"Hvis du ikke reflekterer over ditt liv, er det ikke verd å leve."
Dette utsagnet til Sokrates synes jeg er relevant ved AKPs 30-års jubileum, for alle som på en eller annen måte hadde tilknytning til partiet, enten de var medlemmer, sympatisører ("symper") eller var med i en av de mange "fronter", organisasjoner og aktiviteter som m-l-bevegelsen påvirket eller samarbeidet med.
Men hvorfor bør man reflektere over sitt liv? Det er ikke alltid behagelig. Man kan ha gjort ting man angrer på, føle man skulle tatt andre valg. Kan man ikke bare gå videre, "se framover" som det heter? Tretti år er så mye i et liv. Det er lett å føle at jeg som den gangen demonstrerte mot EEC og dyrtid eller gikk i Rød Front-tog år etter år på første mai, liksom ikke er den som er meg i dag. Det var liksom en fremmed ung kvinne det, som trasket rundt "der nede" i syttiårene. I vår postmoderne/senmodernistiske tid kan det kanskje være lettere å tenke at man ikke behøver å bry seg med sin fortid. Kontekster og situasjoner svinger fortere, man skifter jobber, klær, hus, ektefeller, roller, tv-kanaler, energiselskaper, partier man stemmer på. Det vi før kunne kalle for opportunisme og kameleon-atferd, kan omdefineres til fleksibilitet og plastisitet.
Men Sokrates' utsagn handler om integritet, et godt ord i psykologisk teori. Det blir viktigere jo eldre man blir. Å holde kontakt med sin historie og lære av den og likevel "gå inn i sin tid" ved å leve fullt i nåtiden, er nødvendig. Jeg har ansvar for hva denne kvinnen gjorde, bør anstrenge meg for å huske henne/meg. Slik at jeg kan fortelle mine barn og barnebarn når de spør, og de skal føle at det ikke er vanskelig. Altfor mange samfunn har fortrengt sin nærhistorie, alt for mange mennesker har glidd unna når barna har spurt "hva gjorde du under krigen", for eksempel. De fortrenger ikke nødvendigvis bare det de skammer seg over, men det som andre synes de bør skamme seg over, eller det som er for smertefullt. Men da skaper man ikke noe godt demokratisk klima, eller samværsklima med sine nærmeste.
Mange i pressen har harsellert over Klassekampens serie om m-l-bevegelsen. Redaktør Anders Horn i Ny Tid nr 8, 2003 virker nesten hatsk. Det synes jeg, som gjennom nittiårene reflekterte meg fram til å melde meg inn i SV, er krenkende. De som i syttiårene var medlemmer av SF/SV burde også drive selvransakelser om unnfallenhet overfor saker der vitterlig AKP engasjerte seg, som Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia 1968, diktaturer som Romania og DDR.
I min psykologgjerning har jeg lært, både gjennom egenterapi og terapi med andre, at å eie hele sin historie med mange detaljer, sorger og gleder, nederlag og seire, er en rikdom. Jeg har hatt klienter som beklaget seg over at de husker så lite av livet sitt. Når da historiene dukker fram, kan de oppleves som gaver, selv om ikke alle er lykkelige.
Hvilken posisjon man hadde i sine miljøer, må man også ta ansvar for - og si unnskyld til de man krenket. Man kommer ikke bort fra at man hadde et særegent ansvar hvis man var ledende, og særlig i en bevegelse som hadde det stikk motsatte av "flat struktur". Derfor oppfordrer jeg flere av dem som "ledet oss" til å reflektere i offentligheten. Jeg detter av stolen når "Stalin-Knutsen", som var leder for SUF(m-l) i 1971 og satt i arbeidsutvalget i AKPs sentralkomite fra 1973 til 1980, skriver: "Ledelsen i SUF(m-l) og senere AKP(m-l) ble forvaltere av et sannhetsmonopol ... som fortolket hva den "rette linja" til enhver tid var. Denne utviklingen kan selvsagt ikke knyttes til noen enkeltpersoner." (Klassekampen 17. februar.) Hva kan den knyttes til da, Knutsen? Ser du på utviklingen som en slags naturdialektisk prosess, der dette sannhetsmonopolet kom som et uvær? Hvor er menneskene? Hvor er pronomenene vi og jeg?
Jeg, som langt fra var noen leder, men medlem av AKP på "grunnplanet" fra begynnelsen av syttiårene til 1982, har også ansvar. Så her en kort framstilling for dem det måtte interessere, om beveggrunner for deltakelse, hvorfor jeg ikke meldte meg ut før, og hva jeg sitter igjen med:
Jeg var student på SV-fakultetet i Oslo fra 1965 til 1972 - en tid som jeg fortsatt tror må ha vært den mest spennende å være student i. Både interesse for faget, politikk og kultur glødet av intensitet. Det må ha vært kjedeligere å være student i første halvdel av seksti- eller åtti-årene, har jeg ofte tenkt. Min oppvekstbakgrunn var meget "borgerlig" på Oslos vestkant - de skriftlige kilder som regelmessig rant inn i huset var Morgenbladet, Farmand, Aftenposten, Frisprog, Verdens Gang og Nå, slik de to sistnevnte var i 1950- og -60-årene. Synet på kommunisme og sosialisme var mildt sagt negativt. Miljøet formidlet ikke ideer om en "moderne" kvinnerolle om utdannelse før ekteskap, egentjente penger, likestilling i husarbeid. Jeg så ikke en blokkleilighet og var ikke på Oslo østkant før jeg var godt over 20.
Dette og andre tildragelser bidro til at jeg fikk en slags sult og nysgjerrighet etter å vite hvordan folk som var ganske annerledes stilt hadde det. Jeg var ikke medlem av noe parti eller ungdomsorganisasjon, hadde ikke "våknet" da anti-atomvåpenkampanjen begynte i første halvdel av 1960-årene. Men Vietnamkrig, kvinneundertrykking og urettferdighet mellom samfunnsklasser, engasjerte meg noen år senere. Likeledes studentopprøret med intense fagdrøftinger om positivisme og "anti"-bevegelser mot tradisjonell psykiatri og autoritære universitetsopplegg. Skjervheim, Marcuse, Sartre, de Beauvoir og Habermas var helter. Men så var det spørsmål om hvem som handlet, ikke bare diskuterte. Jeg opplevde, tross masse motforestillinger mot en vulgær form, at m-l-bevegelsen var et nærere alternativ enn SF/SV. SFere var ofte passive eller for lunkne i en del saker jeg syntes var viktige. Det var flott med all aktiviteten og "den indre jubel" som m-l-relaterte grupper hadde, i Solkom og andre anti-imperialistiske fronter mot begge supermaktenes undertrykking, Kvinnefronten som jobbet mer enn Brød og roser og Nyfeministene, Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid som gjorde en enorm innsats til tross for sekterisme overfor Folkebevegelsen, alle støttekomiteene og kulturarbeidet. Og jeg møtte hundrevis av oppofrende, ikke-autoritære mennesker, som ikke tenkte på egen karriere, men etterlevde maksimen "hardt arbeid, enkelt liv", og følte "en mening med livet i de navnløses hær" (Rudolf Nilsen).
For dette engasjementet slukte jeg kameler. Noen var om mer avgrensete temaer, som partiets fatale utkjør om homofili, atferdsterapi og innvandringsspørsmål. Andre var enorme, som Stalin og Pol Pot, avdekkingene av Kinas og Albanias samfunnsformer, og ikke minst den "demokratisk sentralistiske" partimodellen, som utover i syttiårene ble mer og mer sentralistisk/autoritær, mindre og mindre demokratisk, mer og mer overkjørende overfor annerledes tenkende. Dette sto i kontrast til det jeg opplevde på "grunnplanet". Der var det stort sett kameratslig og hyggelig stil. "Kadervurderinger", som noen har beskrevet som "rævkjør", opplevde jeg, som har erfart psykoanalyse, som et mulig redskap til selvforståelse.
Jeg meldte meg ut altfor sent, i forhold til mine motforestillinger. Det tok tid, både fordi jeg ikke hadde nok selvstendighet, syntes det var leit å miste kontakt med mange bra mennesker, og det var fortsatt noen gode saker som ikke var forurenset av partiretorikken, som ingen andre partier på venstresiden arbeidet med. Jeg ble alltid oppfattet som "høyrevridd" i partiet, men følte ikke trang til å være medlem i noe annet parti før på nittitallet. Da tenkte jeg at SV gjør i hovedsak en bra jobb og trenger støtte til sitt parlamentariske arbeid. Jeg vil aldri mer være medlem av noen som helst organisasjon med totalitære trekk (som for eksempel noen organisasjoner for terapiretninger har). Men jeg vil heller ikke avsverge det positive jeg lærte i m-l-bevegelsen, om solidaritet, og motstand mot klasse- og kvinneundertrykking.
I ettertid har jeg kjent på at noe av det jeg savnet mest i m-l-bevegelsen var gjennomført demokratisk tenkning, og interesse for menneskerettigheter. Derfor ser jeg det som meningsfylt å arbeide i Amnesty, og klamrer meg til håpet om at FN kan representere et slags dike mot USAs maktbruk og krigen som truer oss.