I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
[VG hadde satt til denne innledende teksten: "En AKPer forsøker å forklare hvorfor AKP endte opp som et autoritært parti som undertrykket sine egne venner på venstresiden og støttet Pol Pot o.l."]
Etter at min gode kollega Gerhard Helskog nylig rigget opp
gapestokken for oss ml-ere fra 70-tallet i TV2-programmet Rikets
tilstand, ventet jeg spent på hvem som skulle føre
bannbullen videre. Ikke uventet ble det Olav Versto. I lørdagens
VG roper han ut at vi var "handelsreisende i løgn",
vi som støttet massemordere. Han nøyer seg ikke
med gapestokk. Han vil korsfeste.
For Versto frakjenner oss enhver sympatisk egenskap. Han oser
av forakt. Han fordømmer oss nord og ned. Han opptrer som
selvgod aktor, dommer og halvgud.
Versto, som en gang var en intelligent og sosialt engasjert journalist, ser ut til å ha blitt en gammel, rigid og fordømmende mann. Nå bærer han videre noen av de mest negative holdningene overfor meningsmotstandere som vi dessverre sto for i 70-åra, men som de fleste av oss for lengst har tatt et oppgjør med.
Jeg har lært for mye de siste 20 åra til at jeg vil svare med samme mynt. Versto gjør meg bare trist til sinns. Heller ikke skal jeg fristes til å bruke mye spalteplass på å etterlyse hvor diverse politiske krefter var da USA teppebombet Vietnam og Kampuchea på 70-tallet – selv om det er all saklig grunn til å stille nettopp et slikt spørsmål.
I stedet skal jeg svare på hvorfor jeg ble med i ml-bevegelsen, hva jeg fortsatt er stolt av, og hva jeg gremmes over.
Jeg kom fra en radikal bonde- og skogsarbeiderfamilie i indre Vestfold. Som SF-er, tidligere Israel-sympatisør og nyutdannet psykolog i 1969 betraktet jeg mange av ml-bevegelsens ytringsformer som nær det absurde. På tross av dette ønsket jeg å bli med. For disse menneskene sto virkelig for noe. De var klare og konsekvente, ikke likegyldige, pampete, glatte eller opportunistiske. I en verden full av himmelropende urett og vold handlet den norske ml-bevegelsen til støtte for frigjøringsbevegelser i øst og vest, nord og sør.
Her hjemme støttet de streikende arbeidere, kvinnekamp og ungdomsopprør. Tross sin avskyelige skråsikkerhet, humørløse stil og sitt ganske så autoritære stalinske teori- og tankegods fungerte bevegelsen langt på vei – paradoksalt nok – som en antiautoritær kraft. At denne bevegelsen også vendte seg mot begge gigantmaktene Sovjet, USA og mot den hjemlige, maktarrogante Arbeiderparti-kretsen med Haakon Lie som fremste eksponent, appellerte sterkt til mitt intellekt.
Den gang var jeg stolt over det aller meste vi fikk til. Heller ikke i dag angrer jeg et sekund på at også jeg deltok aktivt i det hektiske, solidariske arbeidet.
Likevel var det noe som gikk galt underveis. Vi løftet oss etter håret. Ingenting måtte ødelegge prosjektet vårt. Sterke individualister skjøv egeninteressene krampaktig til side og underla seg en leninistisk jerndisiplin – anført av en ganske dominerende ledelse.
I krig og akutt krise holder det kanskje, men i 70-åras Norge ble det etter hvert for motsetningsfullt. Fra det sekund vi begynte å frykte indre splid, var mye av løpet kjørt. Midt oppe i praktisk, solidarisk og antiautoritært arbeid styrket den autoritære, dels totalitære tenkemåten og stilen seg. Det avleiret seg i sekterisme og intoleranse mot kritikere innad og utad.
I perioder fikk våre nærmeste politiske venner så ørene flagret. Rent menneskelig var dette rett ut sagt for jævli. Politisk var det til skade for den mangslungne venstresida.
Den autoritære tenkemåten skapte bedre vekstvilkår for ideologiske avguder. Den innsnevret vitenskapelig tenkning, dialektikk og etikk. Vi gikk ikke til kildene. Dette førte til at en allsidig, historisk fundert kritikk av stalinismen og Maos Kina ble utsatt. Og det førte til at en helt legitim støtte til alle kampucheanske krefter som sloss mot USAs teppebombing av landet, i neste omgang ble ført videre altfor lenge som en ukritisk støtte til Røde Khmers perverterte bonderevolusjon.
Denne anti-intellektuelle dogmatismen var ikke først og fremst importert fra det kulturrevolusjonære Kina. Nei, vi bar med oss denne autoritære arven fra norsk religiøs puritanisme og fra Arbeiderpartikretsens autoritære, nærmest stalinistiske holdning – bare ikledd nye fakter og symboler. Vi drakk stramt hjemmelaget brygg som var påført fremmed etikett. Men det var ene og alene vårt ansvar. At dette kunne skje beklager jeg dypt.
Jeg satt lenge i ledelsen, var i mange år redaktør i Klassekampen og hadde et stort ansvar for det som skjedde. Den dag i dag beklager jeg inderlig at jeg ikke hadde tilstrekkelig personlig mot til å reagere mot det negative.
Hadde vi reagert i tide, sluppet inn frisk luft i partiet, åpnet for stort demokrati og fremmet vitenskapelighet i diskusjonen, ville mye vært reddet. Min beklagelse går ikke til de som i dag har vikarierende motiver for å avkreve oss en nærmest religiøs anger. Den går til alle ofrene for grov politisk undertrykking ute og hjemme. De hadde fortjent mer støtte. I stedet mistet de en del av den solidariske grasrotstøtten i lille Norge fordi vi rotet oss bort og fordi det tok altfor lang tid å komme på et mer fornuftig spor igjen.
Siden den gang har jeg lovet meg selv at jeg aldri skal gå på akkord med hva jeg selv mener er riktig.
Dette har jeg sagt både privat og offentlig gang på gang de siste 15 åra. Likevel får jeg spørre: Har jeg vært tydelig nok nå? Så tydelig at jeg kan få minne alle de som ennå ikke har beklaget at USA bombet mer enn 3 millioner vietnamesere til døde at det nå er på tide at også de rydder opp i fortidas synder? Det er dessuten på tide å minne om at det har vært påfallende lavmælte reaksjoner her til lands mot FNs blokade av Irak - en blokade som dreper irakske barn hver time. Like svake har protestene vært mot USAs utenriksminister Madeleine Albright etter at hun proklamerte at 500.000 døde irakske barn er en pris USA er villig til å betale. Tausheten er talende.
La meg få sagt at jeg i mange år har ment at Gerhard Helskog er en dyktig, uredd og konsekvent journalist. Og selv om jeg ikke likte opplegget hans, sa jeg meg likevel villig til å stille opp i programmet hans dersom det skulle bli nødvendig. Fordi jeg fortsatt synes godt om ham, er det min plikt å si fra når jeg synes han begår overtramp. Det gjorde Helskog han da han insinuerte at jeg og andre gamle ml-ere nærmest er bygd over samme lest som nazistene. Og da han lekte med tanken om å ramme oss med yrkesforbud, gjorde han nok et overtramp. Dessuten minnet den lange lista over tidligere og nåværende ml-ere mer om sjuskete politiarbeid enn ryddig journalistisk research. Jeg vet at Helskog forsøker å tviholde på noen grunnleggende etiske imperativer i sitt arbeid. La derfor ikke arbeidet ditt skjemmes av insinuasjoner, mistenkeliggjøring og sosial utstøting.
Å beklage fortidas feil kan lett bli som kjappe og rituelle knebøyninger å regne. Jeg tror Helskog er enig i at det er viktigere hva den som har noe å gjøre opp for, faktisk gjør i sitt seinere liv.
For min del har jeg som journalist forsøkt å avdekke nazismen i Norge – og av den grunn opplevd et par dusin drapstrusler. Videre har jeg sammen med andre, ikke minst Ronald Bye, forsøkt å avdekke politisk overvåking. Et hemmelig meningspoliti er livsfarlig i ethvert samfunn. Og jeg har lenge arbeidet for større åpenhet i statsforvaltningen. Alt dette tillater jeg meg å se på som viktig, kritisk og anti-totalitær journalistikk. Betyr den slags handlinger noe for deg, Helskog, når du skal vurdere hva "de som støttet massemordere" står for?
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside