I Tromsø har RV/AKP, tidligere SUF/AKP(m-l), stått sterkere enn ellers i landet. Oppslutningen i kommunevalg for RV steg jevnt fra 2,1 % i 1975 til 6,2 % i 1987. I 1989-1990 ble RV splittet ved at bl.a. nåværende ordfører Herman Kristoffersen gikk ut, men også senere har RV stått sterkt i Tromsø. Det at AKP/RV har stått spesielt sterkt i Tromsø, kan forklare at Tromsø-historien Tromsø gjennom 10.000 år, utgitt i forbindelse med byjubileet 1994, brukte hele 11 sider på dette.
I Norge har det vært kommunister siden den russiske revolusjon med tre "topper", i Arbeiderpartiet tidlig på 1920-tallet, i NKP på 1940-tallet og i SUF/AKP(m-l)/RV (samlet ofte kalt m-l-bevegelsen, dvs den marxist-leninistiske bevegelsen) på 1970-tallet. Avisa Klassekampen som ble skapt av m-l-bevegelsen i 1969, framstår nå som ml-bevegelsens mest varige innflytelse i det norske samfunnet. I forbindelse med partiet AKPs 30-års-jubileum startet avisa 12. februar i år en lengre serie artikler der frafalne og nåværende m-l-ere og flere andre har prøvd å oppsummere m-l-bevegelsen. Dette spenner fra veteran og nåværende AKP-leder Jorun Gulbrandsen ("jeg er begeistret for alt vi gjorde") til tidligere AKP-sekretær Sverre Knutsen ("det er enda godt at vi ikke lyktes!"). Men også interessante artikler av "utenforstående" historikere som Tor Egil Førland, Harald Berntsen, Hans Petter Sjøli og Ragnhild Mork og Tromsø-filosofen Jon Hellesnes. Naturlig nok har også mange kulturpersonligheter med tidligere m-l-tilknytning, som Espen Haavardsholm, Jahn Thon, Torleiv Grue og Tor Obrestad skrevet artikler i tiden etter 12. februar. Artikkelserien i Klassekampen ble avsluttet 18. mars med gode mer personlige oppsummerende artikler av industriarbeider Jan Krogstad og psykolog Haldis Hjort.
Hvorfor blir noen kommunister? Jeg burde vite det siden jeg var kommunist i åtte år. Men fordi det å være kommunist har visse likhetstrekk med det å være troende og religiøs, er det ikke lett likevel. Siden det er en tro, involverer det følelser, og derfor er det vanskelig å analysere det å være kommunist når man ikke lenger er det. Derfor sies det etter mitt syn også mye rart når tidligere m-l-ere forteller om sin fortid. Ikke uvanlig er det å rosemale sin fortid og framstille seg som opposisjonelle demokratiske sosialistister mot de slemme manipulatoriske stalinistene. Eller m-l-fortiden framstilles som et engasjert ungdomsopprør med engasjement for alle gode saker. Dette er ingen særlig troverdig framstilling, men rent menneskelig er det lett å forstå.
Min holdning til egen m-l-fortid ligger i forhold til den nevnte Klassekampen-serien nærmest de til Sverre Knutsen (17. februar) og Tor Obrestad (28. februar). I det små, i det dagsaktuelle politiske arbeidet i Norge, gjorde m-l-bevegelsen mye man fortsatt kan være stolt av, som f.eks. solidaritetsarbeid med undertrykte i andre land. I det store og viktigste, dvs når det gjelder hvilket samfunn vi faktisk kjempet for, ville en m-l-revolusjon ha ført til et samfunn verre enn det vi kritiserte.
Ideologien var to-trinns: først en overbevisning om at samfunnet kunne deles i to, det onde borgerskap og den gode arbeiderklasse. Dernest en like sterk overbevisning om at det kommunistiske partiet var et mystisk uttrykk for arbeiderklassens egentlige interesser. Nettopp erkjennelsen av at den revolusjonen vi kjempet for ville ført til et totalitært og svært undertrykkende diktatur synes å mangle hos svært mange eks-kommunister.
For å begrunne at det ville blitt et slikt diktatur, henviser jeg til Oktober-bøkene Beretning og Prinsipprogram vedtatt på AKP(m-l)s 2. landsmøte i 1976. Her oser det av aggressiv stalinistisk språkbruk, og det framtidige partidiktaturet trer klart fram, f.eks. når det fastslås at "det er gjennom partiet sitt (at) proletariatet utøver makta si i staten og samfunnet".
Hvorfor ble da noen av oss grepet av kommunismens fascinasjon? Artikkelserien i Klassekampen gir noen svar, det gjør også den gode boka (m-l) utgitt i 1989 med Terje Tvedt som redaktør. Mitt svar vil være engasjement mot verdens elendighet og imperialistiske kriger. Dette ledet til søken etter et helhetlig alternativ som dengang syntes bra, men som viste seg å være pill råttent. På bakgrunn av m-l-bevegelsens spesielt sterke stilling i Tromsø hadde det vært interessant med en grundigere oppsummering og debatt om RV/AKP i Tromsø, både fra noen som var med og fra faghistorikere.