Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP
Temaregister | Forfattarregister | Blad for blad | Heimesida til AKP |
Thailand er Østens riseksportør i så stor grad at eksport på thai, song awk tang pratesh, betyr å sende ut ris. Risen er den ene grunnen til at Thailand er et relativt rikt land, sammenliknet med omkringliggende land og det ikke så fjerntliggende India. Den andre grunnen er at Thailand ikke har vært okkupert eller kolonialisert i moderne tid.
Ettervirkningene av Det store spillet - kolonimaktenes kamp om å kolonisere India, Kina, Burma, Vietnam, Laos o.a. - er der fortsatt. Kolonitida ble erstattet av imperialistisk utbytting, og av og til okkupasjon som i Vietnam. Men Thailand ble ikke okkupert i det forrige århundre. Verken Storbritannia, USA, Frankrike eller Japan greidde det. Kongedømmet spilte en ikke uvesentlig rolle for unngå det.
William Stevenson har skrevet boka om den thailandske kongen, Bhumibol, som ble født i 1927, ble konge i 1946 og er det fortsatt. Han har en popularitet som langt overgår det norske kongehusets, og med gode grunner.
I 1932 ble kongedømmet styrtet ved et militærkupp, men det nye regimet greidde ikke å styre pga manglende legitimitet i befolkninga. Så går det noen år, lillebroren til nåværende konge, Nan, sitter en kort periode, blir drept i senga i palasset i 1946 og Bhumibol blir konge i 1946, men bor i Lausanne til han er ferdig med å studere.
Kongens moralske - og politiske - makt i åra fram til i dag, basert på tre stolper:
Bhumibol vokste opp i USA og Sveits, snakket flytende engelsk og fransk, spilte saksofon i jazzband og ville bli ingeniør, da han ble konge og måtte lære seg thai og hoffets ritualer og intriger. Kongen var en mann av denne verden, men ble tildelt en overopphøyet rolle nær Buddha. Hadde det vært opp til han - og Thailand ikke hadde vært Thailand og imperialisme ikke hadde vært imperialisme - hadde han i 1946 revet ned all mystikken rundt kongen. Men da hadde antakeligvis Thailand vært et lydrike under president Bush.
Etter bare noen få år, gikk han i buddhistisk kloster i et snaut år og lærte seg religionen folket trodde på, som var viktig for å skjønne kulturen og åssen folk tenkte. Når det var uro, statskupp og demonstrasjoner, kledde han seg ut som en fattiglem og gikk på byen og pratet med folk og lærte.
For at kongen skulle ha en kanal ut til folket, bygde han seg sin egen lille radiostasjon og sendte regelmessige programmer om nyvinninger innen risdyrking, behovet for kraftstasjoner og dammer, kampen mot narkotika osv. Og ikke minst viktig: Han hadde en kanal ut til folket når de statlige radio- og tv-kanalene ble stengt for han.
De ulike statsministrene hatet sjølsagt den nye og etter hvert etablerte og populære kongen. Bhumibol kunne ikke drive politikk i konkurranse med regjeringa, men han kunne innkalle stadig nye kuppmakere og utnytte tradisjonen slik at de kom kravlende på gulvet til audiens hos kongen og måtte erklære lydighet til land og konstitusjon. Og han kunne nekte å skrive under stadig nye grunnlover som ville gi all makt statsministeren.
The revolutionary king er også en bok om det mulige og det ønskelige, en bok om taktikk og strategi, om å argumentere for dyrking av mat framfor økte klasseskiller, korrupsjon, mercedeser - kort sagt den ensidige økonomien som karakteriserer en tigerstat i Sørøst-Asia.
Det er noen bøker som er så spennende at man lurer på om det er mulig. Kong Lepolds arv av Adam Hochschild er sånn. The revolutionary king er også sånn. Og begge er til å bli kloke av.