I november 2000 hadde TV2 i programmet Rikets tilstand harde angrep på AKP (og tidligere medlemmer i partiet) på bakgrunn av partiets syn på forholda i Sovjet, Kina og Kampuchea. På disse sidene gjengir AKP en del innlegg i debatten som fulgte.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside
Aftenposten hevder i en leder (13. november) at undertegnede ikke vil delta i noen offentlig debatt om Mao, Pol Pot etc. og "søker dekning under utilgjengelighetens røde ullteppe". Spesielt ille skal dette være fordi jeg har skrevet læreboken Kildenes makt og friskt og freidig advarer mot alle som forsøker å dekke seg eller manipulere journalister.
Nei, Aftenposten, jeg er også i disse spørsmålene høyst "tilgjengelig" og har ved en rekke anledninger kommentert emnene offentlig. At jeg sa nei til bli intervjuet av Gerhard Helskog skyldtes ikke temaet, men programopplegget. TV2 står selvsagt fritt til å lage subjektive propagandasendinger under vignetten "dokumentar", men verken jeg eller andre har noen plikt til å stille oss til disposisjon som nyttige idioter for et høyreorientert, politisk prosjekt. "Kryssklipping", nedkorting og andre regigrep hører til programskaperens rettigheter, men da må også de som blir intervjuet vurdere om de tror journalisten er i stand til å utøve sin regi på en anstendig måte. I dette tilfellet manglet jeg en slik tillit. Programmet som ble sendt har ikke gjort denne mistilliten mindre.
I boka Kildenes makt, som Aftenposten er så vennlig å nevne, vil avisen for øvrig finne et eget kapittel om massakrene i Kambodsja, med et kritisk blikk på mediedekningen i ulike perioder. At AKP (og Klassekampen) grovt, feilbedømte og undervurderte omfanget av terroren og brutaliteten i "Pol Pot-perioden" hersker det ingen tvil om. Men Aftenposten vil også finne mye nyttig informasjon om det svake kildekritiske nivået i eget nyhetsstoff. Det er nyttig, men ikke alltid oppmuntrende lesning.
La meg også legge til, siden både Gerhard Helskog og Aftenposten har problemer med langtidsminnet, at krig, terror, massakrer og brutalisering i Indo-Kina ikke startet med Pol Pots bondehær. Etter den franske kolonialismens nederlag fulgte USAs forsøk på kontrollere området. Det endte som vi vet med invasjoner og terrorbombing, en aggresjonspolitikk som førte med seg massedød og ødelagte livsvilkår. Det var nettopp i ruinene av denne politikken at Røde Khmer erobret makten.
Som noen av oss fortsatt husker, var dette en tid da Aftenposten på lederplass slo fast hvor viktig det var å "ikke foreta oss noe i ord eller handling som kan svekke eller splitte USA". Fra midten av sekstitallet så avisen med samme vennlige sympati på det nye indonesiske militærregimet, som hadde sikret stabiliteten i området med å massakrere hundretusener av kommunister. Hvis lederskribenten vil friske på hukommelsen finnes det også et kapitel om dette emnet i Kildenes makt.
Den som vil lære av
historien må også forsøke å forstå
årsakene til utbytting og overgrep, inkludert de som har
skjedd i sosialismens eller frigjøringsbevegelsers navn.
Nettopp derfor ser jeg ingen grunn til å akseptere tolkningsrammer
som er så ensidige at de kunne vært produsert av CIA
og State Department.
Tilbake til oversikt over historiedebatten | Til AKPs hjemmeside