noen livet. Norges næreste
allierte støttet derimot regimet på en langt mer
effektiv måte – med våpen, mat, militærtrening
og politiske tiltak.
Og Norge? Norge hadde diplomatisk samband med regimet. Den offisielle
norske representanten opplyste i et radioprogram at han hadde
reist fritt rundt i landet, men ikke sett tegn til overgrep.
Trygve Lie er ba.H communication studies.
Film / audio-visuelt:
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside