Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP |
Revolusjonær regjeringsungdom. Ordene er så selvmotsigende at det ikke burde være mulig å uttale dem i samme setning. Likevel er det nettopp dette motsetningsforholdet som er nøkkelen til vår analyse av den nye venstresiden i SV og hvordan den kan vinnes for vår sak.
For å starte med en historietime. Gjennom nesten hele 1990-tallet var venstresiden i SV partiets fortid. De unge og hippe SV-erne på partiets høyrefløy hadde inntatt partikontorene. Dette skulle imidlertid forandre seg grunnleggende i 1999. På Sosialistisk Ungdoms landsmøte vedtok partiets ungdomsorganisasjon en revolusjonær, marxistisk plattform ganske lik den Rød Ungdom vedtok i En sosialisme for vår framtid (2000): for det sosialistiske folkestyret.
At venstresiden gikk seirende ut av striden i SU i 1999 snudde opp ned på partiets høyre-venstreskjema. Plutselig var det enda mer moderne å være venstre enn å være høyre, enda hippere å være marxist enn å være "realpolitiker" og enda mer ungdommelig å være revolusjonær enn å ønske seg regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Landsmøtet i 1999 innledet da også en glansperiode for SU, som fikk sitt høydepunkt da organisasjonen sammen med Rød Ungdom og studentorganisasjonen Rød Front samlet 1.000 unge sosialister på revolusjonært grunnlag til konferansen Manifest '02. Men utfordringene tårnet seg relativt fort opp for den nyrevolusjonære ungdomsorganisasjonen. Allerede i 2004 samlet mørke skyer seg i Holmenkollhorisonten da en smilende Kristin Halvorsen sammen med Åslaug Haga og Jens Stoltenberg kunne lansere sitt rødgrønne regjeringsprosjekt. Høsten 2005 ble også Halvorsen, Djupedal, Solhjell og resten av høyre-SVs kamp kronet med seier da de rødgrønne rykket inn i regjeringskvartalet. Plutselig sto SU tilbake som den revolusjonære ungdomsorganisasjonen til et parti som var det nyliberale Arbeiderpartiets juniorpartner i regjering.
At Halvorsen, Djupedal og Solhjell tok turen over gaten fra partikontoret til regjeringskvartalet, åpnet naturlig nok et rom for partiets venstreside i partiledelsen. Den viktigste forandringen var at en av SUs viktigste ideologer gjennom mange år, Audun Lysbakken, rykket inn som venstreback på SV-laget gjennom sin nye nestlederstilling i partiet. Lysbakken tok også med seg en annen gammel SU-er, partisekretær Edle Daasvand. Sammen med Åsa Elvik, Ingrid Fiskaa og SU-leder Kirsti Bergstø er faktisk SUerne i flertall i partiets sentralstyre, med fem mot fire. Legger vi til at også eks-RVerne Per Østvold og Sonja Tinnesand bekler plasser i styret, skulle det jo se riktig så godt ut for venstredreining i SV. Hvis det bare hadde vært så vel at partiorganisasjonen SV hadde noe å si for SVs politikk.
Tilsynelatende virker det nemlig som om høyrefløyens retrett fra sentralstyret har skapt mer bryderi for de revolusjonære SUerne enn det har gitt innflytelse. Det er i mange saker, som for eksempel SVs mye omtalte Israel-boikott, blitt klart at det ikke er partiorganisasjonen, men regjeringsgruppen som tar de virkelige avgjørelsene for hvilken politikk SV skal føre. Dette gjør posisjonene Lysbakken og Daasvand har "vunnet" for SVs venstreside langt mindre politisk viktige enn først antatt. De to har ikke lykkes i å gjøre SV til noen rød fare verken for Arbeiderpartiet eller for norske bedriftseiere. Tvert imot virker det som om partiet dras mot høyre og har dratt sin venstreside med seg, ettersom det har blitt underlig stille fra ytterste venstre fløy på partikontoret. Venstresidens styrkede posisjoner i partiapparatet har altså ikke ført til politisk gevinst. Derimot har den bundet Lysbakken og hans venner til partimasta (det tydeligste eksempelet var sykelønnssaken, der venstrebacken ikke kunne uttale seg fordi han "ikke løp rundt med personlige meninger", Dagbladet 21. september)
Selv om den unge venstresida i SV er satt ut av spill gjennom regjeringskontorene, er det lite eller ingenting galt med motivene til venstre-SV. Å påstå at den nye venstresiden i SV ikke er "ekte" revolusjonære, eller mangler revolusjonært potensial (slik Jorun Gulbrandsen gikk langt i å hevde i sin kronikk "Venstresida akkurat nå"), er en blindgate i analysen av det nye venstre-SV. En slik påstand er både sekterisk og umaterialistisk. Sekterisk fordi den ikke anerkjenner andre revolusjonære grunnlag eller måter å være revolusjonær på, enn medlemskap i RV eller AKP. Umaterialistisk fordi den baserer seg på at venstre-SVs glideflukt til høyre i regjering skyldes manglende moralsk ryggrad, "falsk" revolusjonær agenda eller regelrett svik. Om det så var Torstein Dahle eller Jorun Gulbrandsen som ble satt til å holde i Kristin Halvorsens venstre øre i Audun Lysbakkens sted, ville det ikke spilt noen rolle fra eller til. Høyredreiningen i SV handler ikke om personlig svik, men om statens klassekarakter. I møtet med klassestaten er det ingen moralsk ryggrad, revolusjonære programmer eller kommunistisk "ekthet" som kan redde deg, dersom du ikke har folkelig motmakt å stille opp med.
Men når det ikke er nevneverdig grunn til å stille spørsmålstegn ved motivene, er det desto større grunn til å stille spørsmålstegn ved resultatene. For selv om Audun Lysbakken, Ingrid Fiskaa og hele Sosialistisk Ungdom fortsatt står fast på en revolusjonær plattform, fungerer de på ingen måte som revolusjonære i dag. Tvert i mot fungerer de tidvis som en bremsekloss i forhold til venstreopposisjon mot regjeringen. Et godt eksempel er kampen for de sultestreikende afghanerne, der SU glimret med sitt fravær på Domkirkeplassen, fordi de ventet på å se hvilke resultater Lysbakken og hans kolleger kunne oppnå på sentralstyremøter i SV. Det er også et problem i mange frontorganisasjoner, særlig i antiglobaliserings- og fredsbevegelsen at venstre-SVerne hindrer kritikk av regjeringen gjennom å gi den legitimitet. Den vanskelige tosidigheten hos SVs nye venstreside, der en genuin revolusjonær overbevisning kombineres med en ikke-revolusjonær praksis på mange felt, gjør det vanskelig å meisle ut en strategi for vårt forhold til SU og venstre-SV.
Det er en tommelfingerregel at det er praksisen, og ikke de fine programformuleringene, som avgjør en bevegelses revolusjonære rolle. Derfor er det også viktig å trekke et skille mellom lokalt og sentralt. Lokalt har ofte SVerne og særlig SUerne en like revolusjonær praksis som RUere og RVere. Derfor er de, og bør fortsatt være, vår viktigste samarbeidspartner lokalt, hovedsaklig i det daglige frontarbeidet, men også parlamentarisk der det er mulig. Nasjonalt, der SV fungerer som en del av statsapparatet, må vi derimot ikke nøle med å presse SV fra venstre. Alle venstrekrefter i Norge (Lysbakken og de andre SUerne inkludert) er enige om at det behøves press fra venstre for å motvirke høyrepresset regjeringen konstant er utsatt for. Dette presset er det vår oppgave å stå for. Det betyr ikke at SV er RVs hovedfiende, og det betyr ikke at det er SV som skal være hovedmål for kritikken RV retter mot regjeringen. Men det betyr at RV må være SVs viktigste kritiker, slik at den viktigste kritikken av partiet kommer fra venstre og ikke fra høyre.
Men kritikk av SV er ikke nok. RV må også stjele SVs klær mens de bader, altså overta deler av SVs rolle som opposisjonsparti. Dette betyr ikke at RV må forsake sin politikk og gå bort fra RVs rolle i det politiske landskapet. Men i det byrden til all partipolitisk venstreopposisjon i Norge ble overlatt til RV, ble det vår oppgave å bekle flere roller til venstre for de rødgrønne. Et nærliggende eksempel kan hentes fra Rød Ungdom i forhold til gasskraftsaken. I prinsippet er Rød Ungdom mot all gasskraft, med eller uten rensing. Men den dagen SV gikk i bort fra sitt krav om rensing av gasskraft fra dag én, ble det ikke bare lenger Rød Ungdoms rolle å arbeide mot alle gasskraftverk. Det ble også vår rolle å sitte i debatter og argumentere for at dersom gasskraftverkene kom, var det minste vi kunne kreve at det ble rensing fra dag én. Altså: i mangel på SV-opposisjon må RV fylle både SV og RVs rolle som opposisjonsparti. Det er på denne måten, og ikke utelukkende gjennom kritikk av SV, at vi kan vinne terreng fra SV.
En av rollene RV kan overta fra SV i tillegg til sin tradisjonelle vaktbikkjerolle, er rollen som konstruktivt opposisjonsparti. Dette er en rolle RV spiller med stort hell i de fleste kommuner, men har slitt med å fylle nasjonalt. Skal dette lykkes, må vi i større grad bli flinkere til å lage en politikk det er mulig å få gjennomslag for. Det er et problem at gjennomføring av RVs politiske løsninger i for stor grad forutsetter en drøm om at RV har reint flertall. Nasjonalt framstår det som at en stemme til RV uten at vi oppnår reint flertall, vil være en bortkastet stemme. Dette bidrar til at folk som ikke tror på at RV vil bli et 50 %-parti ved neste valg (som dessverre er de aller fleste med en viss politisk forstand), ikke ser hvorfor et 10 %-RV vil være til større hjelp enn et 1,2 %-RV. Hvilke krav ville RV stilt for å støtte en rødgrønn regjering, dersom vi var et 10 %-parti etter valget i høst? Hvilke avtaler a la barnehageforliket kunne vi ha gjennomført med opposisjonen, hvis vi var et parti av SVs størrelse i forrige regjeringsperiode? Når vi ikke kan svare på disse spørsmålene selv, blir det vanskelig for velgerne å stole på at en stemme til RV er en stemme til mer enn parolepolitikk og slagordroping på stortingsplenen.
De unge SVerne er ikke SVere fordi SV ligger til høyre for RV, men på tross av det. De er jevnt over ikke mindre revolusjonære i hodene sine enn oss RVere. Men de mener de kan oppnå større resultater ved å være der de er, enn ved å bli med i RV. Derfor holder det ikke å kritisere SVs politikk, programmer eller ideologiske grunnlag. Denne kritikken mangler det ikke på i SU eller hos andre unge SVere fra før. Derimot må vi kritisere SVs resultater i regjering, lansere våre løsninger og forslag, og gjennom det gi troen på hva et 10 %-RV kunne oppnådd i stedet. Bare dersom vi klarer å vise dette, kan vi lykkes i å utløse det store revolusjonære potensialet som ligger i SVs nye venstreside.