I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
Gerhard Helskog har forsvart sine "avsløringer" av AKPs Pol Pot og stalinisme-støtte med at han er moralist. På den annen side blir samme Helskog av AKPere kritisert for å ha uakseptable motiver for sin journalistiske virksomhet. Det er ikke hensynet til demokrati og menneskeretter som ligger bak utkjørene mot AKPs fortid, sies det.
Problemet med moralismen er at den deler opp verden i gode og onde mennesker – pluss en masse "uskyldige" som alltid står i fare for å bli manipulert av de onde. Historia er en kamp mellom onde og gode makter. Moralismen fokuserer ensidig på hensiktene bak handlinger. Hva som går tapt i en slik forståelse er at selve samfunnsstrukturen i et klassesamfunn har volden og undertrykkelsen innebygd i seg. Kapitalismen har ikke til "hensikt" å drepe 40.000 barn daglig på vår klode. Nato hadde "bare gode hensikter" med sin angrepskrig på Balkan. Hensikten med å okkupere Kosovo etter denne krigen var å hindre etnisk rensing – da er alt vel, sjøl om det motsatte er blitt resultatet. Tilsvarende blir det i kampen mot Milosevic det avgjørende å påvise at det forelå en plan (altså en ond hensikt) om etnisk rensing.
Hensikter er sjølsagt ikke uviktig, men fullstendig utilstrekkelig som grunnlag for å forstå den verden vi lever i. Jeg mener et mye viktigere moralsk begrep er ansvar. Vi har ansvar for våre handlinger og følgene av våre handlinger. Forsvarer man kapitalismen som system, så har man også medansvar for kapitalismens konsekvenser. Forsvarte man i sin tid en politisk bevegelse som medførte drap på en mengde mennesker, så bør man i ettertid beklage det eller eventuellt begrunne at disse tap av menneskeliv var "nødvendige" for å oppnå et høyere mål. Det er i denne sammenhengen ikke avgjørende om det bak handlingene sto prektige og aktverdige mennesker eller ikke. Nettopp marxismen som teoritradisjon har understreket disse poengene. Det har falt mange tungt for brystet at Marx uttalte: "Vi prediker ingen moral." Men det betyr jo ikke at Marx var uten moralske standpunkter, men at han anså appeller til "det gode" eller til vår "fornuft" som tomprat og i verste fall en tildekking av faktisk undertrykking. Verden blir ikke bedre ved at vi slutter å ha onde hensikter og blir gode, men ved at undertrykkende samfunnsforhold endres. På Marx tid var denne synsmåten noe nytt – i dag er den akseptert langt utafor marxistenes rekker.
På denne bakgrunnen synes jeg ikke det er viktig å drøfte hvilke "hensikter" Helskog måtte ha bak sitt TV-program. For uansett hensikter må det svares argumentativt på kritikk. Mistenkeliggjøring av kritikkens motiver, befrir oss ikke fra å ta saken alvorlig. Politikere på venstresida befinner seg alltid i ett politisk felt. Det blir negativt lagt merke til dersom man ikke makter å svare på kritikk. Det gir inntrykk av at man har vansker med å svare for seg, noe som igjen svekker politikernes tillit.
Dessuten: noen kampanje mot AKP er det vanskelig å få øye på. Kampanje vil jeg derimot kalle norske medias opptreden under Kosovo-krigen da så å si hele den norske presse applauderte folkerettsstridig krigføring. Kampanje mot SVs avsløringer av Loran C-stasjonen opplevde vi i august/september 77 – trolig med grønt lys fra Aps toppledelse. Det gjaldt å knekke SV som stortingsparti og de lyktes langt på vei. I begge disse tilfeller sto mye på spill. Ting var ikke avgjort – i motsetning til debatten om stalinisme og Pol Pot – og nettopp derfor kom kampanjene.
Jeg var medlem av SUF fra 1966 til 1973, da jeg gikk ut og blant annet var medforfatter til boka Stalinismen – en marxistisk kritikk. Tida var i sannhet rik på opplevelser. En pasifistisk-sosialistisk ungdomsorganisasjon forvandlet seg til en maoistisk organisasjon. Det politiske opprøret blant ungdommen på 60-tallet var ikke minst et resultat av makthavernes bunnløse hykleri omkring demokrati og menneskeretter samtidig som de forsvarte f.eks USAs herjinger i Vietnam. I så måte står vi i dag på stedet hvil. Hykleriet i forbindelse med Norges første angrepskrig ligger som ei klam hånd over oss. Moralismen og sjølgodheten som vi den gang angrep og som førte oss på konfrontasjonskurs med det borgerlige samfunn, lever i aller beste velgående. Vi nektet den gang å tro at USA var i Vietnam på grunn av en eller annen "misforståelse". I likhet med dagens nye Nato hevdet vi at det som skjedde heller måtte forståes som utslag av noe systembetinget. Nettopp derfor måtte vi analysere kapitalismen som system. Kritikken måtte ikke reduseres til moralisme.
Problemet med den såkalte ml-bevegelsen var at den etablerte en ny moralisme. Den primitive anti-kommunismen ble besvart med en naiv pro-kommunisme. Den intensive debatten preget av mangfold døde bort og ble erstattet med linjetrohet. Usikkerhet på politikkens riktighet var et utslag av "dårlig klassestandpunkt" som imidlertid kunne "korrigeres". Man forsøkte med alle metoder å unngå debatt om de vanskelige spørsmål – vanskeligst av alle var "spørsmålet om Stalin". (Derfor kan det godt være at Jorun Gulbrandsen opplevde det slik at Stalin ikke var noe sentralt spørsmål, slik hun har hevdet her i Klassekampen.) De av oss som insisterte på at en debatt skulle føres ble anklaget, ikke bare for teori-dyrking som hindret "massearbeidet", men for å tjene borgerskapet fordi debatt og kritikk virket svekkende på SUF og ml-bevegelsen.
Ml-bevegelsens retorikk og organisasjonspraksis var kun et svakere ekko av den virkelige stalinismen. SUF og AKP "arvet" stalinismen fra kineserne som følge av splittelsen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen som på sin side hadde oppstått som følge av Krustjovs halvhjertede oppgjør stalinismen (med fokus på "personkulten") på den 20. partikongress i 1956. Ml-bevegelsen seilte med et lik i lasten. Dette liket var den stalinistiske tradisjonen som var en total pervertering av marxismen i sine mangfoldige fasetter. Dette betyr ikke at Marx og Lenin ikke hadde feilaktige standpunkt. De opprettet imidlertid aldri et system som la skylda for sosialismens problemer på skadegjørere, spioner, folkefiender, trotskister osv. Og med dette som begrunnelse faktisk terroriserte sin egen arbeiderklasse og især bondeklassen. Marx og Lenin var opptatt av å se samfunnsutviklinga og enkeltmennesket som betinget av sosiale og klassemessige konflikter. Stalinismen betydde å redusere de politiske konfliktene til en kamp mellom onde og gode hensikter. Under Stalin var diskusjon om de reelle problemene i industrialisering og kollektivisering helt umulig. Problemene var for store til at de kunne diskuteres. Enhver opposisjon og potensiell opposisjon ble utryddet uten barmhjertighet. I Stalins fengsler og leire satt det flere kommunister enn i de fascistiske lands fengsler og leirer. Dette avleiret seg blant annet som en helt feilaktig måte å takle konflikter på innen den internasjonale kommunistbevegelsen.
En ting er å ta avstand fra dette, noe vel alle i dag vil gjøre. En annen ting er å forstå at dette var et resultat av et stalinistisk system som umulig kan kalles sosialisme. Og at det her er avgjørende lærdommer å hente for enhver som vil kjempe for sosialismen.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside