I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
Aslak Siira Myhre advarer i Klassekampen den revolusjonære rørsla mot å bli som NKP, å bruke så mye krefter på å forsvare sin egen historie at en ikke evner å utforme en politikk for den nye tid og få med seg ungdommen. Og her treffer han oss hjemme. Vi som opplevde NKP på 70-tallet har vel ingen større frykt enn å bli slik.
Men jeg tror likevel han tar feil. Jeg tror enhver samfunnsomformende bevegelse vil bli tvunget til å gå tilbake til sine egne røtter og forsvare eller ta avstand fra sin egen historie. For RV og RU er dette helt nødvendig som de ektefødte barn de er av ml-bevegelsen. Etter min mening har ingenting vært mer skadelig for RU enn at dette har vært nesten umulig som ungdomsorganisasjon for både RV og AKP.
Forholdet mellom NKP og ml-bevegelsen var noe helt annet. ML
oppsto i en beinhard strid med Sovjets statskapitalisme, mot alt
det NKP sto for. På arbeidsplassene opplevde vi som oftest
NKP-erne enten som DNAs forlenga arm eller som folk som enten
var knekt eller hadde stått imot så lenge at de hadde
gått seg helt fast.
Men ml-beveglsen så likevel på seg sjøl som
arvtaker etter det gamle NKP og hadde en ganske så klar
oppfatning av dens gode og dårlige sider. NKP syntes det
var uhørt av oss å stjele deres historie.
Foreløpig synes jeg ikke vi ligner på et nytt NKP. Sjøl om vi er blitt færre, så er tidligere og nåværende ml-ere nesten mer aktive enn noen gang. Uansett hvor du snur deg og noe er på gang, så dukker de fram, kanskje litt rundere, kanskje med en illusjon eller to mindre, men så absolutt oppegående og i stand til både å analysere, danne allianser og få ting til å skje. Og jeg vet at alle kjenner den samme gleden når kamerater en ikke har sett på noen år plutselig står der og alt er nesten ved det gamle.
Og nesten ingen angrer. Det er det forunderlige. Nesten ingen angrer. Vi er stolte både over det vi har gjort og det vi gjør. Vi er da slett ikke knekt og mimrer over fordums stolthet. Men tar de stoltheten fra oss, tar de selvtilliten fra oss, greier de å få oss bitre på sidelinja , da er vi som de gamle NKPerne. Da har ikke bare vi tapt, da tror jeg det skal bli tungt for noen og enhver å bygge opp den revolusjonære rørsla på nytt. Jeg tror bevegelser er som mennesker, dersom du ikke er stolt av deg sjøl og den historie som har formet deg, på godt og vondt, så får du problemer med å forme framtida.
Jeg har sjøl ment at ungdommen burde slippe å blande seg oppi alt det gamle. Å diskutere Stalin og Pol Pot og resten av vår historie Men etter å ha lest Magnus Marsdals dobbeltside i Klassekampen og Aslaks kommentar så tror jeg det er helt nødvendig.
Hvordan kan det være at en så kunnskapsrik og politisk skarp kommentator som Magnus kan skrive en så lettflytende kommentar lørdagen etter at folkemordpropagandaen nådde Norge. Ikke bare at han tydeligvis ikke ser den politiske virkning av sitt eget innlegg som Klassekampens hovedoppslag på saken, men også behandler oss ml-ere som en saueflokk som bare leste de partioppsatte skrifter og fulgte linja. Hadde vi lest Rosa Luxemburg og Gramsci og heftet til Overrein og co og tenkt tanken på at kanskje Sovjet verken var kapitalistisk eller sosialistisk så hadde vi vært mer demokratisk og fått større oppslutning. Denne oppsummeringa danner faktisk basis for hans eget forslag til nytt partiprosjekt.
På samme vis har også Aslak Siira Myhre sin oppsummering av ml-bevegelsens historie i sin lille kommentar og det er basis for hans forslag til hvordan RV skal bli. Hele RVs nye programforslag er jo skrevet i forhold til AKPs program og en oppfatning av den samme historia.
La meg da trekke fram noen lærdommer som jeg syns er viktig for alle som vil prøve seg på et revolusjonært partiprosjekt i Norge.
Kommunistparti bygd opp etter Lenins partimodell har faktisk greidd å gjennomføre revolusjoner og de har greidd å bringe store land ut av fattigdom og til industrialisering. Ingen andre retninger har greidd det.
Disse revolusjonene har bare lyktes fordi de har hatt en riktig alliansepolitikk og en riktig forståelse av motsigelsene blant fienden. Slik Lenin bare lyktes fordi han så at Russland var imperialismens svakeste ledd og evnet å forene seg med bondebevegelsen og senere satset på å bygge sosialismen i et land. Alt i kamp med det såkalte venstre, trotskismen i sine forskjellige former.
De største overgrepa i sosialismens navn har skjedd i eventyrpolitikkens navn. Da Stalin tvangskollektiviserte og industrialiserte Sovjet fra 1929, da Mao gjennomførte det store spranget med samme formål fra 1952 og da Pol Pot opphevet pengeøkonomien og stolte på egne krefter i 1975. Etter min mening var den verste perioden i AKPs historie da vi så den tredje verdenskrig komme og så på SV som en hovedfiende. På samme tida fikk vi også parolen om familien som kampenhet og kvinnene fikk en hard medfart i ledelsen. Skal vi først ha en angerbevegelse så er det vel verd å se nærmere på hvordan dette kunne skje.
Sosialismen er ikke noe drømmesamfunn, det er beinhard klassekamp om retning og der slett ikke alle drømmer kan oppfylles. Verken flerpartisystem eller full ytringsfrihet både for venn og fiende er noe trylleformular. Tilhengerne av det gamle systemet vil være mye bedre organisert, ha bedre nettverk og ulike mye større ressurser enn de gamle makthaverne i Sovjet og Kina. Angrepa vil både komme fra høyre (mer marked) og fra venstre fra de som vil gå så raskt fram at klassealliansene vil bli ødelagt. Etter min mening er dagens sosialismedebatt i RV, i RU og delvis også i AKP i hovedsak i den siste grøfta .
AKPs alliansepolitikk har vært og er en suksess. Den er basert på teorien om at alle prosesser har en hovedmotsigelse. Når du har funnet den så gjelder det å forene alle krefter på den rette sida og ikke blande sammen motsigelser. I tillegg til vår (kanskje litt overdrevne) mangel på partisjåvinisme, har dette etterhvert brakt oss inn i sentrum for nesten alle folkelige bevegelser og er vel også den viktigste grunnen til at folkemordkampanjen ikke vil lykkes.
Spesielt vår vektlegging av det nasjonale spørsmål i et imperialistisk land som Norge og kvinneundertrykkelsen. På kvinnespørsmålet har vi videreutviklet marxismen, på det nasjonale spørsmål har vi satt ei linje ut i livet som har brakt resultater. Look to Norway. På begge disse spørsmål står vi i skarp motstrid til den moderne trotskismen i sine forskjellige former.
Så hva gjør vi da framover? Vi sloss for at våre lærdommer skal danne basis for både program og praksis i den revolusjonære rørsla, både i AKP, RV og RU. Denne kampen vil først og fremst bli en kamp mot det såkalte venstre, trotskismen i dens forskjellige former. Personlig tror jeg faktisk Erik Solheim som internasjonal leder i SV ikke er stort verre i en ny EU-kamp enn Bjarke Friborg som internasjonal leder i RV.
Trondheim 06.12.00
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside