I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
Det er blitt så risikabelt å ha meninger at man gjør klokest i ikke å ha noen. Dessverre hjelper ikke det heller: Du blir moralsk ansvarlig uansett.
Om det var mulig å avskaffe moralen, kunne ansvaret ha forsvunnet også. Men det går ikke. Det er helt utenkelig at et menneske kan være helt uten tanker, og da er det dessverre sånn: Så snart det har foregått bare et minimum av aktivitet i hjernen, oppstår det moralske ansvaret. For eksempel når du våkner om morgenen og tenker at det skal bli godt med en kopp kaffe. Hvilken ussel imperistisk egoistisk usolidarisk tanke. Her piskes plantasjearbeiderne ut på markene og de fattige land underbetales for kaffebønnene mens du, din bortskjemte hvite kapitalistslamp bare har en eneste tanke i hodet og vil ha, vil ha, vil ha kaffe.
I den siste uken har det vært debatt om AKP(m-l). Det er en reprisedebatt, og den handler strengt tatt ikke om AKP, men er en moralsk indignasjon som opptrer i det dannede borgerskap, med ujevne mellomrom. I 25–30 år har denne indignasjonen forfulgt mennesker som i en periode av livet ikke var helt sikre på hva Stalin, Mao, Pol Pot hadde gjort eller ikke gjort og derfor var i en midlertidig villfarelse. Som straff for dette skal disse føle skam, bekjenne sine feilaktige tanker og ta det moralske ansvar for å ha støttet massemordere og diktaturer.
Personlig har jeg altså levd med denne dannende borgerlige indigasjon i snart en mannsalder, og jeg har forlengst oppdaget hva den handler om. Like lite som AKP-debatten handler om AKP, handler denne sykliske moraldebatten om moral. Korstoget har alltid handlet om å eliminere kommunistisk, sosialistisk ideologi.
Opptakten denne gang var dette fjernsynsprogrammet Rikets tilstand, TV2, med Gerhard Helskog. En filmatisk orgie i vold, hodeskaller,henrettelser, grufulle historier, alt kryssklippet med intervjuer der tidligere akp'ere sa om de angret, følte skam eller ei, og så gikk det en rulletekst med navn over skjermen, mange kjente norske navn presentert som om de var nyavslørte krigsforbrytere.
Min reaksjon var at Helskogs form for journalistikk er totalt forkastelig. Hans program ble senere fulgt opp i debattprogrammet Brennpunkt, og det var underholdende nok, men helt ut av fokus. Overfor en sånn ganske bastant AKP-hets blir min reaksjon at jeg ikke skal angre på noe som helst. Jeg skal aldri beklage en eneste politisk tanke overfor Helskog. Ikke en eneste tanke. Aldri!
Gunnar Haugen skriver i et innlegg man savner en renselse etter kommunismen. Altså som om kommunismen er historisk over og ut og borte for alltid. Det er ikke nok å be om unnskyldning for en politisk fortid, men man skal underforstått godta at alt man har stått for var feil. Demokrati, ytringsfrihet og sånt, Haugen, gjelder det bare for de som tenker likt deg?
Helge Ole Bergesen skal jeg gjerne betro meg til. Han hadde en kronikk her i avisen sist tirsdag. Høyremannen forklarer at han støttet USAs krigføring i Vietnam, og at høyrefolk angrer på det, for det var feil. Bergesen er fortsatt Høyremann og sikkert ganske lojal mot USA, og det får være greit nok. Bergesen har som høyremann en rekke andre standpunkter, og ofte er jeg enig med ham.
Jeg kan ikke huske at jeg har tenkt at Josef Stalin var en stor helt for meg, men det må ha skjedd. Jeg har aldri forestilt meg at han gikk rundt og myrdet hele dagen og heller ikke tenkt at det var kule konsentrasjonsleire kammeraten hadde. Jeg leste Den store sammensvergelsen, om de internasjonale angrep på oktoberrevolusjonen, og jeg har lest såpass om Den andre verdenskrigen at jeg kan ha tenkt at Hitler ville ha vunnet om det ikke var for Den røde arme, og at Den røde arme kanskje ikke hadde vært den samme uten Stalin.
AKP hadde i sin tid det partivedtak at Stalin var 60 prosent bra, 40 prosent dårlig. Mest fordi Mao mente det. Det går ikke an å tenke sånn, for da forsvinner helheten i stalinismen. Stalinismen har så vidt jeg vet AKP tatt oppgjør med hundre ganger, og jeg selv har beklaget og unnskyldt meg ofte, selv om jeg altså ikke kan huske hva jeg tenkte, og at det bare sjelden forekom at Stalin var et tema.
Men ålreit, Bergesen: Beklager Stalin.
Pol Pot har jeg beklaget offentlig før, og det er det jeg angrer mest, for Pot Pot visste vi nok om til at vi kunne ta avstand fra hans regime. Det er mye annet jeg har skiftet mening om også, og jeg har holdt med Viking selv når de har tapt. Skal vi da si uavgjort og fortsette, du på høyresiden og jeg på venstre? For min del er det i orden. Men det virker som om også Bergesen vil ha større innrømmelser. Selve sannheten vil han ha for seg selv. «Det blir ikke så mye igjen av kommunismen hvis man befrir seg fra løgnen,» skriver Bergesen.
Retorisk vakkert. Innholdsmessig totalitært. Det kapitalistiske system opphøyd til det eneste sanne, alt annet forkastet. Grunnen til at jeg ikke blir opprørt over dette, er at jeg ikke tror Bergesen mener noe med det han skriver. Han vet at sosialismens fedre gjorde mye mer enn bare å myrde folkene sine. De skrev bøker også. Det er mye teori på venstresiden. I sosialismens første århundre gikk det meste galt i praksis. Men det er uungåelig at idealer lever videre.
Bergensen angrer at han støttet en krig, men tror på kapitalismen likevel. Det er lovlig. Sånn som sosialister må ha lov til å tro på sitt, selv om Stalin og Pol Pot gjorde det vanskeligere. Det er selvsagt ikke er akseptabelt forsvar at marxistiske ledere har lov til å myrde fordi kapitalistiske ledere gjør det. Men det er viktig at moralens voktere erkjenner at drap og overgrep har skjedd ut fra alle eksisterende politiske ideologier.
Selv synes jeg kapitalismen er det mest umoralske for tiden, ettersom de få bare blir rikere og rikere og de mange fattige bare fattigere. Alle revolusjoner i det forrige århundre var ment å skulle få slutt på sånne tilstander. Det skjedde ikke. Men noen kommer til å forsøke seg igjen. Det moralske ansvaret vil alltid være der, og av og til ville det føles tyngst for den som ikke gjør opprør.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside